Shabbat shalom alle sammen,

Det som er så vidunderlig med sannheten er at den av og til dukker opp når man minst forventer den, – og endog ganske utilsiktet. Slik skled utenriksminister Gahr Støre på sitt eget politiske bananskall da han skulle distansere seg fra forfatteren Knausgårds Hitler-sammenlikning, og kom i skade for å vise at han tenkte den samme tanke som Quisling. Han mente det nok ikke slik, men historien viser hvor varsomt en politiker må trå om han ikke skal treffe salaten. Jonas Gahr Støre har mange kunnskaper og mye ballast, men lite av den kommer fra det sosialdemokratiske grunnfjellet. Dette kommer særlig godt til syne når han legger vinn på å tekkes partiets mest radikale fløyer i sin behandling av Israel og Midtøsten-politikken. Vi anbefaler ham å studere sin egen nettside om radikalisering. Det kunne hjelpe ham til å unngå feilskjær både til høyre og venstre.

Ellers var uken markert av den årlige krangelen om skolebarnas juleavslutning. Skal vi nekte barna å gå med nisseluer av hensyn til muslimene eller av hensyn til venstresosialistene? Muslimen, venstresosialisten og Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry (SV) er uenig i nisseforbud fordi, som han oppfatter det, «– julenisser og nisseluer symboliserer noe av kjernen ved julen!» Da blir det nok Jul i år også med nisser og flerkulturell stas, samt den tradisjonsrike omgangen med juling til jødene fra Norsk Folkehjelp.

God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.

**********

 

Når de gale våkner

Gjennom mange tiår er vi blitt vant med å lese de mest selsomme politiske analyser fra Fredsforskningsinstituttet PRIOs, grunnlegger Johan Galtung. Det er få som har oppfattet hans paranoide fantasier som annet enn måtelig fjernsynsunderholdning som seriøse fagfolk helst har villet forbigå i stillhet. Det siste PRIO-bidraget av dette slaget kommer fra professor Ola Tunander i artikkelen «Inspiratorer, interessenter, innvielsesmestre og investorer i Breiviks verden,» hvor han rører sammen en udokumentert konspirasjonsteoretisk lapskaus som uten klare forbehold argumenterer for at det var Israel som sto bak terrorangrepene den 22. juli. Artikkelen er utgitt i siste nummer av Nytt norsk tidsskrift. Bladets ansvarlige redaktør, Cathrine Holst, mener hun har kvalitetssikret Tunanders artikkel, men hun har jo ikke en gang forsøkt å «google» opplysningene for å kunne oppdage at Tunander driver med sitatfusk.

Tunanders artikkel har vakt en storm av protester fra hele det meningsdannende miljø i Norge. Selv PRIOs direktør Harpviken har måttet gå ut og erklære sin misnøye med dette «forskningsarbeidet.» I utgangspunktet blir vi litt nyssgjerrige, særlig når den politiske venstresiden i samlet flokk slutter seg til en protest mot en noe perifer artikkel fra en fredsforsker som uten nevneverdig forskning og saklig belegg insinuerer, eller direkte beskylder Israel (les: jødene) for å stå bak ondskapen i verden. Det er jo dette vi jøder vedvarende har opplevd siden Middelalderen. Men hvorfor ble det så galt denne ene gangen? Hva var det Ola Tunander tillot seg som brakte hele hans politiske vennekrets i harnisk? De har da aldri opptrådt særskilt Israel-vennlig noen av dem, Israel beskyldes daglig for de mest absurde ting, og Tunander har da prestert minst like dårlig funderte konspirasjonsteorier tidligere, for ikke å snakke om hva hans politiske mentor, Johan Galtung som tror på Sions vises protokoller, har prestert av galskap i PRIOs navn?

Allerede i 2007 ga Tunander uttrykk for sine konspirasjonsteorier da han hevdet at terroraksjonen den 11. september 2001 i New York var utført av amerikanerne selv. Dette gjorde han blant annet i en artikkel som ble publisert i en antologi hvor den amerikanske «spin-doctor» og konspirasjonsgenerator David Ray Griffin, ikke overraskende, var medredaktør.

Det samme paranoide budskap gjentok han i Stavanger Aftenblad i 2008 uten at det skapte noen observerbar reaksjon fra det akademiske miljøet i Norge. Tunanders tankegods lot tvert imot til å være populært både i medier og i akademiske kretser i vårt samfunn, for han var faktisk blant foredragsholderne på den statsstøttede protestfestivalen i Kristiansand i september 2007, sammen med blant andre David Griffin og deler av kultureliten i Norge. Vi har ikke tidligere registrert offentlige reaksjoner på hans «forskning» fra PRIOs ledelse.

Disse forholdene er det viktig å ha med seg når man skal søke å finne forklaring på den voldsomme reaksjonen han plutselig fikk da han nylig insinuerte at Israel sto bak Breiviks terrorangrep. Hva var det han med dette avslørte, og hvorfor var det så utilgivelig at man plutselig nå valgte å utsette ham for unison offentlig fordømmelse for noe han beviselig har gjort flere ganger tidligere? Hans «forskning» som konkluderer med at Israel sto bak 22. juli er da ikke det spor mindre seriøs eller mer akademisk uholdbar enn hans «forskning» som konkluderer med at USA sto bak 11. september? Alt sammen er jo absurd oppspinn som må ha vært lest og kvalitetssikret og godkjent av direktør Harpviken og hans kolleger i PRIO, – er det ikke?

Det mest påfallende ved de mange reaksjonene er hvordan de likner på reaksjonene som kom fra flere av de samme kildene på de sakkyndiges diagnostisering av den sinnslidende Breivik. Det er som om hele «forskningsmiljøet» roper som VGs redaktør Giæver: «Dette kan vi ikke leve med!» De som har markert seg i protesten mot Ola Tunander, har i lang tid kjent til hans tilstand som fremtredende forskrudd konspirasjonsteoretiker. Det som nå har skjedd er at deres egen vedvarende «kritikk av Israel» er blitt et tema som direkte assosieres med Ola Tunanders gale teorier, og derfor har mistet seriøsitet og troverdighet. Det samme skjedde da Breivik ble erklært utilregnelig: Venstresidens kritikk av «Høyre-ekstremistene» ble stemplet ugyldig fordi den «Høyre-ekstremismen» de hadde beskrevet og trodd på, viste seg å være et produkt av en sinnssyk hjerne. Derfor kom protestene.

Tunanders artikkel har imidlertid derved fått en verdi som ligger i det faktum at den mer enn noe annet river bort PRIOs pyntelige fasade og viser hva det norske folk har vært tvunget til å finansiere med utallige millioner gjennom mange tiår. Saken og reaksjonene på den avslører at det blant våre akademikere finnes folk som har tankegods og mentale tilstander til felles med Breivik. De representerer et smalt og ekstremt miljø som vi bør være oppmerksomme på, – et miljø av skribenter som ikke skiller seg prinsipielt fra det «Høyre-ekstreme» «anti-jihad»-miljøet de selv beskriver og påstår å være sterke motstandere av. Det er derfor liten grunn til å se bort fra at også deres ord kan lede til handling, slik vi har sett det i andre land.

Dette er en reell grunn til at reaksjonene mot artikkelen ble så kraftige fra alle kanter og ikke minst fra selvoppnevnte «eksperter» på ekstremisme som Øyvind Strømmen og Bjørn Stærk. De protesterendes blanke avvisningen av et israelsk konspiratorium den 22. juli er selvfølgelig riktig, men der er som sagt mere ved denne historien som bør komme frem i lyset.

Etter den akademiske henrettelsen av Ola Tunander står vi fremdeles tilbake med resten av våre konspirasjonsteoretikere som har valgt mindre plumpe former på sine fantasier. Men selv om Ola Tunander ved sin ubehjelpelig dårlige «forskning» har kompromittert for dem som prøver å få plassert en jøde bak verdens ulykker, fortsetter folk som Strømmen og Stærk å fortelle sine lesere at den jødiske forfatteren Gisèle Littman (Bat Ye’or) bygger konspirasjonsteori omkring EUs mer enn 30 år lange samarbeidsforhandlinger med den arabiske verden. Dette er faktisk forekommende forhandlinger som hun svært grundig har dokumentert i sin bok om Eurabia: Den Euro-arabiske aksen, (som kritikere av den endog innrømmer ikke å ha lest).

Boken er ikke en «teori om Eurabia». Den er et 350-siders referat fra og analyse av dokumentene i en forhandlingsprosess som pågår fremdeles og som våre medier og akademia i EU-motstandens Norge har forholdt seg påfallende tause til.

Dette forholdet avslører at vi må forvente at Israel og jødene fortsatt vil være mål for giftige angrep, om enn ikke i den forvirrete formen vi ser hos Tunander. Av erfaring vet vi at det verste jødehatet er det som fremstilles i en sosialt og akademisk akseptabel form.