Under en samtale med en bekjent om all elendigheten i den muslimske verden, spesielt i Syria for tiden, ble det dradd en parallell til Israel, hvor israelere for tiden opplever en enorm hatbølge fra arabiske muslimer. Folk føler seg på ingen måte trygge. Hvor som helst kan det dukke opp en araber med kniv, som kaster seg over et jødisk offer, roper «Allahu Akbar» og stikker for å drepe.
– Nei, i Israel er dette en «politisk kamp».
Slik er forståelsen blant en mengde mennesker. Det finnes en hel del som helt fornekter det religiøse aspektet ved terroren, herunder nær sagt alle toneangivende medier. Men blant dem som tross alt bruker øynene til å se med: All muslimsk terror i Syria er muslimsk, sekterisk vold. Og selvfølgelig observerte man det religiøse aspektet ved 9/11, bombene i London og Madrid.
Men drapene på de tre jødiske skolebarna og deres lærer i Toulouse 22. mars 2012 som ble begått av Mohammed Merah, en radikalisert muslim som hadde vært overvåket av franske myndigheter i lang tid, var nok derimot «politiske.»
Likeledes de jødiske kundene i det parisiske kosher-supermarkedet som ble skutt av den franske muslimen Amedy Coulibaly, selv om drapene var ledsaget av ordene «jeg er Amedy Coulibaly, jeg kommer fra Mali og er muslim. Jeg tilhører den islamske staten.» Her presterte USAs president likevel å si at de jødiske ofrene var «tilfeldige mennesker».
Altså var den åpent religiøst begrunnede handlingen ikke bare politisk, men også «tilfeldig», sett med øynene til verdens mektigste mann. Arenaen for drapene var sikkert også «tilfeldig» valgt, slik alle jødiske ofre drept av muslimske terrorister åpenbart er.
Eller i hvert fall bare politisk.
Det samme må utvilsomt sies om drapet på sikkerhetsvakten utenfor synagogen i København 15. februar i år.
Bølgen av drap og drapsforsøk i Israel som har pågått den siste tiden er derimot slett ikke tilfeldig. Om det er «politisk» kan diskuteres, ettersom all muslimsk terror dreier seg om å skape frykt, slik at motstanderen til slutt gir etter for de krav som stilles.
Her er vi ved kjernen i misforståelsen som demonstreres ved at man kaller terroren i Israel «politisk.» Islam er sammensatt av de frommeste religiøse følelser, som det ivrig påpekes hver gang en muslim begår terror, og de mest kyniske og beregnende politiske strategier som finnes. Når muslimsk terror begås mot en jøde, er det nøyaktig samme hat mot alle «vantro,» som når en muslim torturerer et barn fordi foreldrene er sunni og ikke sjia eller motsatt. Det er samme hat mot «vantro» som Muhammed demonstrerer når han skriver:

Drep dem [som bekjemper dere] hvor dere påtreffer dem (Koranen, sure 2,191)
Hvis de [de vantro] snur seg bort, så pågrip dem og drep dem der dere finner dem, og ta ingen av dem til deres venn eller hjelper (Sure 4,89)
De vantro må bare ikke tro at de kan komme unna. De kan ikke forpurre noe. Gjør klar mot dem alt dere makter av stridskrefter og rytteri, så dere kan sette skrekk i Allahs og deres fiende og andre i tillegg, som dere ikke vet om. (8,59-60)

Muhammeds eksempel er vel kjent blant muslimer og ikke-muslimer. Hele hans historie handler om en rekke massakre, hærtog, beleiringer, hevntokt, voldtekter og fordrivelser. Massakren på den jødiske stammen Banu Qurayzah, hvor han kalte dem «brødre av aper» og nedslaktningen av jødene i Khaybar, hvorpå han med makt tok en av de jødiske kvinnene som «hustru» får holde som eksempler.
De områder muslimene hærtok, erklæres for muslimsk – waqf – land i all evighet. Det er en «betingelsesløs og permanent dedisering av eiendom» for «Gud» og islam.
Konklusjonen blir, basert på de to enkle fakta at islam ser seg som en overordnet jordisk og himmelsk lov, og at islamsk erobret areal for alltid forblir waqf, at alle handlinger begått av muslimer også blir politiske. Slik sett er all terror mot jøder, som pr. definisjon er «vantro», en politisk kamp, og all terror mot vestlige «vantro» eller muslimske «vantro» blir den samme kampen.
Hva er så årsaken til dette skillet som norske medier og politikere, spesielt på venstresiden, holder seg med? Nemlig at den islamske politisk/religiøse kampen for mer areal, mer mat, mer penger, mer «lebensraum» kunne man godt si, i Irak, Syria, Tunisia, Marokko, New York, Paris og Madrid er «voldelige, onde fanatikere som halshogger folk» (sitat Barack Obama etter Paris-terroren), mens den islamske politisk/religiøse kampen for det samme plutselig er «politisk» når jøder blir ofre?
Løser vi denne gåten, finner vi årsaken til hvorfor jødehatet lever i beste velgående i våre samfunn. Både i de muslimske og i de vestlige.

«Hun lot ikke til å få med seg hva som skjedde, så jeg begynte å snakke til henne på arabisk. De begynte hun å rope «Allah Akbar, Alla Akbar!»»
Politimann som avverget et selvmordsangrep langs veien mot Jerusalem. Angriperen var en kvinne utstyrt med bombe.
Ynet