Shabbat shalom alle sammen.
Enkelte massemedier har en tid vist symptomer på at de har forlatt virkeligheten og er på leting etter en ny. Bildet er foruroligende, især for jøder som ofte reagerer instinktivt når noe kan tyde på at mennesker og institusjoner kan ha gått fra forstanden. I forrige uke fikk vi et nytt utbrudd fra Morgenbladet som i tilsynelatende mangel på kulturstoff viet hele seks helsider til et ikke-eksisterende fenomen: Morgenbladet mener å ha oppdaget noe de kaller «Eurabia-teorien,» en påstått konspirasjonsteori som angivelig skal være kokt sammen av den jødiske forskeren og forfatteren Gisèle Littman, av våre lesere også kjent som Bat Ye’or.
Det er bare et par uker siden vi påtalte Morgenbladets mer enn tydelige antydning om at terroristen Breivik fikk ideologisk inspirasjon fra den kristne sivilisasjon og jødedommen. Slike koblinger forekommer i klassisk antisemittisme, og vi behøvde ikke vente lenge på oppfølgingen. Vi merker oss at pressen for øvrig heldigvis synes å ha oversett denne journalistiske «gjødselbomben» i Morgenbladet, men vi kan ikke bare avskrive Morgenbladets presentasjon som utslag av kunnskapsmangel fra umodne, ungdommelige «postmodernister.» Nettopp slik propaganda, som er frakoplet forbindelsen til faktiske forhold, og som kan formidles til et voksende publikum som, i likhet med journalistene, i alvorlig grad mangler historisk og annen faktisk kunnskap om de tema som omtales, og derfor i liten grad er i stand til å reise kritiske motforestillinger, – nettopp slik propaganda kan være egnet til å villede både personer og nasjoner i dag, slik det skjedde for 70-80 år siden. For å gjenta Morgenbladets egen advarsel som avisen selv synes å ha glemt: « Det er naivt å tro at ord ikke fører til handling. Ord er det mektigste som finnes.»
God helg!
Fra oss i SMA.
**********
Vi skulle gjerne, i likhet med den øvrige norske presse og kommentatorstand, ha forbigått Morgenbladets presentasjon av «Eurabia-teorien» i taushet, for oppslaget er ærlig talt for dumt til å fortjene mer trykksverte. Men utspillet, som Morgenbladet i papirutgaven har spandert hele seks sider på, har også en betenkelig og bekymrende side: Før eller siden kan det dukke opp et forvirret menneske som tror på det de leser i Morgenbladet, og omsette forvirrede tanker til forvirrede handlinger.
Vi kan ikke i denne sammenheng foreta en full gjennomgang av alle de underlige påstandene som fremsettes i Morgenbladet, men det er nødvendig å påpeke hvilket beslektet tankegods som er utgangspunktet: Den store løgnen.
Morgenbladets tese, som er sakset fra den notorisk useriøse norske nettsiden Wikipedia, er at «Eurabia» er navnet på en … «konspirasjonsteori som bygger på en forestilling om at ikke-muslimer er i ferd med å bli et mindretall i Europa og at europeiske politikere har en hemmelig plan eller er i en allianse med arabiske land for at dette skal skje.»
For å få dokumentert denne perfide forestillingen fortelles det at man tok kontakt med Bat Ye’or via e-post, hvor følgende dialog ifølge Morgenbladet utspant seg:
«Kjære Bat Ye’or. Jeg er journalist i den norske avisen Morgenbladet. Jeg holder på å researche en artikkel om Eurabia-teorien, og vil gjerne be om et intervju med deg. Når har du tid?»
«Det finnes ingen Eurabia-teori, og jeg er på reise, jeg gir ikke intervjuer,» svarer Ye’or noen timer senere.
«Finnes det ingen Eurabia-teori? Hvorfor har du da skrevet boken Eurabia: The Euro-Arab Axis?»
«Jeg råder deg til å lese den, da vil du forstå.»
«Vil du gi et intervju hvis jeg leser den?»
«Nei, jeg gir ikke intervjuer, særlig ikke i Norge, der en forferdelig kriminell handling er blitt utført og en verdensomspennende mediekampanje er lansert for å kriminalisere uskyldige skribenter og intellektuelle, mens den norske regjering støtter terroristorganisasjoner som Hamas og Hizbollah. Hvis du vil vite mer om Eurabia kan du selv lære hva det er, og hva alle snakker om. Du trenger ikke noe intervju.»
Morgenbladet innrømmer ihvertfall selv at de foretar denne omfattende og forsinkede bokanmeldelsen uten å ha lest boken. De supplerer sin analyse ved å innhente kommentarer fra religionshistorikere (Sic!) som innrømmer at de heller ikke kjenner saksområdet, og får dermed vist at i Morgenbladet er det ikke nødvendig med kunnskap og fakta. Når de skriver sine Eurabia-protokoller er det tilstrekkelig med freidige påstander og insinuasjoner. De forhandlinger som er gjennomført mellom EEC/EF/EU og den arabiske verden gjennom flere tiår, og som er like grundig dokumentert og åpent tilgjengelig som all annen EU-dokumentasjon, forbigås med den samme taushet nå som før.
Vi har flere ganger gjengitt artikler skrevet av Bat Ye’or (se f.eks. SMA-info nr. 2/2006) i forsøk på å oppveie litt av den fortielsen av EUs politikk som har vært karakteristisk for norsk presse siden de euro-arabiske forhandlingsprosessene kom i gang på 1970-tallet og senere skjøt fart gjennom både byråkratiske og parlamentariske fora. Barcelona-prosessen og den euro-arabiske dialog, EAD, er harde EU-fakta, i likhet med den klart antisemittiske brodd mot Israel og favoriseringen av arabiske/islamske studier ved vestlige læresteder som i økende grad har kommet til syne i resultatene fra disse forhandlingsprosessene. Dette er med og gir forklaring til det strevet vi observerer fra norske mediefolks side for å nedtone eller endog undertrykke saklig informasjon og fremstille politiske motstandere som nærmest sinnslidende («islamofobe») konspirasjonsteoretikere.
Morgenbladets agiterende oppslag er ikke enestående. Det skinner igjennom, akkurat som den «underteksten» Eva Joly anklager Fremskrittspartiet for å formidle i den politiske debatten, at Morgenbladets oppslag ikke helt var deres eget påfunn. Vi har funnet tilsvarende løsaktige og tendensiøse fremstillinger i en bok om «Eurofascismen» som er utgitt av en selvoppnevnt «ekspert» ved navn Øyvind Strømmen. Det vil føre for langt å kommentere Øyvind Strømmens «manifest» her, så det får vi komme tilbake til i annen sammenheng. Vi kan imidlertid slå fast at det ikke bare er Anders Behring Breivik som har latt seg fange inn i og setter ord på sine destruktive virkelighetsoppfatninger. Det dukker stadig opp nye eksempler, – ikke minst i Grethe Tangen Olsens fortelling om drapstruslene hun fikk fra enda en manifest-skrivende person på venstresiden.
