Shabbat shalom, alle sammen
Vi lever i en tid hvor det ser ut til at moral- og sannhetsbegrepene har tatt opp i seg et annet innhold enn det vi er vant til. Innholdet i begrepene er blitt dynamisk, individer er fratatt personlig ansvar, mens ”samfunnet” bærer skyld. Dette ser vi overalt. Fra Frp-ledelsen som har vært påfallende raske med å støtte partimedlemmer som er anklaget for ulovligheter, til en statsminister som sminker sannheten og skryter på seg noe han ikke har gjort. Palestina-arabiske terrorister blir omtalt som politiske fanger, og voldelige mordere blir omtalt som frihets- og demokratiforkjempere. Er vi i ferd med å gi avkall på vår vestlige kulturs bærende grunnverdier ved å tømme den for innhold og fylle på med noe vi i århundrer har kjempet med å løsrive oss fra, – eller ser vi tabloid-journalistikken som fyller tomrommet etter kristendommen og den vestlige sivilisasjon?
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Moralsk relativisme?
Av Michal Rachel Suissa, leder av Senter mot antisemittisme. SMA.
Da soldaten Gilad Shalit ble overlevert til Israel etter fem år i fangenskap hos Hamas, var han utsultet, syk og svekket og ble mottatt av israelerne i rolig verdighet og uten overdreven dramatikk. På den arabiske siden derimot, gikk folk mann av huse, væpnet til tennene, med koranvers skrevet i pannen, mens man skjøt i luften og skrek, små så vel som store, for å ta i mot sine ”helter”. Mange av oss var rystet over å se hvordan arabiske terrorister – som har myrdet utallige uskyldige jødiske kvinner, menn og barn – ble mottatt av kvinner og barn i Gaza og i Ramallah. PLO-leder Mahmoud Abbas beskrev terroristene i sin velkomsttale i Ramallah som ”Jihadkrigere på Allahs vei for fedrelandet”. De arabiske barna som var tilstede kom hjem den kvelden med et skremmende budskap skrevet i sine hjerter.
All denne herliggjøringen av vold og intenst hat ble neglisjert av vestlige medier. Terroristene ble omtalt på en måte som gir inntrykk av at de nærmest var politiske fanger som endelig ble løslatt fra israelske hender og inn i armene til sine kjære som hadde ventet på dem i årevis. Slik ble det da også beskrevet av NRK-journalist Sidsel Wold.
Mediene var opptatte av å skjønnmale både terroristene og tilhengerne deres som hyllet dem i Gaza og Ramallah. Ingen kritiske reaksjoner ble formidlet fra verdenssamfunnet om denne ukultur som vi i Vesten forlengst har revet oss løs fra, bekjempet og tatt avstand fra. Til og med Amnesty Internationals stemme var stille, – så stille at man ikke skulle tro det fantes stemmer igjen i verden som våger å ta avstand fra denne volds- og hatkulturen som øver vold på barns evne til å skille mellom rett og galt, og hindrer muligheten for fredelig sameksistens mellom mennesker, – men nei. Hva har skjedd med de kritiske røstene? Har de ikke oppfattet at det som ble vist oss, var et ugjendrivelig bevis for det flerkulturelle samfunns umulighet?
Nazibeundrer og karikaturtegner Finn Graff er et annet eksempel. Han synes alltid å finne anledning til å fortelle at Israel er en videreføring av Det tredje riket, som han selv stammer fra. Han har derfor aldri funnet det nødvendig å kritisere arabiske terrorister for mord på jøder. Graff står gjennom sine illustrasjoner skulder ved skulder med jødemorderne, fra sine tyske landsmenn til deres arabiske kolleger. Han har selv innrømmet at han er for feig til å karikere Muhammad. Men siden han vet at jødene aldri kommer til å skade ham, passer det ham å følge tradisjonen og legge skylden for sine landsmenns og arabernes jødemord på jødene.
Dagbladets sjefredaktør Lars Helle er helt på linje med Graff. Han blir oppgitt over kritikken som igjen kommer mot avisens bruk av Finn Graffs tegninger. «Er de på banen nå igjen?» spør han, tilsynelatende uforstående, og fortsetter: «I et åpent og demokratisk samfunn forlanger jeg respekt for Dagbladets rett til å trykke slike tegninger. … Vi må få lov til å publisere slike tegninger uten at vi skal bli stemplet.» Antisemittismen i Dagbladet er altså ikke en tilfeldig glipp: Den er et uttrykk for sjefsredaktørens vilje og krav.
I likhet med forlaget Cappelen Damm satser han på antisemittisme for å få opplagstallet til å stige. Vi kan ikke annet enn å minne redaktør Helle og tegner Graff om at deres tyske kollega Julius Streicher ble dømt til døden av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg, ikke for hva han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde skrevet, sagt, tegnet og publisert om dem. Vi må derfor kunne leve i håpet om at rettferdigheten en dag vil innhente også Helle og Graff, og dømme dem etter den samme lov.
De kritiske stemmene i samfunnet var heller ikke hørbare i går da vi på direkten kunne se hvordan diktatoren Muammar Gaddafi ble lynsjet av sine tidligere tilhengere, mens de hysterisk skrek ”Allahu akbar!” (Allah er størst). Disse morderne, som ikke legger skjul på den ukulturen de står for, blir av medier og politikere beskrevet som demokratiske helter som står bak ”den arabiske våren”. Måten disse menneskene lynsjet Gaddafi på – med uforbeholden støtte fra NATO – er et fenomen som siviliserte mennesker burde ta avstand fra og ikke gi moralsk støtte til. Men det var dessverre nettopp dette verdenssamfunnet valgte å gjøre. Bortsett fra Amnesty International, opplevde oppstemte medier og en alarmerende moralsk og politisk sympati for lynsjemobben.
Denne støtten som kom også fra verdens ledere, – inkludert «verdens mektigste mann,» USAs president Barack Obama; som valgte å overse volden og heller gratulere det libyske folket ved å si at ”Dette markerer slutten på et langt og smertefullt kapittel for folket i Libya” – er noe man ikke er blind for i den arabiske verden.
Den arabiske «våren» har igjen vist sitt sanne ansikt. Vi ser hvordan voldelige herskere blir byttet ut med andre, like voldelige herskere. Vestens moralske unnfallenhet er alvorlig, ikke bare for vårt vestlige samfunn, men spesielt for de få og svake demokratiske stemmene som faktisk finnes i den arabiske verden, og som gang på gang ser hvordan Vesten gir moralsk støtte til, og samarbeider med de til enhver tid sittende diktatorer som lover dem oljekontrakter.
På samme måte som drapet på Saddam Hussein ikke ble starten på en tid med fred og velstand for Irak, kan vi heller ikke forvente at Libya eller andre land i den arabiske verden kommer til å forvandle seg kulturelt over natten.
Fortsetter vi å presentere Palestina-arabiske terrorister som politiske helter, lynsjemobber som demokratiets forkjempere og nye diktatorer som gode samarbeidspartnere, betyr det i realiteten at vi aksepterer nettopp det motsatte av det vi påstår at vi står for.
