Wiesenthal Centre til 56 stater ved OSSE-konferansen: «Identitetstyveri av Holocaust og antisemittisme delegitimerer den jødiske historien.»
Uttalelse av dr. Shimon Samuels ved Simon Wiesenthal-senteret, som er permanent delegat til den 56 stater store Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), til konferansen om «Toleranse og ikke-diskriminering» som foregår på høyt nivå.
Plenumsesjon II: Bekjempelse av antisemittisme.
Astana, Kasakhstan, 30. juni 2010
Hr. president,
OSSE’s Berlin-deklarasjon i 2004 tok på den ene side for seg fornektelse, relativisering og trivialisering av Holocaust, og på den andre siden misbruk av utviklingen i Israel og Midtøsten, som medvirkende faktorer til antisemittisme.
Selv om begge disse fenomenene er aktuelle som aldri før, blir de ytterligere forverret av en form for identitetstyveri.
(Bildet: synagogen i Ober Ramstadt satt i brann)
– I Øst-Europa er Holocaust slått sammen med stalinismens forbrytelser som «to likeverdige former for folkemord» – en politisk designet formel for å tilsløre måten man ser på det massemord på jøder som ble utført av de lokale støttetropper som arbeidet for Den endelige løsning. Straks man er rehabilitert som ikon i kampen mot bolsjevismen, kan medvirkning slettes fra den kollektive hukommelsen.
– På samme måten er Holocaust i Midtøsten smeltet sammen med den palestinske skjebne man på arabisk kaller «Naqba» (katastrofe), en argumentering som tåkelegger grusomhetene ved Den endelige løsning, og samtidig ignorerer den skjebne jødiske flyktninger led som ble utvist fra arabiske land.
– Selve begrepet «antisemittisme» har blitt tilskrevet Europas «nye jøder» som en omskrivning for Arabofi – fobi mot arabere.
Denne sammenblandingen forstyrrer den opprinnelige tyske betydningen av begrepet, som ble opprettet utelukkende for jøder.
Slikt identitetstyveri burde være helt unødvendig hvis klagemålet fra bedragerne kunne stå på egne ben.
I virkeligheten er tyveri av den særegne jødiske identitet noe som er politisk skapt, og er derfor egentlig antisemittisk, ettersom man ønsker å delegitimere jødisk viktimologi. Som i erstatningsteologien, tillater man rollebytte, og offeret blir omskrevet som overgriper og sistnevnte kles ut som offer.
«Antisemittisme» og «Holocaust» tilhører jødene likeså eksklusivt som «Porrajmos» er for Roma, og «Apartheid» for Sør-Afrika.
Innføring av slike uttrykk i denne anledning er ment å skulle oppfordre til ytterligere jødehat.
– Et siste eksempel på urettmessig anvendelse av Holocaust er når man tar bort den historiske sammenhengen, for eksempel «Kristallnacht» – «En natt fylt av knust glass» i november 1939 i Tyskland og Østerrike – er plukket ut av europeisk venstreside som en metafor. Likevel, da de markerte dagen i november 2000, var det uten å minnes synagogene som sto i brann over hele kontinentet, som en rekyl fra den palestinske «Intifada.»
Å sørge over jøder som ble drept for seksti år siden var tydeligvis lettere enn å konfrontere ofre for moderne antisemittisme.
På et svensk opplæringsprogram om Holocaust for russiske lærere, som ble holdt i Arkhangelsk, fant jeg ut at det lokale jødiske samfunnet ikke hadde blitt invitert til åpningsseminaret. Jeg spurte svenskene som organiserte kurset, om de noen gang hadde invitert lokale jødiske ledere til noen av sine tilstelninger over hele den russiske føderasjon?
De svarte, indignerte: «Vi lærer om Holocaust. Hva har det med dagens jøder å gjøre?»
Hvordan kan da Holocaust-opplæring tjene som et tidlig varslingssystem for å demme opp mot antisemittisme eller enhver annen form for hat?
Jeg har lagt merke til en bok, «Antisemittisme, det generiske hat, – essays til minne om Simon Wiesenthal», en samling som ble publisert av Simon Wiesenthal-senteret under UNESCO’s beskyttelse. Noen av forfatterne er her i dag, blant andre tre muslimer, en afrikaner, en roma, en kineser og en handicappet aktivist. Alle disse bruker lærdommen om hvordan man skal bekjempe antisemittismen i sin egen viktimologi.
Mellom dem er der ingen hakke-rekkefølge på tragediene, – ingen konkurranse i lidelse, ikke noe tyveri fra hverandres historier, og en total respekt innenfor fellesskapet mellom alle ofre.
Vi henstiller OSSE på det sterkeste å ta med dette også i sitt program om antisemittisme, en studie om effekten av:
– Å frikoble Holocaust fra moderne jødehat
– Identitetstyveri og uriktig anvendelse av Holocaust, og antisemittismen selv, og dens skadevirkninger i forhold til intensjonene fra Berlin-erklæringen i 2004.
På forhånd takk, hr. president.
