Av Dr. philos. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Den 9.april kl 16.30 – 18.00 skal det være en minnesmarkering for Ludvig Karlsen. Det blir kransnedleggelse og så blir det noe sang i kirken etterpå. Sted er Nordstrand kirke i Oslo.
Ludvig Karlsen var en stor person og en stor jødevenn. SMA vil være der, og oppfordrer så mange som mulig til å delta for å hedre romanifolket og deres bror Ludvig Karlsen.
I ti år etter Holocaust, mens lukten av brente jøder og sigøynere fortsatt hang i luften, fortsatte man i Norge og andre europeiske land å forfølge romanifolket, blant dem også taterne. I likhet med jødene hadde også romanifolket hatt rollen som syndebukker i Europa.
Norges rensing av tatere, homofile og funksjonshemmede ble utført her i landet så sent som på 1970-tallet. Helt frem til 1965 var det forbudt for samene å bruke sitt eget språk i det offentlige rom. Noen i samfunnet mente at sortering var nødvendig for modernisering av samfunnet. Den sosialdemokratiske norske staten, godt hjulpet av Kirken, iverksatte tiltak mot de av romanifolket som hadde overlevd Holocaust i den hensikt å “integrere dem i samfunnet”.
Norge er dessverre et “godt” eksempel på misbruk av rasehygienisk lære for å skaffe “et bedre fungerende samfunn”. Et sortert samfunn var faktisk et markant trekk i Arbeiderpartiets sosial- og helsepolitikk, slik denne kom til uttrykk gjennom virksomheten til Arbeiderpartiets mangeårige helsedirektør (1938-1972), lege Karl Evang. Det var han som sto bak Steriliseringsloven, som ble vedtatt av Stortinget i 1934, mot én eneste stemme (!), og som ble avskaffet så sent som i 1977.
Helsedirektør Evang gav utrykk for sine personlige tanker på dette området: «Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som et ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid».
Evang skrev i sin bok fra 1934, “Rasepolitikk og reaksjon”, mot nazistenes antisemittisme og øvrige rasistiske befolkningspolitikk. Han mente at nazistene har gått for langt i rasehygienen, i motsetning til seg selv(!) som forsvarte rasehygienen som en del av «en sunn sosialistisk samfunnsorden». Med andre ord visste han nøyaktig hvor mange tatere og hvor mange funksjonshemmede som av “moralske grunner” måtte lobotomeres, – men nazistene, nei, nei, de gikk for langt.
Et annet eksempel på det menneskesynet som fantes blant Norges politiske ledere og intellektuelle i tiden før Holocaust, finner vi hos den første professor i psykiatri, Ragnar Vold, som også var en av arkitektene bak Steriliseringsloven. Han skrev følgende i 1914: «Det er racehygienens maal at fremme sunde, høiverdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning».
At professor Vold og legen Karl Evang ikke var alene om å ville “foredle” Norges befolkning, vitner forsøket på å bruke Nobels fredspris for å fremme rasehygieneteorien til allmennheten om. Det var stortingsrepresentantene Erling Bjørnson (Bondepartiet; sønnen til Bjørnstjerne Bjørnson) og Alf Mjøen (leder i Radikale folkeparti), som foreslo den tyske rasehygieniker dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris.
Denne kandidaten, som riktignok ikke ble tildelt prisen, mente at jødene ble langt mindre rammet av krig enn andre, fordi de hadde svak kroppsbygning og fordi de ikke opptrådte solidarisk overfor sine landsmenn i de land de levde i! Holocaust har bevist det motsatte.
Det er fortsatt noen av dem som med tvang ble skilt fra sine familier, som ble sterilisert eller utsatt for lobotomi, eller begge deler, som lever blant oss i dag. En del er blitt sagt og innrømmet fra Stortinget og Regjeringen om den umenneskelige måten romanifolket og taterne har blitt behandlet på, men i praksis har det skjedd få seriøse tiltak for faktisk å hjelpe dem til et verdig liv i samfunnet. De sitter igjen som et maktesløst og såret folk med minnene om sosiale og fysiske overgrep og urettferdighet.
På Arbeids- og inkluderingsdepartementets offisielle nettsider står det: « Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»
Norges regjering har aldri tatt et oppgjør med Evangs lære. Tvert om sikrer den at han blir husket: Hvert år siden 1981 utdeler Helsedirektoratet “Karl Evangs pris” som «gis til en person eller organisasjon som har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å fremme enten folkehelsen og sosiale forhold av betydning for denne, rettssikkerhet og sikkerhet i helse- og sosialtjenesten, eller opplysningsarbeid og medvirkning i samfunnsdebatten om viktige helse- og sosialpolitiske spørsmål. … I forbindelse med utdelingen av Karl Evangs pris holder Helsetilsynet hvert år et åpent temaseminar …i Karl Evangs ånd og med relevans til Helsetilsynets arbeid».
Har taterne ikke lidd nok?
Er det ikke på tide å få fjernet denne prisutdelingen som er en skam for oss alle?
Overgrep og undertrykkelse har ingen grenser. Ansvaret for at slike ting har skjedd her i Norge, ligger hos hver og en av oss. Vi må ta lærdom av vår fortid dersom vi vil sikre en mer medmenneskelig fremtid for oss alle.
Den 9.april kl 16.30 – 18.00 skal det være en minnesmarkering for Ludvig Karlsen. Det blir kransnedleggelse og så blir det noe sang i kirken etterpå. Sted er Nordstrand kirke i Oslo.
Ludvig Karlsen var en stor person og en stor jødevenn. SMA vil være der, og oppfordrer så mange som mulig til å delta for å hedre romanifolket og deres bror Ludvig Karlsen.
I ti år etter Holocaust, mens lukten av brente jøder og sigøynere fortsatt hang i luften, fortsatte man i Norge og andre europeiske land å forfølge romanifolket, blant dem også taterne. I likhet med jødene hadde også romanifolket hatt rollen som syndebukker i Europa.
Norges rensing av tatere, homofile og funksjonshemmede ble utført her i landet så sent som på 1970-tallet. Helt frem til 1965 var det forbudt for samene å bruke sitt eget språk i det offentlige rom. Noen i samfunnet mente at sortering var nødvendig for modernisering av samfunnet. Den sosialdemokratiske norske staten, godt hjulpet av Kirken, iverksatte tiltak mot de av romanifolket som hadde overlevd Holocaust i den hensikt å “integrere dem i samfunnet”.
Norge er dessverre et “godt” eksempel på misbruk av rasehygienisk lære for å skaffe “et bedre fungerende samfunn”. Et sortert samfunn var faktisk et markant trekk i Arbeiderpartiets sosial- og helsepolitikk, slik denne kom til uttrykk gjennom virksomheten til Arbeiderpartiets mangeårige helsedirektør (1938-1972), lege Karl Evang. Det var han som sto bak Steriliseringsloven, som ble vedtatt av Stortinget i 1934, mot én eneste stemme (!), og som ble avskaffet så sent som i 1977.
Helsedirektør Evang gav utrykk for sine personlige tanker på dette området: «Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som et ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid».
Evang skrev i sin bok fra 1934, “Rasepolitikk og reaksjon”, mot nazistenes antisemittisme og øvrige rasistiske befolkningspolitikk. Han mente at nazistene har gått for langt i rasehygienen, i motsetning til seg selv(!) som forsvarte rasehygienen som en del av «en sunn sosialistisk samfunnsorden». Med andre ord visste han nøyaktig hvor mange tatere og hvor mange funksjonshemmede som av “moralske grunner” måtte lobotomeres, – men nazistene, nei, nei, de gikk for langt.
Et annet eksempel på det menneskesynet som fantes blant Norges politiske ledere og intellektuelle i tiden før Holocaust, finner vi hos den første professor i psykiatri, Ragnar Vold, som også var en av arkitektene bak Steriliseringsloven. Han skrev følgende i 1914: «Det er racehygienens maal at fremme sunde, høiverdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning».
At professor Vold og legen Karl Evang ikke var alene om å ville “foredle” Norges befolkning, vitner forsøket på å bruke Nobels fredspris for å fremme rasehygieneteorien til allmennheten om. Det var stortingsrepresentantene Erling Bjørnson (Bondepartiet; sønnen til Bjørnstjerne Bjørnson) og Alf Mjøen (leder i Radikale folkeparti), som foreslo den tyske rasehygieniker dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris.
Denne kandidaten, som riktignok ikke ble tildelt prisen, mente at jødene ble langt mindre rammet av krig enn andre, fordi de hadde svak kroppsbygning og fordi de ikke opptrådte solidarisk overfor sine landsmenn i de land de levde i! Holocaust har bevist det motsatte.
Det er fortsatt noen av dem som med tvang ble skilt fra sine familier, som ble sterilisert eller utsatt for lobotomi, eller begge deler, som lever blant oss i dag. En del er blitt sagt og innrømmet fra Stortinget og Regjeringen om den umenneskelige måten romanifolket og taterne har blitt behandlet på, men i praksis har det skjedd få seriøse tiltak for faktisk å hjelpe dem til et verdig liv i samfunnet. De sitter igjen som et maktesløst og såret folk med minnene om sosiale og fysiske overgrep og urettferdighet.
På Arbeids- og inkluderingsdepartementets offisielle nettsider står det: « Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»
Norges regjering har aldri tatt et oppgjør med Evangs lære. Tvert om sikrer den at han blir husket: Hvert år siden 1981 utdeler Helsedirektoratet “Karl Evangs pris” som «gis til en person eller organisasjon som har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å fremme enten folkehelsen og sosiale forhold av betydning for denne, rettssikkerhet og sikkerhet i helse- og sosialtjenesten, eller opplysningsarbeid og medvirkning i samfunnsdebatten om viktige helse- og sosialpolitiske spørsmål. … I forbindelse med utdelingen av Karl Evangs pris holder Helsetilsynet hvert år et åpent temaseminar …i Karl Evangs ånd og med relevans til Helsetilsynets arbeid».
Har taterne ikke lidd nok?
Er det ikke på tide å få fjernet denne prisutdelingen som er en skam for oss alle?
Overgrep og undertrykkelse har ingen grenser. Ansvaret for at slike ting har skjedd her i Norge, ligger hos hver og en av oss. Vi må ta lærdom av vår fortid dersom vi vil sikre en mer medmenneskelig fremtid for oss alle.
