Journalisten Vilhelm Viksøy skriver en artikkel i Sambåndet online der han nærmest latterliggjør Israels venner.
Han skriver om en erfaring han har med en fotballkommentator som gjorde den feilen å støtte en han etter Viksøys mening ikke burde ha støttet. Bare sammenligningen viser at journalisten ikke skjønner hvilket nivå denne saken ligger på. Det er derfor klart at han heller ikke forstår at det er helt andre grunner som ligger bak vår støtte til Israel enn at vi «heier på dem.»
Det er faktisk vanskelig å tenke seg Viksøy i fullt alvor mener det han skriver. Det er lettere å se dette som et følelsesutbrudd og ren synsing. Artikkelen tilfører ikke debatten noe nytt. Selve hendelsen skriver han lite om.
I slutten av mai var det tyrkiske skipet Mavi Marmara på vei til Gaza-stripen, etter eget utsagn med nødhjelp til befolkningen. Så langt kom de aldri. Midt på natten ble de bordet og stoppet av det israelske forsvaret. Ni mennesker ble drept, mange andre skadet.
Tiden etter har vært preget av mange forsøk på å finne sannheten om hva som egentlig skjedde denne natten. Det eksakte svaret får vi kanskje aldri vite.
Med mindre man spør de skikkelige «israelsvennene». Der er svaret tilsynelatende like enkelt hver gang: De har alltid en grunn for å forsvare Israel for at de gjorde som de gjorde – uansett.
Vi kan vel kort og godt slå fast at Vilhelm Viksøy rett og slett ikke har forstått hva dette dreier seg om. Blind er vi ikke. Tvert imot ser vi klart at Israel har sine feil. Som alle andre stater i verden er Israel styrt av levende mennesker. Mennesker gjør feil, om de aldri så mye prøver å gjøre det rette. Men hva som er rett og galt er det i alle fall ikke følelsene som bestemmer. Ei heller er det noen gitt å kunne se inn i fremtiden. Den som hadde fasiten hadde jo greid å få til fred i Midtøsten.
Vi «heier» ikke på noen i Gaza-problematikken. Det er en alvorlig og tragisk situasjon, ikke minst er det tragisk for menneskene på Gaza, som blir gisler i denne situasjonen. Hamas’ gisler.
Det vi derimot slår ned på, og kommer til å fortsette med å slå ned på, er den uforståelige skjeve mediadekningen det får når noe skjer med Israel. Blant annet. Jeg kan ikke se at Viksøy noe sted i artikkelen problematiserer det. Han har heller ingen forklaring på at Tyrkia snur mer og mer bort fra Vest, men omfavner Israels fiender, og blir mer muslimsk. Det er en vesentlig del av saken. Han nevner ikke med en setning at de IDF-soldatene etter hans mening burde «legge i bakken» hadde forbindelser til muslimske terroristorganisasjoner, og han tar ingen høyde for at en soldat med våpen som føler seg truet på livet, selvfølgelig vil forsvare seg med de midler han synes er nødvendig i den aktuelle situasjonen. Sett i Viksøys lys, i ettertid, var det etter hans mening et feil valg. Det er godt mulig at soldatene som skjøt, vurderte dette mer realistisk enn Viksøy.
Bestandig, hver eneste gang noe skjer mellom Israel og deres fiender, går det få minutter før de fleste av Europas medier samstemt fordømmer Israel, – sammen med alle araberstatene og FN. (Det kan i parentes bemerkes at visse araberstater denne gangen har vært mindre fordømmende enn Europa, og Norge i særdeleshet.)
Parallellt med fordømmelsene skjer det økning i det jøder over hele verden må tåle av mobbing, trakassering og vold. Også drap på jøder forekommer, uten noe annet motiv for drapet enn at de er jøder. Dette har en sammenheng. Den ser ikke Viksøy.
Vi er uenige med Viksøy, og vi er det på et solid grunnlag. Å delegitimere, latterliggjøre, eller som Viksøy gjør, banaliserer og fordummer så han får det til å ligne en fotballkamp, blir lite saklig. Dette gjelder menneskeliv, det gjelder en krig som har pågått siden 1948 på mange fronter.
For oss dreier ikke dette seg om hvem som spiller best og vinner fotballkampen. Det dreier seg om rett og galt, i dypeste forstand. Det dreier seg om hvem vi støtter, hvilke krefter vi ønsker skal få slippe til i samfunnet. Det dreier seg dypest sett om Europas fremtid. Våre barns liv. Israel er, om man tør innrømme det eller ei, i kamp mot representanter for en ideologi som også truer vårt samfunn. Hvem vi «heier på» har ingen betydning for utfallet av kampen i Midtøsten.
Men det har betydning for oss. For deg og for meg.
Og det dreier seg om rett og galt i forhold til en flere tusen år lang historie i området, som nå er gjenstand for en ekstrem historieforfalskning og fortielser fra akademikere, politikere og media. Det dreier seg om hele vårt kulturelle grunnlag. Hele Europa, USA, Sør-Amerika, Australia og store deler av Asia er bygget på den kulturen som blomstret i Israel, og som frembrakte det ypperste av filosofi og moralsk og etisk tankegods.
