Alt som skjer, til enhver tid, i alle samfunn, kan alltid forstås på flere måter. Da nazistene herjet natten mellom 9. og 10. november 1938, den såkalte krystallnatten, og ødela 1400 synagoger, 7500 jødiske butikker, og mange private hjem, arresterte 30.000 jøder og drepte 200, var det mange som så faren som truet, og forsøkte å komme deg vekk for å redde livet. Som vi vet var dette bare den spede begynnelse til det enorme folkemordet på jødene som foregikk under Den annen verdenskrig.
Noen hadde sett dette komme, og hadde de muligheten, dro de fra områdene hvor fare truet, til andre steder som var sikrere. Problemet for mange var den gangen både at de ikke hadde midler, og dessuten et mål, et trygt sted. Hvor skulle de reise?
Selv da nazistene begynte massedrapene, var det mange som nektet å innse at de var truet. Noe i vår menneskelige natur hindrer oss i å innse realitetene når fare truer, – man vil helst tenke at det går bra.
Nå er ikke verden der som Tyskland var i 1938, men det har likevel foregått en utrenskning siden etter krigen. I 1948 begynte araberstatene og andre muslimske land å kaste ut jøder. Noen ble regelrett jaget, andre fikk så dårlige kår at eneste utvei var å dra.
I motsetning til 1938 hadde jødene nå et sted å dra. Israel, verdens eneste jødiske stat, var gjenreist, og den unge staten tok imot et enormt antall jøder fra hele verden i årene som fulgte. Denne prosessen har egentlig foregått i det stille helt til nå, og pågår fremdeles.
Det som er situasjonen nå, er at jødenes forhold i mange såkalt frie, demokratiske land, er såpass forverret at den jødiske befolkningen føler seg utrygge. Jøder blir ikke drept i store antall, og statene de bor i, står ofte opp og fordømmer antisemittisme og lover bedring og tiltak som kan få jøder til å føle seg trygge.
Men når resultatet er som forholdene vi har i Frankrike nå, med generell unntakstilstand og frykt blant hele befolkningen, og i tillegg en ekstra frykt blant den jødiske befolkningen, med 10.000 væpnede vakter spredd utover landet, vakt ved hver eneste synagoge ogjødisk skole i hele det store landet, er smertegrensen nådd for mange. Som en uttrykker det: – Jeg er glad soldatene er her. Men at de er her, betyr at noe er fryktelig galt. De skulle ikke ha behøvd å være her.
Men slik er det. Michal Rachel Suissa skriver i sin leder 5. februar under tittelen ”På tide å reise hjem?”: Det er kun ett sted jødene kan leve i trygghet, tross vanskeligheter og utfordringer, og det er i vårt gamle fedreland Israel. Det er i dag faktisk tryggere for jøder å bosette seg i Hebron enn i de fleste av Europas hovedsteder. Over hele Europa gjør jøder seg reiseklare, og denne gangen finnes det en åpen grense hvor de er velkomne.
Nå har USA og Canada lenge vært fristeder for jødene, og med sin store jødiske befolkning har spesielt USA vært et fristende sted å dra til hvis ikke Israel passer, men man vil bort fra Europa.
Men også her går utviklingen feil vei. Canada har opplevd flere skremmende episoder med angrep mot jøder, og likeså USA. Det er ikke til å komme forbi at en økt immigrasjon fra Midtøsten resulterer i økt trusselnivå. Og det skal ikke så veldig mange episoder til av typen gisseltaging i kosher-supermarkedet i Paris etter Charlie Hebdo-massakren, eller drapet utenfor synagogen i København, før jøder også andre steder begynner å føle på utryggheten. Det behøves ikke alltid så mange drap. Terror betyr frykt. Man skaper et miljø, en følelse som motvirker den trygghetsfølelsen man må ha for å trives.
Hele den jødiske befolkningen i sør-Florida er nå på grensen til å føle seg utrygg, etter noen underlige episoder.
To kvinner iført muslimske kjennetegn begynte å stille spørsmål ved en synagoge på North Miami Beach i Miami, samtidig som de viste frem Koranen. Spørsmålene gikk på hvilke bønner man ba, når dette ble gjort, og når det var gudstjeneste i synagogen. En lignende hendelse hadde skjedd ved en annen synagoge omtrent samtidig, litt lenger sør i Miami.
Som en representant for et privat vaktselskap uttrykte det, blir man bekymret når sånt skjer. ”Spesielt når du ser hva som skjer i Midtøsten, og over hele verden, London, Frankrike, Paris, ja alle steder.”
Det er ikke sikkert at akkurat denne hendelsen var farlig. Men den var det kanskje. Og man vet aldri. Situasjonen er slik nå at jøder ikke lenger er tjent med folk som sier ”fred og ingen fare” eller ”det går sikkert bra”.
Kanskje Suissa har rett. ” Vi bør ikke tvile på at tiden er inne for oss jøder til å reise hjem.” Enten hun tar for hardt i eller er for forsiktig, er situasjonen til skam for de land hvor slike tilstander har fått utvikle seg, bare 71 år etter krigens slutt.
Vesten har med alt sitt prat om menneskerettigheter og toleranse, antirasisme og fargerik multikultur mislykkes totalt med å skape et trygt miljø for den gruppen alle for kort tid siden var enige om trengte det mest.
Vi tror ikke årsaken er at man ikke kunne.
Men man ville ikke. Man ønsket ikke. Og vi tror historien skal vise det med all ønsket tydelighet. Det blir neppe vakkert.
CBS Miami: South Florida Jewish Community Concerned Over Bizarre Encounters