Av David Wilder
Den siste måneden har det skjedd noe jeg anser for å være tre mirakler i Hebron. Jeg ønsker å se dem i sammenheng.
Den første skjedde den siste kvelden under Hanukkah. Hver kveld fikk noen æren av å tenne menorah’en ved Ma’arat HaMachpela. Den første kvelden var æresgjesten Knesset-taleren Rueven ‘Rubi’ Rivlin. Den siste kvelden ble en av hæravdelingene som har tjenestegjort i Hebron de siste fem månedene, spurt om å delta på seremonien, og om en av offiserene kunne foreta den ærefulle handlingen.
Etter at gruppen ankom og hadde fått en kort omvisning inne, trådte en av offiserene, en kompanisjef med kapteins grad, frem og sa at han ønsket å tenne lysene. Han fortalte folkene som var der at det var første gangen han hadde besøkt Ma’arat HaMachpela. I tillegg hadde han sekulær bakgrunn, fortalte han, og han hadde derfor aldri tent Hanukkah-stearinlys. Derfor ba han om å få privilegiet å tenne lysene, i anledning at det var første gang han var i Machpela.
Mens ekte glede strålte ut fra ansiktet hans tente han de åtte lysene og gjentok tre velsignelser. De første to blir lest opp hver kveld, for mitzvah (budet) om lystenningen, og for det mirakel som hadde skjedd. Men den tredje velsignelsen var spesiell. Han takket Gud for å ha holdt ham i live, og for å ha hjulpet ham, og for å ha bragt ham til dette spesielle øyeblikket.
Det var åndelig sett et enormt oppløftende øyeblikk.
Det andre mirakelet skjedde et par uker senere. Innledningsvis: Hebron er plaget av at mange utenlandske organisasjoner strømmer til byen for å hjelpe araberne, og opptrer samtidig provoserende overfor det jødiske samfunnet.
En ettermiddag besøkte to personer kontoret mitt, en mannlig fotograf, og en eldre kvinne som var med ham. Hun presenterte seg selv som student ved et forskningsprosjekt i Sverige, og var på utkikk etter informasjon om Hebron. Jeg spurte henne om hva hun forsket på, og hun svarte at hun trengte fakta om det jødiske samfunnet i tiden før 1929.
Jeg bestemte meg for å introdusere henne for min kollega Noam Arnon, som har mer ekspertise på dette temast enn det jeg selv har, og gjorde en avtale om et møte. Noen dager senere dukket hun opp på kontoret hans og satt et par timer med ham. Etter at hun hadde dratt, spurte jeg ham hvordan det hadde gått. Svaret hans var overraskende.
Noam fortalte faktisk at denne kvinnen tilhørte en av de utenlandske organisasjonene i Hebron som tok omsorg for den arabiske befolkningen. Hun hadde en følelse av at det kanskje også ville være nyttig å snakke med jødene i byen, men hennes overordnede hadde nektet. Så hun hadde bestemt seg for å ta saken i sine egne hender, og laget en avtale med oss. Etter samtalen med Noam, og etter å a sett hans reaksjoner, hadde hun bokstavelig talt hatt tårer i øynene. Hun sa at et sted i hennes familie var jødisk blod, og at hans svar hadde bygget opp om hennes innerste følelser i forhold til Hebron. Konflikten mellom jøder og arabere inneholder mer enn det man ser med det blotte øye. Så da hun dro fra kontoret vårt fortalte hun ham hvor viktig det hadde vært for dem å få snakket.
Noen dager senere møtte jeg denne kvinnen ved Ma’arat HaMachpela. Det var vanskelig for henne å snakke, stemmen hennes var gråtkvalt, og hun syntes å kjempe med tårene. Hun takket meg så mye for å ha introdusert henne for Noam, og for at jeg tok meg tid til å snakke med henne. Da jeg tilbød meg å sitte med henne igjen sa hun at hun dessverre måtte forlate Israel samme kveld, men hun var så glad for at hun hadde fått anledning til å møte oss og høre den andre siden av historien. Da vi skiltes, dro hun tilbake for å be noen flere bønner ved minnesmerket for Abraham og Sara.
Den tredje hendelsen skjedde for omtrent en uke siden. En amerikansk produsent kom for å intervjue meg i forbindelse med en ny film. Han ble ledsaget av tre israelere: en videomann, en lydtekniker og en tredje person som var sjåfør og hjelpemann. Han syntes å være svært spent. Da vi kjørte inn i Hebron og jeg forklarte ham veien, utbrøt han: “jeg tror ikke jeg er her på ordentlig.” Senere erklærte han at gruppen måtte være ute av området før mørkets frembrudd, fordi “livet er for bra for meg. Jeg liker livet mitt.” Med andre ord: “det er altfor farlig å være her.”
Gruppen var kommet sent, og intervjuet og turen varte et par timer, lenger enn de hadde tenkt. Omtrent klokka halv fem da vi var utenfor Machpela, fortalte jeg dem at jeg måtte gå for å be ettermiddagsbønn og kveldsbønn. Da de spurte om de kunne få bli med meg, sa jeg at det var greit, og de fulgte meg opp trappen. Da så denne unge mannen ankom, som aldri hadde vært i Hebron eller Machpela, oppsøkte han Abrahams rom, og falt bokstavelig talt mot gitteret til minnesmerket for Abraham, som om han limte seg fast til det. Jeg hadde problemer med å tro at dette var samme person som var så oppspilt for bare noen timer siden. Dette var altså en person som ikke var religiøst orientert. Men inne i Machpela virket det som om han var i transe.
Senere da de dro, fortalte han meg “jeg må begynne å komme hit til Hebron.” Neste dag ringte han meg og sa han hadde lyst å bringe en busslast til Hebron, også.
Dette er Hebrons aura, Machpelas ånd, den guddommelige essensen som er i denne hellige byen. Et par timer, en kort tur, en samtale eller to kan endre og har forandret menneskers liv. Vi ser slike hendelser hele tiden. Jøder og ikke-jøder, folk fra hele verden. Bokstavelig talt, Machpela-mirakler.
The Jewish Community of Hebron
P.O. Box 105, Kiryat Arba 90100 Israel
Tel: 972-2-9965333; Fax: 972-2-9965304
[email protected]
