Kronikk
Den 26. november er den faste datoen for minnemarsjen over våre jødiske naboer, på Møhlenpris i Bergen, som måtte bøte med livet under det som verden trodde skulle bli «den endelige løsning». For meg som var åtte år gammel høsten 1942 og vitne til dette dramaet, er det å delta i denne minnemarkeringen blitt en handling i solidaritet overfor jødene som også i disse dager må forholde seg til alskens løsninger.
At det hadde vært vanskelig å gjennomføre en slik effektiv tilintetgjørelse av uønskede nordmenn, uten en «strålende» innsats fra gode og anerkjente nordmenn, burde vel betinge et vell av slike minnemarsjer over hele Norge.
Som hus til hus-nabo til 28 år gamle Harry Scheer, (jøde og tidligere buekorpsgutt), er det spesielt å starte marsjen fra Møhlenpris skole, bare noen få meter fra der hvor vi bodde.
Marsjens første stopp er like ved huset hvor Harry bodde i tredje etasje. Der er det hengt opp en minnetavle over jødene, finansiert av Harrys søster, Amalie Laksovs Minnefond. Ved hvert av husene hvor det bodde jøder og som alle måtte bøte med livet, ble alle nevnt med navn av skolebarn fra Møhlenpris skole. En mektig og fin opplevelse.
Ved Harrys hus i Wolffs gate tente Edvard fra 6. klasse et lys for å minnes brødrene Carl Scheer som ble 36 år og Harry Scheer som ble 28 år, og fortalte at de begge gikk sammen i døden 2. mars 1943.
Derfra vandret vi videre til Professor Hanstens gate 86, hvor Aksel tente et lys og fortalte om Edith Rabinowitz Reichwald, 24 år, og Harry Reichwald, 2 år, som begge ble drept 3. mars 1943, samt Herschel Rabinowitz, 51 år, som ble drept 25. desember 1942.
Videre gikk vi opp en liten bakke til Welhavensgate 73, hvor Kaja tente et lys og fortalte om Alice Borinsky, 50 år, som ble drept 3. mars 1943 og om Paul Borinsky, 61 år, som ble drept 6. januar 1943.
Neste stopp var ved Welhavensgate 62, hvor Edvard tente et lys og fortalte om Hans Paul Huszar, 28 år, som ble drept 16. januar 1943. Det spesielle med Hans Paul Huszar var at han var en troende katolikk, men så lenge det kunne bevises at han hadde tre besteforeldre som alle var jøder, kvalifiserte det til å bli en del av «den endelige løsning».
Videre til Welhavensgate 36 (som nå er revet), hvor Aksel tente et lys og fortalte om lille Samuel Becker på 18 måneder og mamma Ida Becker, 25 år, som begge ble drept 3. mars 1943, og om pappa Israel Josef Becker, 26 år, hans dødsdato er ukjent.
Til slutt gikk vi opp til tidligere Møhlenprisbakken 4a, som også nå er revet. Der tente Kaja et lys og fortalte om familien Muller, Berta, 10 år, Oscar, 14 år og Cecylie, 35 år, som alle gikk i døden samtidig 3. mars 1943.
Etter disse opplysningene er det meget mulig at mamma Edith med sin to år gamle sønn Harry på armen møtte mamma Ida bærende på sin 18 måneder gamle sønn Samuel og mamma Cecylie leiende på sin 10 år gamle datter Berta, på vei til et felles gassbad i Auschwitz. Når en da vet hvor «overarbeidet» disse gassverksarbeiderne til tider var og hvordan de da løste problemer som oppsto, er det vel best å stoppe fantasien her.
Ved avslutningen av marsjen holdt førsteamanuensis Haci Akman en appell ved Raftohuset, og Paul Goldstein ba en jødisk bønn. Selv om det var en 8-10 kuldegrader, hindret ikke det at våre hjerter ble varme. En spesiell takk til barna fra Møhlenpris skole, som «bandt» det hele sammen. Selv tilstedeværelsen av «Israel-boikottere» dempet ikke den høytidelige stemning.
