Det lønner seg økonomisk å terrorisere urbefolkninger i Midtøsten. FN og Vesten bryr seg ikke og USA er opptatt av sine egne interesser. Det er dette alle de mislykkede forhandlingene dreier seg om.
Mange tror at slaveriet ble avskaffet på 1800-tallet. I den arabisk-dominerte verden er slaveriet ikke bare alminnelig forekommende, – det er i sterk vekst. Klassisk slaveri har aldri vært avskaffet, – det er tvert om kulturelt grunnfestet og en viktig del av økonomien i den arabiske verden.
Det er i dag fullt mulig å selge kvinner og barn som slaver i Midtøsten uten at Vesten reagerer noe særlig på det. I Irak blir kvinner og barn fra yezidi-stammene og assyrisk-khaldeiske kristne som er tatt som krigsbytte, solgt på slavemarkeder, på samme måte som skolejenter i Nigeria og mange andre land i regionen. De som måtte forsøke å beskytte dem blir massakrert. Denne praksisen er foreskrevet i koranens kapittel 8 som gir retningslinjer for hvordan muslimer skal dele et ransutbytte.
Det går i dag an å drepe titusener av kurdere, endog med kjemiske våpen, uten at Vestens ledere reagerer. Reaksjonen kommer først når en håndfull vestlige journalister og hjelpearbeidere blir tatt av dage i full offentlighet. Noe av det paradoksale er at disse ugjerningene skjer i regi av islamistiske opprørsgrupper som har vært finansiert og væpnet av USA og andre vestlige land.
Mens urbefolkningene utryddes, kirkene i Midtøsten brennes, ISIL og Boko Haram vinner terreng og stadig flere norske ungdommer lar seg verve av ISIL i Syria, er vår egen regjering mest opptatt av krigen mot jødene, hvor utenriksminister Brende nettopp har satt ny rekord i innsamling av penger til ISILs søsterorganisasjon Hamas som styrer Gazastripen med blodig terror mot lokalbefolkningen og hvor de har sitt baseområde for krigen mot Israel.
På det giverlandsmøtet som Norge sammen med Egypt ledet i Kairo forleden, hadde man håpet å innkassere 26 milliarder kroner til gjenoppbygging av Gaza. Det kom inn hele 35 milliarder sammen med løfte fra Israel om lettelser i importen av byggematerialer som tidligere hovedsakelig gikk til bygging av militære bunkere og terrortunneler for Hamas.
Med de enorme pengesummene Palestina-araberne har fått fra Norge og andre vestlige land gjennom mange år, kan man trygt konkludere at islamsk terror er en meget lønnsom virksomhet. Arabiske terrorister lønnes av pengegaver som Norge formidler til PLO og som distribueres videre til Fatah og Hamas. Det systemet for finansiering som er etablert for de palestinske områdene har dannet mønster også for andre trengende terrororganisasjoner, så som ISIL og Hizbollah som har samme mål og virkemidler som Hamas, og mange av de samme kildene til penger og våpen. Tankegangen for araberne er enkel og forståelig: Hvorfor skal man jobbe for en månedslønn i Gaza på 2000 kroner når man får opp til 20.000 kroner i måneden for å drepe jøder?
Mye av Vestens irrasjonelle atferd i Midtøsten har sin historiske bakgrunn i kolonimaktenes oppdeling av regionen i ”stater” og ”kongedømmer” som ble til brikker i et internasjonalt spill om tilgangen til regionens oljeressurser. Storbritannia og USA var de dominerende aktørene som kjøpte seg gunst hos vekslende arabiske regimer ved å utnytte deres tradisjonelle hang til korrupsjon og ønske om personlig rikdom, makt og velstand. Det var først etter den annen verdenskrig at vi fikk automatisert denne handelen ved at enorme mengder av olje i realiteten ble byttet mot tilsvarende verdier i luksus, våpen og utstyr som disse regimene trengte til egen fornøyelse, sikkerhet og krig mot rivaliserende naboer.
Bevisstheten om disse forholdene er noe av grunnlaget for den bitterhet og avstandtaken fra Vestens verdier, demokrati og modernitet som gjør seg gjeldende blant unge, velutdannede og velstående arabere. De fiendtlige holdningene til Vesten har i dag i stor grad fått et religiøst uttrykk hos disse menneskene som gjør ”hellig krig” mot Vesten til en livsoppgave.
Blant vestlige politikere og i vestlige medier har det imidlertid festet seg en forestilling om at det arabiske opprøret har sin årsak i et ønske om demokrati og frigjøring fra fattigdom og underutvikling. Bare man sprøyter inn tilstrekkelig med penger på ”utviklingsprosjekter,” vil man kunne roe gemyttene og skape velstand, tror man. Men her overser man at viktige støttespillere for islamistiske opprørere og jihadister er stater som Iran, Tyrkia og Qatar som slett ikke ligger nederst på utviklingsskalaen. Organisasjoner som ISIL, Hamas, Fatah, Hizbollah og Al-Qaida er også ledet av velstående og høyt utdannede mennesker som slett ikke har et proletært preg. Dette viser at Vestens analyse av Midtøstens problemer lider av grunnleggende og farlige feil og mangler som leder oss på villspor.
Den mislykkede bombingen av ”den islamske staten,” IS i Irak og Syria, og spesielt krigen om den kurdiske byen Kubani i Nord Syria er med på å illustrere hvilke ulike krefter som kjemper om makten i den islamske verden. Det hersker ingen tvil om at det såkalte ekstreme islam er i fri fremmarsj. Bit for bit ekspanderer islamistene sitt grep om Midtøsten.
De mengdene av penger og militært utstyr denne grupperingen har til rådighet, kan ikke bortforklares med at dette er tjuvgods som terroristene overtar underveis i krigen. Det er helt åpenbart at ISIL mottar omfattende finansiell og materiell støtte fra land i regionen som Qatar og andre arabiske land som frykter Irans innflytelse i Midtøsten. Qatar er samtidig ”støttepartner” for Vestens krig mot terrorismen. Tilsvarende roller har Iran og Tyrkia som i senere tid gradvis er blitt tydeligere deltakere i den regionale konflikten. Begge disse landene har sine egne interne problemer med sine kurdiske minoriteter, og det blir stadig tydeligere at de begge ser en fordel i at kurderne i Syria og Irak nedkjempes av ISIL.
Tyrkia, som er en del av NATO, blir lite kritisert for å nekte USA å gi hjelp til kurderne fra sine baser på tyrkisk jord. USAs og NATOs svakhet overfor Tyrkia og normaliseringen av forholdet til Iran, må nå det kurdiske folk betale en høy pris for. Den symbolske luftkrigen mot ISIL vil ikke kunne hindre at ”den islamske staten” med sine massakrer, henrettelser og slavemarkeder fortsetter å utvide sitt territorium og utrydde lokale minoriteter.
Israel er fortsatt bekymret over USAs og Europas misforståtte og mislykkede Midtøsten-politikk. USAs og Europas negative holdninger til Israels forsvarskamp kommer stadig til uttrykk gjennom fornyete krav om israelsk ettergivenhet og en overdådig imøtekommenhet overfor palestinske ønsker og krav. Dette gir grunn til å frykte at Vesten kan ha en egeninteresse av å holde denne konflikten varm. Man kan ikke bare overse det forhold at mens Vesten formelt fører krig mot ISIL, forhandler de med Hamas og gir denne terroristorganisasjonen ubetinget politisk og økonomisk støtte. Mye oppmerksomhet blir på denne måten tatt bort fra mislykket vestlig politikk.
Man bør ikke bagatellisere virkningen av at PLO-myndigheten fikk tilsagn om 5.4 milliarder dollar fra giverlandene som samlet seg i Egypt med Norge i førersetet, til tross for at PLO bare ba om 4 milliarder dollar. Norges utenriksminister Børge Brende kjører en politikk som ikke på noe punkt skiller seg fra den rødgrønne. Regjeringen velger å formidle milliardbeløp til en myndighet som har Hamas som samarbeidspartner, vel vitende om at disse pengene ikke kommer fattige Palestina-arabere til gode. Dette viser at det lønner seg å terrorisere jøder og fører til at terroren fortsetter.
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan England stilte spørsmål om hvor mange ganger vi skal gjenoppbygge Gaza? Svaret er enkelt: Det må vi være med på helt til vi slutter med å finansiere terroristorganisasjoner som har som erklært mål å ødelegge Israel. Helt til da vil ISILs søsterorganisasjoner som Hizbollah, Hamas, Fatah og Islamsk Jihad, ha råd til å fornye sine arsenaler og skyte raketter mot israelske landsbyer. Valget er vårt eget.
