Israels frittalende utenriksminister Avigdor Lieberman sier det han tenker, skriver den konservative israelske avisen Arutz Sheva.
Fra begynnelsen av staten Israels eksistens i nyere tid, i tiden etter at Israel ble opprettet, ble jødene som bodde spredt omkring i de arabiske land, tvunget til å flytte omtrent alle sammen. Mange av de jødiske samfunnene hadde holdt til der i så mye som 2.500 år. I 1947 og 48 ble de forfulgt, og eiendelene deres ble konfiskert. Rundt 586.000 av dem ble integrert i Israel til den pris det måtte koste, resten dro for det meste til USA. Det var ikke noe snakk om kompensasjon fra deres arabiske hjemland verken for eiendelene som ble stjålet fra dem, eller for ekstrakostnadene de fikk ved å måtte reetablere seg.
Vi vet at verdens stater, anført av FN, sto bak et massivt press på Israel for at de skulle trekke seg ut av Gaza. Samtlige israelske jøder ble flyttet inn i landet. Man vet også at en eventuell fremtidig palestinsk stat vil bli en stat uten jøder.
Ingen medynk med jødene i Gaza
Vi kan ikke huske det ble noe ramaskrik fra velmenende besteborgere på vegne av jødene som måtte gå fra gård og grunn av det. Det tas som en selvfølge at araberne skal få leve i fred for jøder når de skviser enda noen kvadratkilometer ut av den bittelille området jødene har å bo på, et område som var mye mindre enn Folkeforbundet lovet i 1922. Om da deres planer skulle lykkes.
Et bytte?
Men nå lufter altså den frittalende Lieberman tanken å gjøre det tilsvarende, – om enn bare i mikroskopisk målestokk, – med araberne. Han tillater seg å leke med tanken på å bytte land mot land i en fremtidig avtale på samme måte som Palestina-araberne tar som en selvfølge – uten å få menneskerettighetsorganisasjoner og medier og politikere og kulturpersoner og leger fra Nord-Norge på nakken: nemlig at områder med arabere som overtas av Israel, blir araber-frie.
Har mediene selvinnsikt nok til å tie?
Det kunne være interessant å se hvilke reaksjoner dette kommer til å fremprovosere i media, dersom de snapper opp denne uttalelsen. Reaksjonene blir i så fall temmelig forutsigbare. Man evner kanskje ikke å innse urimeligheten i at man ikke nevner ett ord om at dette regnes som selvfølgeligheter på arabisk side. Muligheten er likevel selvfølgelig til stede at man skjems og ikke tar opp saken fordi man innser at man blir blottstilt. I så fall viser det at man muligens har noe selvinnsikt. Om dette er positivt eller gjør saken enda verre, kan diskuteres. For i sistnevnte tilfelle vet de at det de gjør er feil.
Vi minner i denne sammenheng om en av kriteriene for antisemittisme: nemlig at jødene ikke innrømmes samme rett og samme vilkår som sine motstandere. Sett med våre øyne levnes det ingen tvil om at mediedekningen derfor er sterkt antisemittisk når den fremstiller saker nærmest konsekvent ubalansert til fordel for araberne. Et eksempel er dekningen av Israels krig mot Hamas i Gaza, operasjon Cast Lead. Her ble Israel massivt fordømt for sin krig mot terrorister, mens terroristenes tusenvis av angrep på sivilbefolkningen i Israel med raketter og selvmordsbomber fikk liten eller ingen mediadekning, og ble «glemt» i sammenhengen. Man gikk til angrep mot Israel for «metodene» de brukte, og «glemte» at metodene terroristene brukte udiskutabelt var mange ganger verre. Man «glemte» også å fortelle Israel om alternativene, hvilke metoder de skulle ha valgt, sånn egentlig. Hvis de bare hadde den uendelige visdom som kritikerne har i sin besittelse.
Alle tjener på om man innser at dette rett og slett er jødehat, og at disse holdningene sannsynligvis har kostet mange jøder livet. Det er lettere å arbeide mot en fiende når man ser den klart og vet hva man kjemper mot.
Tips oss!
Kom gjerne med tips om denne saken dukker opp i media. Bruk gjerne kontaktsiden vår.
Han refererte antagelig til områder i Jerusalem hvor arabere nyter rettigheter og fordeler fra Israel. Store områder i det østlige og nordlige Jerusalem har blitt effektivt omringet av Israel, som sjelden sender politiet inn i slike antatte uvennlige nabolag.
Lieberman er en kurositet i moderne diplomati, fordi han faktisk sier det han tenker. «Det er på tide å si disse tingene klart,» sa han til noen reportere flere timer før israelske og PA-forhandlere skulle møtes i Jordan for en ny runde med samtaler.
Les om disse samtalene her…
Han sa at et bytte av landområder vil medføre at Israel avstår en del arabiske nabolag i Jerusalem og i Judea og Samaria i bytte for israelsk suverenitet over store jødiske befolkningssentre, som Maaleh Adumim, Gush Etzion, Ariel, og kanskje flere samlinger av jødiske byer i Samaria.
Araberne vil ikke flytte.
Problemet med å foreslå bytte av israelsk statsborgerskap for arabere med PA-statsborgerskap er at meningsmålinger har vist at få arabere som bor i Jerusalem er villige til å gi opp de fordeler de får ved å være israelsk borger, en faktor som få, om noen medier nevner noe om.
