På mange måter kunne man si at Norge er et ytterst spesielt land, helt annerledes enn alle andre. For i det furede, værbitte har vi andre egenskaper enn vanlig. La meg forklare.

Når jeg som nordmann besøker den eneste jødiske staten i verden, Israel, opplever jeg nokså ofte at folk hever øyenbrynene når de hører hvor jeg kommer fra. I jødenes land er nemlig Norge herostratisk berømt for relativt mye antisemittisme. Altså jødehat i bunn og grunn. Desto mer vennlig er folk når jeg presenterer meg med et visittkort fra Senter mot antisemittisme. Jeg har mer enn en gang opplevd å få en usedvanlig sympati fra jøder når jeg forteller at jeg arbeider for en organisasjon som gjør en innsats mot jødehatet i landet vårt. En gang i Tel Aviv kom jeg i snakk med en ung jødisk servitør som hadde flyttet fra Sør-Amerika, som ble så beveget da jeg fortalte om arbeidet vårt, at han gråt og klemte meg.

ET LAND GJENNOMSYRET AV JØDEHAT
Men det er en annen historie. Ikke bare jøder, men også jødevenner som jeg, som følger med, ser jo at hele samfunnet vårt dessverre er gjennomsyret av jødehat. Fra regjeringsnivå til den bitreste Dagbladet-kommentator, i høykirkelige kretser og medier, enhver mulighet til kritikk og sjikane gripes begjærlig. Er det ikke en militær aksjon eller andre former for selvforsvar mot de tusener av angrep fra fiendene som omringer det bittelille landet ved Middelhavet, brukes gjerne høytidene våre. Påsken er grei sånn, for det var antagelig den romersk-katolske kirke som først kom med anklagene om at jødene hadde drept Jesus. Men også jul er yndet tidspunkt for å vise sin misbilligelse. Og nå som det er sommer og agurktid trenger man noe å skrive om, så hva er mer kjærkomment enn en morsom liten youtube-snutt hvor man får ut litt forakt for det jødiske?

Og nå nærmer vi oss det skjellsettende, særnorske fenomenet jeg ønsker å peke på. Vi er jo fenomenalt flinke som klarer det. Men først enda litt rundt grøten. Det er nemlig en spesiell egenskap, kall det gjerne et genetisk fenomen, som gjør dette mulig. I alle fall tror jeg det. Jeg er ikke genetiker, men ved å bruke systematisk analyse, eller også kalt elimineringsmetoden, har jeg kommet til å at så flinke folk må ha usedvanlig uvanlige mentale og biologiske egenskaper. Vi så litt av fenomenet etter 22. juli-massakren og angrepet mot Regjeringskvartalet.

GENETISK BETINGET ANSVARSFRASKRIVELSE?
Det var jo slik som de fleste nå kjenner til, at gaten hvor denne viktige bygningen ligger, flere ganger ble foreslått stengt, og siste vedtak var i 2006. Som alle vet, sto gaten likevel pip åpen for alle som ville prøve seg med sprengstoff eller bomber, den 22. juli 2011, da den åpenbart mentalt forstyrrede og også diagnostisert av kompetente psykiatere (men det var før Regjeringen ønsket en annen, og mer politisk akseptabel diagnose) Fjotolf Hansen (født Anders Behring Breivik – navn skiftet etter eget ønske 9. juni 2017 iflg Wikipedia) sprengte en selvprodusert bombe ved regjeringsbygget, og ødela struktur og drepte flere personer, før han kjørte i ro og mak til Utstranda hvor han tok ferje til den politiske campen på Utøya og drepte mange titalls uskyldige ungdommer ved å skyte dem til døde, i tillegg til mange hardt skadde.

Poenget er at den person som hadde det overordnede ansvaret for sikkerheten og dermed også det faktum at den sittende regjering fremdeles etter fem år ikke hadde klart å stenge en gate som åpenbart kunne utgjøre en trussel ved å muliggjøre fiendtlig biltransport helt inn til bygningen, nemlig statsministeren, ble sittende i sin posisjon, for å ta ansvar, som det het. Altså stikk motsatt av vanlig forståelse av å ta ansvar, nemlig at man blir avskjediget og betegnet som uegnet for ansvaret man hadde blitt gitt. Siden har fenomenet blitt kalt «å ta en Stoltenberg» etter daværende sittende statsminister Jens Stoltenberg. For øvrig gjaldt denne måten å ta ansvar på, en rekke andre fremtredende øvrighetspersoner. Noen få klarte ikke presset og gikk av, men langt de fleste ble værende i stillingen i dyp erkjennelse av den svært utilfredsstillende måten de hadde løst sin oppgave på, altså med den følge av at mange, de fleste unge, mennesker mistet livet. Ironivarsel her, men for sent for noen.

HVA SOM GJØR OSS TIL NORDMENN
Forstår du ikke logikken? At de som hadde ansvaret, fikk lov å løpe fra det på denne måten? Ingen andre heller, til din trøst. Du må bare akseptere at slik er det. Meningseliten har bestemt det. Det er vedtatt statsmening og mediemening i Norges land.

Så her ser vi konturene av det som gjør Norge til Norge. Ikke brunosten eller bindersen. Heller ikke de mange vakre bunadene vi har i dalførene våre. Det erkenorske, dette helt spesielle lynnet som jeg altså mener må være genetisk betinget, det er å grave ned fornuften og logikken, pakke sammen ansvaret og mislykketheten, fiaskoen og tragedien, og vedta noe annet.

Tampen brenner. For tema er jødehatet, og den konkrete situasjonen er at staten, altså Norges avgifts- og skattefinansierte egen «opplysnings»kringkastingskanal, har publisert en liten animasjonsfilm som handler om to menn som spiller Scrabble. Den ene er en ung herre som er i tvil om han skal legge ordet eller ikke. Den andre mannen er tilfeldigvis en jødisk rabbiner, tillagt alle de usympatiske, arketypiske trekkene man ellers forbinder med nazistenes karikaturer på tredvetallet. Ordet den unge herren ikke blir helt enig med seg selv om han skal legge, er tilfeldigvis «jødesvin.»

STERKE MENINGER OM NOE DE IKKE HAR GREIE PÅ
Men igjen en digresjon. Nei, det er ingen digresjon, men en innertier av en sammenligning. Litt tilbake til det inntrykket jødene i Israel har av Norge som nasjon. En samling selvgode mennesker uten den ringeste forståelse for israelernes situasjon hva terror angår, men som likevel setter seg i posisjon til å fordømme omtrent hvert eneste defensive tiltak, og uten den ringeste kunnskap om storpolitikk, folkerett og inngåtte konvensjoner og avtaler, en som likevel er unison i sin fordømmelse av jødene – og bare dem, når de forholder seg til denne rett og disse avtaler.

Noen eksempler: når jødene forsvarer seg mot terrorisme fra sine nærmeste fiender, palestina-araberne, eller innfører tiltak for å beskytte liv og eiendom fra de flere titalls erklærte fiendtlige stater i regionen, går debatten varmt i media og på sosiale medier, og statsråder og stortingspolitikere, mediaredaktører og geistlige overbyr hverandre i sine fordømmelser. Da Israel eliminerte en av sine verste fiender, grunnleggeren av den islamske terrororganisasjonen Hamas, «lillebror» til IS, var fordømmelsen tilnærmet unison. Hvorfor? Mannen satt i rullestol.

Litt av en forståelse av krigens lover. Bedre er det ikke når Israel i henhold til inngåtte, midlertidige avtaler, også kalt «Oslo-avtalene», håndhever sivilrettslige regler i de områder avtalene omfatter på den måte avtalene fastslår. Da er daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre straks ute og «antar» at Israel bryter Folkeretten. Bryter de Folkeretten? Virkelig? Så hvilke bestemmelser eller avtaler i Folkeretten bryter de da, Jonas? Etter flere runder med åpne brev og artikler får man ikke noe svar. Sannsynligvis fordi han ikke har noen. Har ikke oppholdet på Sorbonne lært rikmannssønnen – vi mener arbeiderlederen – noe om internasjonal juss?

Flere kommentatorer følger opp, herunder Frank Rossavik og Johannes Morken, sistnevnte tidligere debattstyrer på verdidebatt. I en slik debattråd blir jeg allerede i 2002 utestengt for å peke på antisemittismen i å kreve Israel til ansvar for et ansvar de ikke har, for påstander om brudd på folkeretten som ikke er brudd på folkeretten, og for å etterlyse konkret dokumentasjon på den påståtte forbrytelsen det er å bryte internasjonal lovgivning og sogar brudd på menneskerettighetene. Spesielt i tråder der nevnte arbeiderhøvding blir sitert. Han må som alle vet beskyttes. Jeg blir siden, under en annen debattredaktør, sluppet inn igjen, men det er ikke saken her.

INGEN ANTISEMITTER HER!
For poenget, det som altså gjør Norge til Norge, og som helt klart må skyldes gener og nedarvet helstøpt cellemateriale, er at vi har antisemittisme uten at det finnes en eneste antisemitt i Norges langstrakte land. Spør Gahr Støre, og du vil helt sikkert få et spørsmål til svar. Han forstår ikke spørsmålet. Eventuelt kan han si noe som er løgn, og så spørre om vi ikke, sånn for oversiktens skyld, kan ta opptaket en gang til, fra begynnelsen, slik at han ikke blir tatt i å lyve. Men uansett, han er da ikke antisemitt! Skulle da bare mangle! Man må jo få komme med udokumenterte påstander om kriminelle handlinger uten at noen skal henge seg opp i det! Bevares.

Og slik fortsetter det, hva man nå kaller det. Det er jo ikke egentlig å «ta en Stoltenberg», men det er slektsforbundet. Man løper fra et ansvar man har. Har man sagt at Israel – jødenes eneste stat – bryter folkerettens bestemmelser, bør det være lett å vise til hvilken bestemmelse eller avtale. Det finnes mange dokumenter som er gjeldende folkerett i regionen, men FNs generalforsamlings politiske meninger, eller Internasjonale Røde Kors’ eller Amnesty Internationals er ikke blant dem. Hva disse organisasjonene mener om saken, er slett ikke av noen som helst juridisk betydning. Så det burde være innafor å påpeke den høyst reelle uriktige påstanden det er å tillegge et folks nasjon forbrytelser det ikke har gjort, eller påpeke i enkelte tilfeller at dissensen er så stor blant jurister at man slett ikke kan hevde slikt, – og hør: – uten at det blir jødehat. I praksis. Hvorfor? Fordi det faktisk er rasisme å behandle ett folkeslag, kulturelt eller etnisk, ut fra andre vilkår enn hva resten må forholde seg til. Det er antisemittisk i sin natur å kreve av Israel at de skal forholde seg annerledes til folkeretten, herunder Genevekonvensjoner og Haag-konvensjoner, enn resten av klodens nasjoner. Det er jødehat å kreve at Israel skal gi etter for sine fiender, og at deres fiender skal få tilbake områder de tapte i en krig fiendene startet, når ikke de samme vil gi tyskerne tilbake de områdene de allierte tok fra dem etter krigen. Bare for sammenligningens skyld.

FORBRYTELSER BEGÅS OFTE AV (hold deg fast) FORBRYTERE
Og her er vi endelig ved målet i argumentasjonsrekken. Å bruke ordet «jødesvin» i en morosnutt på nett er og blir antisemittisme av den primitive sorten. Også selv om de ansvarlige i statskanalen NRK sier «nei, det er ikke antisemittisme, men satire.» Ordet er så belastet, og som jødiske Monica Csango spør «hvordan kan bruken av ordet «jødesvin» i en kontekst hvor en ultraortodoks, karikert og hoverende jøde ikke ses på som hets av jøder?» er dette noe NRK rett og slett ikke kan vri seg unna. NRK-sketsjen er pur antisemittisme.

I løpet av et liv gjør man en del feil. Nå har dere gjort en. Sketsjen er ikke satire – det er ren trakassering. Neste gang et jødisk barn blir hetset, spyttet etter eller får brent fyrstikker foran seg med «konsentrasjonsleirvitser», holder jeg dere ansvarlige.

Når det forekommer voldtekter i et land, er det fordi man har overgripere. Forekommer det tyveri, er det tyvenes skyld. Skjer det drap, snakker alle om å fakke morderen, og dreper noen muslimer, er det ikke bare én som skal tas, men alle som er enige med ham, eller til og med dem som er uenige, men som morderen har sitert, spist middag med, kjørt buss med og debattert på nett mot. Eller med. I alle fall om politiske motstandere fikk bestemme.

Så hvorfor denne puslingen i skjegget når det er åpenbar antisemittisme på gang? Er ikke gjerningsmannen en klar jødehater plutselig? Gjelder andre regler for overgrep og mobbing når offeret er jøder? Det skulle tatt seg ut om vi skulle unnskylde og eventuelt som kristne si «ikke døm» når noen har forbrutt seg mot barna våre. Det forstår alle. Så hvorfor er det så utrolig vanskelig å innse at antisemittiske handlinger skyldes jødehat?