Fra Haaretz
Moshe Arens er født i Litauen i 1925. Han vokste opp i USA og emigrerte til Israel i 1948. Som Likud-politiker var han i Knesset fra 74, han var Israels ambassadør til USA i 82 til 83, for så å bli forsvarsminister i Israel. Arens var utenriksminister fra 88 til 90, og ble deretter igjen forsvarsminister, denne gang til 92, hvorpå han trakk seg ut av politikken. I 99 gjorde han comeback. Moshe Arens er gift og har fire barn.
Administrasjonen i Washington prøver å presse på Israel en fredsavtale med palestinerne.
I nesten et år nå har diverse ritualer markert den offentlige uenigheten mellom Washington og Jerusalem. Israel får et skikkelig slag i ansiktet, og noen få dager senere annonserer noen i Washington at forholdet mellom USA og Israel er bunnsolid. Så blir den israelske statsministeren nedverdiget i Washington, og et par dager senere deklamerer han at forholdet mellom de to land er bedre enn noensinne.
Enhver som har vært involvert i å bygge relasjonen mellom USA og Israel i årenes løp, som er så viktig for begge to, vet at ting ikke er som de har vært i de siste femti årene. Forholdet, som fra tid til annen har blitt beskrevet i Washington som ”urokkelig og ubrytelig” har i de siste årene blitt rokket en god del. Administrasjonen i Washington prøver å presse på Israel en fredsavtale med den palestinske presidenten Mahmoud Abbas, en avtale som ville få Israel tilbake til våpenhvilegrensene i 1949 etter at landet hadde drevet tilbake Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Iraks arméer, som alle prøvde å ødelegge den nyfødte staten.
De ønsker å skru klokken tilbake, og ser ut til ikke å bry seg noe om de mange krigene som har blitt ført og terrorhandlingene som har blitt rettet mot Israel i årene siden den gang, de alvorlige truslene som rettes mot Israel i dag, de dramatiske endringene som har skjedd de siste 61 år, og det jødiske folks internasjonalt anerkjente rett til sitt gamle hjemland. Man hevder at innbyggerne i Israel er nødt å ta denne bitre medisinen, fordi det tjener USA’s interesser, og i tillegg tror administrasjonen i Washington at det er bra for Israel også.
I mange år ble meningsforskjellene mellom De forente stater og Israel diskutert i lukkede fora, og ikke i det offentlige, i den felles forståelse at å lufte uenighetene offentlig ville kunne skade begges interesser og gi oppmuntring og støtte til deres felles fiender. Ikke siden Dwight Eisenhower krevde at David Ben-Gurion skulle trekke Israels forsvarsstyrker ut av Sinai og Gazastripen i 1957 har Det hvite hus utfordret Israel åpenlyst. I dag har administrasjonen i Washington ingen dårlig samvittighet for åpent å uttrykke sin misnøye med Israel.
Det nylige besøket av USA’s visepresident og det som skjedde mens han var her, nemlig at et lokalt planleggingskontor godkjente noen byggeplaner i et jødisk boligområde i Jerusalem, ble til en ”fornærmelse mot De forente stater.” Det ble etterfulgt av en sint telefonsamtale fra USA’s utenriksminister Hillary Clinton til statsminister Benjamin Netanyahu, og et påfølgende angrep på Israel da Clinton senere kom på amerikansk TV.
Så kom det noen beroligende ord fra Washington igjen før Netanyahu besøkte Det hvite hus, – der ble han igjen skikkelig ydmyket. Tom Friedman, spaltisten i New York Times, med nært forhold til Det hvite hus, minnet Israel nylig på den generøsitet som USA har vist Israel ved å bidra med 3 milliarder dollar årlig til militær assistanse, mens Amerika strir med en alvorlig økonomisk krise. I alle år har man i Washington sett på dette som en assistanse som tjente begge lands interesser, nå skildres det plutselig som en gavmildhet som Israel må vise sin takknemlighet for ved å akseptere amerikanske krav.
Netanyahus regjering har valgt å late som om ingen ting har skjedd, og som at den misnøye som kommer til uttrykk fra Washington kan stilles ved hjelp av mindre og midlertidige israelske innrømmelser. Resultatet later til å bli det motsatte. Den israelske regjering blir sett på av amerikanerne som falske og som at de prøver å være smartere enn Det hvite hus.
Tiden er kommet for å slutte å late som. Om det skulle finnes noen muligheter til å få til produktive forhandlinger med Abbas, blir de hindret av kravene som Washington stiller Israel. De skaper bare unnskyldninger for Abbas så han kan nekte å gå inn i seriøse forhandlinger før disse krav blir oppfylt. Han kan ikke forventes å være mindre palestiner enn den amerikanske president Barack Obama. Det er nok av vanskeligheter i forhold til Hamas’ kontroll på Gaza og Abbas’ spinkle maktposisjon i Judea og Samaria, om ikke press fra utsiden skal gjøre det enda verre. Fred kan ikke prakkes på noen. Det er liten tvil om at administrasjonen i Washington vil lære seg denne leksen før eller senere.
