Shabbat shalom alle sammen.

Denne uken ble flere nazikrigsforbrytere i alderen 88 til 94 år arrestert i Tyskland, mistenkt for å ha vært SS-vakter i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau under Den andre verdenskrig.  Der deltok de i utryddelsen av om lag 1,5 millioner mennesker, de fleste jøder.  Vi vet ikke hvorfor det tok nesten 70 år å få arrestert disse forbryterne, vi bare registrerer det faktum at jødehatet ikke har oppstått spontant i dag.

Til tross for at både Bibelen og Koranen (se: sura 7:137 og 5:21) i klartekst påviser det jødiske folks rett til landet Israel, ser vi at det har utviklet seg et skremmende samarbeid mellom politiske venstreekstremister, radikale islamister og kirkelige organisasjoner så som Kirkenes Verdensråd (se SMA-info!) og KFUK-KFUM, som arbeider intenst for å demonisere jødene og ødelegge Israel som jødenes historiske og legitime hjemland.  Til dette formålet forvrenger de på hedensk vis både Bibelens og Koranens ord.

Men denne venstreekstreme, islamo-kirkelige boikott-bevegelsen klarer i liten grad å ramme Israel, og den kristne boikott-alliansen har ikke oppnådd annet enn å svekke oppslutningen om seg selv. Det er et faktum at importen av israelske varer til Norge øker merkbart for hvert år, kanskje nettopp som en reaksjon på den ondskapsfulle propagandaen mot jødenes hjemland som kommer fra kirkelig hold.  Det de imidlertid klarer er å forsterke det eksisterende jødehatet både i Norge og i Europa.  De som først og fremst rammes er de jødene som bor i Norge og i Europa, noe vi må anta også er en hensikt med virksomheten til disse organisasjonene.

Å påpeke disse forholdene var også hovedbudskapet i et innlegg som Rabbi Pinchas Goldschmidt som er President i Konferansen av Europeiske rabbinerne holdt under et møte i Berlin i fjor.  Møtet ble organisert på bakgrunn av den økende europeiske antisemittismen, de hyppige angrepene mot jøder i Europa og forsøkene på å begrense jødenes mulighet til å praktisere sin religion i europeiske land.

I talen Rabbi Goldschmidt holdt om jødenes fremtid i Europa sa han blant annet at:

» … om det vil være jøder eller ikke i Europa om 20 år, er også i hovedsak avhengig av dere som sitter her i kveld.  Vi [jøder], som er en liten minoritet, befinner oss igjen i sentrum av en økende storm, [fanget] i et pågående sammenstøt som skjer mellom sivilisasjoner i Europa.

… i tusenvis av år har vi [jøder] kjempet for retten til å tenke annerledes og spise annerledes, for å hvile på en annen dag, og for å snakke et annet språk.  Det er dette budskapet dere bør bringe videre til alle europeere.»

Rabbi Goldschmidts tale burde være obligatorisk lesning for organisasjoner som KFUK-KFUM og AUF, istedenfor den hjernevasken de foretar av seg selv og som barna i disse organisasjonene ikke har mulighet til å verge seg mot.

I et hastemøte med EU-kommisjonens leder, Manuel Barroso, rettet nylig rabbi Goldschmidt en henstilling til EU på vegne av Europas jøder om at ledelsen i EU treffer effektive tiltak for å beskytte jødene og jødiske institusjoner i Europa.  Han ba EU om å fraråde lovgivning som gjør det vanskelig for jøder å bo i Europa.  Utviklingen tilsier at han ikke fikk medhold.

God helg. fra oss i SMA-redaksjonen.

*****

 

Kunnskapsfrie eksperter

Det kan ofte være avstand mellom forskning og virkelighet, ikke minst der hvor ideologi og partiprogram er på kollisjonskurs med fakta.  I årene etter Sovjetunionens og maoismens sammenbrudd har vi kunnet observere et underlig hamskifte på den sosialistiske venstresiden i norsk og europeisk politikk.  Den gamle underdanige ensrettingen under ideologiske teser fra Marx og Lenin er slett ikke blitt borte, – den har bare endret utseende.  Den revolusjonære glød og kampen for arbeiderklassens ve og vel er forvandlet til en overdådig omsorg for «menneskerettighetene» til alle dem som er blitt ofre for imperialismens og kapitalismens åk. 

Det ideologiske misbruket av ”menneskerettigheter” som verktøy i kampen om makt og innflytelse skiller seg i realiteten lite fra den kommunistiske ideologien som alltid har ligget bakom, men som det ikke lenger er politisk formålstjenlig å omtale i klartekst.  Gamle radikalere som sitter med akademisk innflytelse og i massemedienes redaksjoner velger derfor å fremme gårsdagens ideologiske interesser under et dekke av liberalisme og omsorg for menneskerettigheter, i stedet for å snakke om ”væpna revolusjon” og å ”rive ned det bestående” som ikke lenger er gangbar politikk.

Siden universiteter er institusjoner som ikke kan regnes for å være helt lojale mot en enkelt ideologisk retning, ble det i årenes løp i Norge bygget opp parallelle institusjoner som hadde klarere ideologiske og partipolitiske tilknytninger.  Et slikt eksempel er Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI, som i 1960 ble etablert som et utenrikspolitisk utredningsorgan for Arbeiderpartiet.  I formålet heter det at NUPI er et uavhengig forskningsinstitutt som forsker på og formidler kunnskap om globale maktforhold, sikkerhetspolitikk, utviklingsspørsmål, internasjonal økonomi og forhold av særlig interesse for norsk utenrikspolitikk.  NUPI leverer fagkunnskap og analyser til myndigheter, næringsliv og akademia.  Instituttet har et særlig ansvar for å skape forståelse om internasjonale spørsmål i skoleverket og den brede offentlighet.  Det overordnede målet er å bidra til økt innsikt i mellomfolkelige spørsmål, sier instituttet om seg selv.  Den eneste vi kan se at NUPI er uavhengig av, er den etos akademiske institusjoner tradisjonelt har vært grunnlagt på.

Vi ser en stadig klarere sammenheng mellom den utenrikspolitiske ”forskningen” NUPI har levert gjennom et halvt århundre og den stadig mer feilslåtte Midtøsten-politikken som har vært ført fra norske myndigheters side i tråd med NUPIs leveranser av ”fagkunnskap og analyser” til myndighetene.  Tilsvarende gjelder for den ”forståelse om internasjonale spørsmål i skoleverket og den brede offentlighet” institusjonen har skapt gjennom tidene.  I forhold til vår politikk overfor landene i Midtøsten må NUPIs påvirkning av både myndigheter, skoleverk og den brede offentlighet i særlig grad kunne sies å ha vært en ulykke.

En sterk bekreftelse av denne oppfatningen fikk vi nylig i form av en artikkel i Dagbladet, skrevet av NUPI-forskeren Henrik Thune, hvor han presenterer noe vi må oppfatte som NUPIs offisielle forståelse av den utviklingen vi har sett i Midtøsten de siste årene.  I denne artikkelen som bærer overskriften ”Gud er ikke skyldig,” får vi enda en gang realitetene i Midtøsten snudd på hodet, slik våre medier, og spesielt NRK presenterte det som skjedde under ”den arabiske våren.”  Henrik Thunes analyse av det som har skjedd i Midtøsten kan ikke beskrives som annet enn pinlig feilaktig og villedende.  Man må undres på hvor de rådende medieoppfatningene fra 3-4 år tilbake hadde sitt opphav.  Hvordan gikk det an å innbille seg at dette var revolusjoner i tradisjonell vestlig forstand hvor kommunikasjonen mellom de revolusjonære foregikk ved hjelp av Facebook og Twitter?

Men dette våset tror NUPI-forskeren på: ”Det som ble døpt «den arabiske våren», var en politisk revolt av det gamle slaget. Og som ofte ellers i revolusjonshistorien var det den unge, men marginaliserte middelklassen som reiste seg, med smarttelefoner og Facebook som ropert og kringkastingsmedium,” forteller NUPIs Midtøsten-ekspert.  Han sier at han befant seg i Kairo og snakket med folk, men han kan ikke ha forstått et ord av hva som ble ropt ut av dem gikk ut på gatene over hele Nord-Afrika på den tiden.  Han er bare opptatt av sin egen europeiske revolusjonsromantikk: ”Dette var Kairo i januar 2011.  Stemningen var euforisk, den var gripende, og nesten totalt tankeløs.”

”Hvordan kunne det gå så galt?,” spør han så seg selv. ”Hvorfor all sekterismen og alt kaoset? Hva skyldes sammenbruddet av den arabiske våren?”  Det enkle svaret er at det aldri har eksistert noen ”arabisk vår.”  Den revolusjonsromantikken Thune og andre ”Midtøsten-eksperter” tviholder på, har ingen berettigelse i en sannferdig analyse av det som foregår.  Når Thune fortier at hele opprøret startet som en protest mot stigende matvarepriser, og ikke innser det logiske i at fraværet av en løsning på den voksende matvarekrisen og svekkelsen av økonomien og derved de sentrale makthaverne, naturlig ledet til gjenopptakelse av de eldgamle etniske konfliktene mellom lokale stammer, klaner og sekter, faller analysen hans som offer for hans egen kunnskapsmangel.

Det er i seg selv en liten tragedie at vår utenrikspolitiske ekspertise er så ideologisk fastlåst som NUPI-forskeren avslører i sin analyse.  Det er et faktum at det pågår en tusenårig religiøst begrunnet strid mellom sija- og sunnimuslimer.  Det var europeiske kolonimakter som i nyere tid fikk lagt en demper på de indre stridighetene i Midtøsten ved å splitte regionen i forskjellige land og ”kongedømmer” og å innsette og væpne ”konger” og diktatorer som holdt kontrollen ved hjelp av brutal anvendelse av væpnet makt.  Den dagen diktatorene mistet sin makt, gikk stammene og klanene tilbake til den måten de var vant til å leve og slåss på siden Mohammads tid.  Å hevde, som Thune gjør, at religion og sekterisme ikke kan forklare det som skjer, avslører mangel på innsikt.

Nylig ble en familie av kristne i Alexandria drept med kniver av lokale muslimer.  Utallige kristne er blitt drept og fordrevet siden jihaden brøt ut for alvor for tre år siden.  Kirker er brent og Midtøsten er i ferd med å bli renset for sine kristne urbefolkninger.  Jødene er for lengst drevet ut av den arabiske verden. Men det eneste denne Midtøsten-eksperten klarer å mobilisere som sin oppfatning er: ”Gud er uskyldig. Etter tre år er den arabiske våren død og Midtøsten et kaos. Men er det virkelig fordi det bor så mange irrasjonelle muslimer og jøder der?”

Thunes konklusjon er at ”konfliktene skyldes – i Midtøsten som mange andre steder – kampen om makt, land og penger, og statsledere og krigsherrer som spiller på religion og identitet for å oppnå sine profane mål.” Altså: Østen er som Vesten og jødene må tas med i analysen.

Fred over hele Midtøsten lar seg vanskelig forestille så lenge fredsmeklerne forutsetter at den arabiske og islamske verden skal organiseres i stater og samfunn med regimer, lovverk og atferd etter vestlig mønster.  Midtøstens sammensatte folkegrupper må selv få anledning til å utvikle sin egen historie uavhengig av de strekene kolonimaktene satte på kartene uten hensyn til den etniske og kulturelle virkeligheten i regionen.

For dem som lever i området er deres stamme- klan- og religionstilhørighet langt viktigere enn europeernes modernitet, kultur og samfunnssyn.  Når våre eksperter ikke forstår dette, og tviholder på å analysere Midtøstens stridende sekter, klaner og folkestammer i lys av vestlig statsvitenskap og samfunnsbegreper som er fremmede for folk i Midtøsten, må resultatet bli en villedende rådgivning til våre egne politiske ledere og derav en feilslått Midtøsten-politikk.