Mandag talte Danny Ayalon, viseutenriksminister i Israel, på en israelsk radiostasjon som sender på farsi. Han gjorde det klart at en regional krig «var en klar mulighet» og la til at Israel, dersom det blir angrepet, «har en forpliktelse til å forsvare sine borgere, og dersom landet blir angrepet, vil man handle deretter.»
I lengre tid har eksperter og intellektuelle i Midtøsten og andre steder spekulert i mulige scenarioer, både for en eventuell opptakt til krig mellom Iran og de andre statene i regionen, og mulige utfall, både om det skulle vise seg at Iran velger å angripe Israel først, eller ved at Iran utvikler seg til å bli en atommakt, så ett eller flere land må gå til angrep for å forhindre at Iran når dette stadiet.
Det er ikke bare Israel som frykter at Iran skal få atomvåpen, eller gå til angrep. Eller for den saks skyld ikke bare USA. Hele regionen frykter dette. Ingen land, uansett hvor mye de hater Israel, ønsker at hele regionen skal bli ustabil ved en krig. Særlig ikke en krig som måtte bli resultatet om Iran skulle rekke å bli en atommakt.
En kommentator skrev nylig at dersom det skulle bli tusener av skadde eller drepte ofre i Tel Aviv ville dette være «et overveldende antall» for landet. Det vil ikke være nok brannmenn og redningsfolk for å takle et slikt antall. Med tusener av ofre ville landet «slikke sine sår.» Fem tusen skadde eller drepte ville bli et «nasjonalt trauma.» Ved 20.000 ofre vil vi bruke våre dommedagsvåpen mot Iran, og det vil bli et nytt Midtøsten, skriver forfatteren i en artikkel kalt «Våkne opp!» Han sier: «Enkelte ting kan bare ikke tillates å få utvikle seg, selv om det bare skulle være 5% sjanse for at våpnene brukes. For 5% sjanse kan i vårt tilfelle bety 100% ødeleggelse»
Det skrives en del i mediene generelt om sanksjonene mot landet, og en og annen nyhetssak om nye våpen og lignende. Men i norske medier ser vi lite informasjon om eller tenking rundt den troppeforflytningen som skjer nå, både fra iransk side, og USAs forflytting av f. eks. «USS Harry S. Truman» fra tjeneste i Det arabiske hav, i forbindelse med Afghanistan, til kysten utenfor Dubai, på motsatt side av Iran ved Hormuz-stredet. At det rustes på begge sider til en mulig krig kan det ikke være mye tvil om.
Ingen bør tvile på at prestestyret i Iran står bak når Ahmadinejad uttaler han vil utrydde Israel. Vi bør tenke igjennom konsekvensene av dette. Israel er det eneste demokratiske og ikke-muslimske landet i regionen, og Vesten generelt, og USA spesielt vil aldri kunne tillate at Iran utrydder landet.
Israel selv har selvfølgelig en enorm interesse av hva som skjer, siden Irans militære styrkeoppbygging er noe som vil ramme dem hardt den dagen Iran skulle finne det for godt å angripe, uansett enten dette skulle skje med konvensjonelle våpen, eller eventuelt med atomvåpen. Så har da også israelske medier enormt mye informasjon om saken. Jerusalem Post på nettet har en egen rubrikk om emnet, kalt «Den iranske trussel.»
Mandag talte Danny Ayalon, viseutenriksminister i Israel, på en israelsk radiostasjon som sender på farsi. Han gjorde det klart at en regional krig «var en klar mulighet» og la til at Israel, dersom det blir angrepet, «har en forpliktelse til å forsvare sine borgere, og dersom landet blir angrepet, vil man handle deretter.»
Han ga uttrykk for at Iran, ettersom det blir mer presset av sanksjoner, kanskje vil egges til å initiere en militær aksjon mot Israel, ikke nødvendigvis fra Iran, men via Hizbollah og Hamas. Eller at Iran vil aksjonere militært mot mål i Den arabiske gulf, og forstyrre oljeflyten til verden. I så fall vil situasjonen føre til utbredte konfrontasjoner.
Ayalon påpekte at Israels problemer med Iran ikke har med selve folket å gjøre, men snarere med styret i Den islamske republikk.
«Israel har ikke noe uvilje mot det iranske folk. Vi har dyp respekt og søker å samarbeide med det for å få til en bedre virkelighet i regionen. Problemet har med regimet å gjøre, og dets adferd, særlig i atomspørsmålet. Det er et regime som roper «død over USA, Storbritannia og Israel».» Det iranske regimet sprer ustabilitet og støtter terror, og undertrykker sitt eget folk. Det er umulig å godta at atomvåpen faller i hendene på et slikt regime.»
«Den iranske reaktoren utgjør en enorm fare for stabiliteten i hele regionen og mot verdensfreden generelt, fordi Iran, i tillegg til kjernefysiske våpen utvkler et rakettsystem som truer land også utenfor Midtøsten, som i Europa. Selv nå, uten atomvåpen, styrer regimet organisasjoner som fungerer som en stat i staten, i Libanon og i Jemen, de palestinske selvstyremyndighetene og så videre» sa han. Han oppfordret det «undertrykte» iranske folk til å protestere mot diktaturet og alle bruddene på menneskerettighetene.
«Dette er et agressivt diktatorisk regime, og bare av den grunn skulle alle progressive elementer i hele verden gått til aksjon mot det. Israel ønsker det iranske folk lykke til med innsatsen for å frigjøre seg av byden av et undertrykkende regime. Israel har tatt opp spørsmålet om det iranske folks lidelser og grusomhetene fra det regimet som styrer dem. Det er det viktigste vi kan gjøre for denne berømte nasjonen, som lider under undertrykkelsen. Men når alt kommer til alt er det det iranske folket selv som må ta hånd om sin egen skjebne og handle for å få sine rettigheter. Jo flere borgere i Iran som øker sine protestaktiviteter, jo høyere vil den internasjonale støtten bli.»
En vinkel som ikke blir veldig mye belyst her på berget, er den betydning Israel faktisk har for USA. I det maktspillet som pågår i forbindelse med de USA-ledete fredssamtalene mellom Israel og palestina-araberne har man en tendens til å glemme at vi har å gjøre med et land som er svært viktig for USA i Midtøsten. Norske medier ynder å fremstille saken som David mot Goliat, – de undertrykte mot overgriperen. Overgriperen er selvsagt Israel, som sterk militærmakt. Men man glemmer at situasjonen faktisk ikke er så enkel. Israel er riktig nok sterkt nå, men det har slett ikke vært slik bestandig. Israel står heller ikke mot palestina-araberne alene, men mot en samlet muslimsk og arabisk folkemengde. Mot millioner av mennesker i militært sterkt rustede land, som ønsker landet bort.
Når det er sagt, så er Israel sterkt, militært sett. Så sterkt at det er en stabiliserende faktor i regionen. Israel har blitt angrepet flere ganger siden staten ble dannet i 1948, og har vunnet hver gang. Nå er det slik at Israels fiender også er USAs og Vestens fiender, så når Israel blir angrepet og greier å slå tilbake og ta kontroll på situasjonen, så kommer dette Vesten til gode, og i særdeleshet USA. Det er altså ikke slik at USA bare «holder sin hånd over Israel» på grunn av de mange jødene som lever i USA og som øver påtrykk på Washington. USA trenger Israel. Dette kommer til uttrykk i den debatten som foregår i Israel, men slike nyanser gjenspeiles lite her i vår Israel-fiendtlige mediehverdag.
Caroline Glick i Jerusalem Post skriver i en artikkel begynnelsen av juli om USAs tre overordnede interesseområder i Midtøsten:
Oljeproduksjonen. Usa har stor interesse av å opprettholde stabilitet og kontinuitet i oljeflyten. Ikke bare for sin egen del, men for alle som handler energi.
Videre har USA stor interesse av å forhindre ekstreme regimer og organisasjoner fra å skaffe midler til å forårsake skade og ustabilitet. For eksempel Iran og massedestruksjonsvåpen. Regimet i Iran bruker aktører som står nærmere fienden, som Hamas på Gazastripen, og Hizbollah i Libanon, for å ramme Israel. Får dette utvikle seg blir det alvorlig for hele Vesten.
USA har et sterkt ønske om selv å fremstå som en maktfaktor i regionen, av rent strategiske hensyn. For å opprettholde bildet av USA som en pålitelig aktør trengs det forutsigbarhet, og til det trengs styrke.
Noen bedre måte å oppfylle alle disse behov på enn å opprettholde et sterkt Israel, finnes ikke. Israel viste styrke da landet i 1981 bombet Osirak-anlegget, en kjernereaktor i Irak, og selv om USA den gangen protesterte, har man innrømmet at bombingen var til uvurderlig hjelp da man sto overfor Kuwait-krisen i 1991. Irak hadde neppe vært så lett å kaste ut om ikke Israel hadde vært forutseende og kastrert Hussein og hans hær på forhånd.
Videre er jo ikke Israel i seg selv noen trussel for freden i området. Det enorme militære apparatet landet har bygget opp, er ingen ustabilitetsfaktor i området, og de påståtte atomvåpnene har en balanserende og avkjølende effekt på krigshissere, som det vrimler av i området. Til og med de i utgangspunktet Israel-fiendtlige statene som ikke er de mest radikale, må nok innrømme for seg selv at de har svært stor egeninteresse av et sterkt Israel.
Men om Iran nå ikke velger å la seg presse til å stoppe utviklingen av kjernevåpen, vil Israel, og høyst sannsynlig USA og flere de sterke nasjoner i Vest måtte gå til aksjon, om ikke Iran velger å angripe først. Man skal ikke være mye til spåmann for å forutse at skandinaviske medier vil fordømme Israel, spesielt om det velger å gå til aksjon før det er for sent. Men dette skyldes liten evne til å lese skriften på veggen. Som Ayalon sa i sin radiotale: «Det er umulig å godta at atomvåpen faller i hendene på et slikt regime.» Man handler alltid ut fra det handlingsrom situasjonen gir en, og hvis Iran ber om å bli tuktet vil det ikke være noen andre valgmuligheter om man ikke vil ha noe som er enda verre enn krig.
Haaretz
Jerusalem Post
Jerusalem Post
Les også
Spent i Persiabukten
