I forbindelse med ikke-avtalen, eller den «historiske avtalen«, som Obama-administrasjonen velger å kalle det, mellom Iran og USA med samarbeidspartnere, kom Israel sist søndag med et innspill til USA. Statsminister Benjamin Netanyahu ba om at Israels rett til å eksistere skulle være med som eget punkt i avtalen.
Dette ble rent for meget for Obama. I et intervju med den amerikanske radiostasjonen NPR mandag, sa han at kravet om at Iran skal anerkjenne landet går langt utenfor rammene til avtalen, skriver IsraelNationalNews.
Å sette avtalen om et Iran uten kjernefysiske våpen i forbindelse med å anerkjenne Israel, «er virkelig beslektet med å si at vi ikke vil underskrive en avtale om ikke regimet i Iran fullstendig forandrer sin natur», skal Obama ha sagt i et forsøk på å selge avtalen til en motvillig og fiendtlig kongress. «Og det tror jeg er en fundamental feilvurdering.»
Obama har fullstendig avvist anmodningen om å koble avtalen mot en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere.
Etterretningssjef Yuval Steinitz sa mandag at den potensielle trusselen som et Iran med kjernefysiske våpen utgjør, ikke oppveies av Obamas tidligere forsikringer om å støtte opp om Israels sikkerhetsbehov, selv om man selvfølgelig setter pris på disse. «Hvis Iran produserer kjernefysiske våpen, er dette en eksistensiell trussel for Israel,» sa han. «Ingen kan si til oss at støtte eller assistanse er nok for at vi kan motstå eller nøytralisere en slik trussel.»
Steinitz mente avtalen mellom stormaktene og Iran bør inneholde et krav om total stopp i forskning og utvikling av nye sentrifuger, nedskjæring i antall eksisterende sentrifuger, og at Fordo-anlegget stenges. Dessuten at Teheran kommer med detaljer om sin forskning på kjernefysiske våpen, og at landet tillater internasjonale inspektører å ta stikkprøver «hvor som helst, når som helst.»
Dersom slike betingelser kunne aksepteres, sa han, «ville det fremdeles ikke være en god avtale, men den ville være mer akseptabel.»
Erling Rimehaug i den kristelige avisen Vårt Land kommenterer «avtalen» med sedvanlig pragmatisme. Han tar utgangspunkt i det han ser som alternativene, – et «stadig mer isolert Iran som fortsatte med å utvikle atomvåpen», eller » å inkludere Iran i det gode selskap gjennom en avtale, slik USA og samarbeidspartnerne nå legger opp til.» Rimehaug fremstilles som «Midtøsten-ekspert» i bladet han er redaktør for, – andre er mer tvilende til hans ekspertise. I en artikkel fra 2011 skriver Rustad «I de blindes rike er den enøyde konge.»
Ting kan tyde på at han hadde rett. Netanyahu leder et folk som i årene 1939 til 1945 ble utsatt for et velregissert folkemord i Europa. Nazistene med god hjelp fra resten av Europa, aktiv og passiv medvirkning, samt en del arabiske ledere, greide på fabrikkmessig vis å drepe uskyldige jøder i en vanvittig målestokk. Antisemittismen øker igjen i Europa, og Israels statsminister vet at her er det neppe hjelp å vente. Europa har i øyeblikket mer enn nok med sine egne problemer, både økonomisk og demografisk.
Da krigen var slutt fikk heller ikke de overlevende jødene komme tilbake til sine egne hjem i Europa. Sionismens anstrengelser brakte resultater, og i mai 1948 ble den jødiske staten Israel igjen en realitet. I løpet av kort tid ble jøder over hele den arabiske verden erklært uønsket, og ble mer eller mindre tømt for jøder, der det ikke allerede var forbudt. De arabiske statene tror på Muhammed som sin profet, og lever til dels tett opptil hans eksempel. Dette innbefatter flere massakre på jøder. Koranen har også oppfordringer til å drepe jøder.
Netanyahu og hele det jødiske folk vet derfor at når den muhammedanske riket Iran truer med å utslette den jødiske staten, så behøver ikke dette være tomme trusler. Det kan være det. Men tør en statsleder å gamble på det? Tør Netanyahu ta sjansen på at Iran ikke mener alvor når de sier de vil bruke kjernefysiske våpen mot store befolkningssentra i Israel, som Jerusalem og Tel Aviv?
Åpenbart ikke. Men det gjør redaktør Rimehaug, trygt i sin hvite villa i Tåsenveien i Oslo, langt utenfor rekkevidde av fascistenes atomstridshoder.

Atomvåpen er ikke til for å brukes. Atomvåpen er til for å true med. Dette er erfaringen fra tiårene med kald krig og kjernefysisk balanse mellom Sovjet og USA. Det er ikke fordi Iran kommer til å legge Tel Aviv i grus med atomvåpen at Israel har grunn til å frykte et kjernefysisk bevæpnet Iran. Det er fordi et Iran med atomvåpen vil svekke Israels posisjon drastisk.

All erfaring viser at empiri er dårlig egnet for å spå om fremtiden. Empiri er fint og flott for å beskrive fortid. Det var ikke mange som ville tro på nazistenes storstilte planlagte og godt gjennomførte folkemord på jødene. Hvorfor? Det hadde aldri skjedd før…
Rimehaug lever godt opptil Rustads karakteristikk. Enøyd konge for de blinde. Vi lever i et land hvor det etter ethvert muslimsk terrorangrep på Vestens verdier og jødiske sivile blir slått fast, nærmest før blodet har kjølnet, at «terror ikke har noe med islam å gjøre.» Han skriver om Israels rolle som regionens eneste atommakt (men dog uten å innrømme det), og «riset bak speilet.»
De blinde ser ikke det vi andre ser. Det kan godt finnes en avgrunn foran dem, og de står på kanten, men de kan ikke se den, derfor frykter de den heller ikke. Bildet halter, for det er åpenbart at både Rimehaug og andre kunne sett, om de hadde villet.
Hvordan kan du ellers forklare at 1.400 (lavt anslått) unge jenter i årevis kan bli misbrukt seksuelt i stor stil av altoverveiende pakistanske godt voksne menn, uten at noen myndighetspersoner og –organer reagerer? Vel å merke etter at de i årevis har blitt oppmerksom på ugjerningene, og folk har tryglet dem om å gripe inn? Og det i en liten by på omtrent halvparten av Oslos størrelse – Rotherham i Storbritannia.
Hvilken verden lever Rimehaug i? Saken over har ingen relevans til avtalen mellom stormaktene og Iran, vil man tenke. Ikke? Tenk om igjen. Det handler om å se, og spesielt om å se Vestens forhold til islam. Det handler om manglende vilje til å innse realitetene og foreta seg det som er nødvendig.
Igjen kan det vise seg at jødene står alene. Men denne gangen dreier det seg neppe om et folkemord. Israel er mektig, og vil bite fra seg. Det vil også vise seg om de har rett som har observert Israels kriger, og som hevder Israel umulig kunne vinne uten hjelp. I alle krigene har Israel kjempet mot en fiende mye større enn dem selv.
Og vunnet.