Shabbat Shalom alle sammen.
Tirsdag la Holocaust-senteret frem sin rapport om jødehat i Norge. Rapporten bringer intet nytt. Vi visste fra før at jødehat finnes i Norge og at noen mennesker av ulike grunner har negative holdninger til jøder som de aldri har møtt.
Dersom målet er å bekjempe antisemittiske (anti-jødiske – anti-israelske) holdninger i det norske samfunn, er HL-senterets rapport utilstrekkelig. Det vil trenges nye undersøkelser som også påviser kildene til de dårlige holdningene blant en del nordmenn. Opphavet til slike forestillinger og fordommer befinner seg alltid hos personer i fremtredende posisjoner i de øverste lag av samfunnet. Individer med antisemittiske holdninger har sine rollemodeller blant samfunnets politiske og religiøse ledere og i mediene. Derfor er det lett å sette inn forebyggende tiltak mot dette ondet dersom viljen er til stede. Statsråd Inga Marte Thorkildsen, som i likhet med utenriksministeren formidler regjeringens politikk via Facebook, viste hverken selvkritikk eller vilje til å endre kurs da hun kommenterte saken:
«Har tatt imot rapport i dag om forekomsten av antisemittisme i Norge. Den viser urovekkende høy forekomst av uakseptable holdninger overfor jøder. I tillegg viser den en sterk forekomst av rasistiske og fordomsfulle holdninger mot muslimer, somaliere og romfolk. Dette betyr at vi må jobbe hardt for å sikre at Norge skal være et godt land å bo i for alle. Diskriminering, antisemittisme og rasisme går på helsa løs, gjør folk utrygge og ufrie og gjør samfunnet mindre åpent. Jeg vil gjøre hva jeg kan for at Norge skal bli et godt samfunn for alle, uavhengig av etnisk bakgrunn, tro og kultur. Vi skal bl.a. ta flere grep i skolen, men også diskrimineringenlovverket skal styrkes.»
Som nestleder i det partiet som tydeligst har profilert en aggressiv boikottlinje overfor jødenes hjemland, Israel i nyere tid, og som vi derfor bør anse for å høre til blant kildene til mye av den antisemittismen som Holocaust-senteret har påvist, har hun en viktig oppgave foran seg.
Selv om det kanskje må gjøres mer enn hun selv makter for å komme uvesenet til livs, vil vi likevel se frem til et selverkjennende bidrag og en politisk kursjustering også fra Inga Marte Thorkildsen.
Med ønske om en god helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Kirkeuke i ufredens tegn
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA
Den første store politiske markeringen Den norske kirke lanserte etter frigjøringen fra Staten for et par uker siden, var å knytte nye bånd tilbake til sine eldgamle anti-jødiske røtter. Gjennom arrangementet «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel» (30. mai til 3. juni), samler denne kirken om seg et utvalg av ”Israels uvenner” som vi sjelden finner samlet på våre breddegrader. Ingen israeler var invitert til å bidra. Initiativet til denne hat-festen, som er den tidligere Statskirkens svar på akademikernes ”Israel-apartheiduke,” kommer ikke uventet fra det norskledete Kirkenes Verdensråd, KV, som i suveren forakt for alt som foregår av forsøk på fredsprosesser og forhandlinger i Midtøsten, inviterer medlemskirker og kirkelig baserte organisasjoner til å delta i markering av en kirkeuke for solidaritet og aksjoner for rettferdig fred i Palestina og Israel. Siktemålet er å gi et kirkelig bidrag til å sikre legitime rettigheter og en framtid for begge folkene, heter det. De griper med andre ord inn i fredsforhandlingene og bidrar til å komplisere dem.
Samtidig skal denne internasjonale kirkeuken også sette fokus på de utfordringer som de kristne kirkene i regionen står overfor, hevdes det. Da tenker man ikke først og fremst på de mange titalls millioner forfulgte kristne i Midtøsten, forstår vi, men mest på dem som er utsatt for ”israelsk okkupasjon.”
En ting kan vi være ganske sikre på når det gjelder ”solidaritet for rettferdig fred” i regi av Kirkenes Verdensråd: Ingen forfølgelse og utryddelse av kristne noe sted i den arabiske verden får stå i veien for en anledning til å trakassere jødene og skade deres hjemland, Israel, med nedsettende omtale. Mens de siste kristne i Judea og Samaria er i ferd med å bryte opp og forlate sitt 2000 år gamle hjemland (og påfallende mange av dem søker og finner ny bopel i Israel), mobiliserer KV til aksjon i Norge for å få overført 4,9 millioner arabiske ”flyktninger” til Israel i en eller annen ”rettferdighets” navn.
Denne anti-israelske propagandaen er litt for enkel og velkjent til at den bør få særlig stor oppslutning i Norge: ”Å bo hjemmefra har vært en del av livet til palestinere på Vestbredden og i Gaza i 64 år. At husene deres blir revet og olivenlunder og jordbruksområder ødelagt, er tragiske trekk ved Israels illegale okkupasjon av Palestina,” sier Kirkenes Verdensråd. Man sier altså rett ut at Israel har okkupert Palestina illegalt i 64 år, dvs. siden staten Israels opprettelse i 1948. Det er denne ”okkupasjonen” KV og Den norske kirke vil bidra til å avvikle gjennom sin ”Kirkeuke.” Den iranske presidenten, Fatah og Hamas har også dette som erklært mål.
De mest graverende anklagene mot jødene finner vi på en plakat til et møte i Litteraturhuset torsdag 31. mai, hvor det står at: “Omkring 7 til 8 millioner palestinere lider med traumer fordi de har mistet sine hjem og retten til å leve på stedet hvor de hører hjemme, mens mellom 5 og 6 millioner lever under trusselen av en framtidig fordrivning.” Konklusjon er at formålet med KVs ”rettferdige fred” er å gjøre slutt på Israel.
Når vi sammenholder hva Den norske kirke skriver om dette temaet med hva KVs militante frontorganisasjon PIEF og de arabiske medlemskirkene fremholder både i dette og i tidligere angrep på den jødiske staten, så som det famøse dokumentet ”Kairos Palestina” hvor de med tilslutning fra KV og Den norske kirke hevder at palestinerne har vært utsatt for ”undertrykkelse, fordrivelse, lidelse og ren apartheid i mer enn seks tiår, …” er det vanskelig å tro at hensikten med å propagere slike usannheter kan være en annen enn et ønske om å utslette den jødiske staten og det jødiske folk. Intet mindre enn det vil nemlig være den endelige og logiske konsekvens av deres ”Kirkeuke for fred” dersom KVs politikk skulle bli satt ut i livet.
De samme kirkelige krefter som kjemper innbitt for at barn til asylsøkere som bodde i Norge i 4 år ikke må sendes tilbake til sine hjemland fordi de ansees å ha fått norsk identitet, kjemper for at tredje generasjon av arabere som er født og oppvokst i andre land skal anses som flyktninger som må sendes til Israel. Hadde forskjellsbehandlingen gått den andre veien, ville det ha blitt karakterisert som rasisme.
Det kunne virke som et et paradoks at man arrangerer en «fredsuke» der man fremmer krav på vegne av Palestina-arabiske flyktninger uten å kreve noe som helst på vegne av de 870.000 jødiske flyktninger som ble drevet ut av den arabiske verden. Men denne diskrimineringen mot jødene har vært et kjennetegn ved KVs politikk siden organisasjonen ble grunnlagt.
Ustanselig har denne organisasjonen kommet med nye initiativer for å undergrave Israels anseelse, legitimitet og rett til å eksistere som medlem av det internasjonale samfunn. Vi kan faktisk ane en vitalisering av KVs historisk inngrodde antisemittisme etter at organisasjonen for et par år siden fikk norsk ledelse. Fordi informasjon om forholdene i denne organisasjonen ikke formidles til norske avislesere, har vi i siste nummer av vårt tidsskrift SMA-info publisert en grundig gjennomgåelse av KVs anti-jødiske og anti-israelske atferd gjennom mange år.
Den støtten Kirkenes Verdensråd og Den norske kirke i dag gir til PLO og andre arabiske og jødefiendtlige organisasjoner som målbærer antisemittiske og erstatningsteologiske holdninger, er et alvorlig mistak og et svik mot de forfulgte minoriteter i den arabiske verden.
Det er bare under israelsk kontroll at både kristne, jøder og muslimer har kunnet praktisere full religionsfrihet og har vært sikret adgang til sine helligdommer i Jerusalem. Dette er et faktum som ”Kirkeuken” åpenbart har som mål å endre.
Vi har for lengst avskrevet Kirkenes Verdensråd som verdig aktør i en sivilisert verden. Det er imidlertid på tide at den nå uavhengige norske kirke kommer til sannhets erkjennelse og innser at det aldri vil kunne skapes fred som er bygget på propaganda, usannheter og politisk renkespill i regi av Kirkenes Verdensråd.
