Shabbat shalom alle sammen,
Et nytt år står foran oss og det er på sin plass å tenke på hva vi skal konsentrere vårt moralske engasjement om. En av de utviklingene som bekymrer oss er den historieforfalskningen som foregår i vår tid. Vi ser hvordan terror skremmer folk fra kirkene både i Egypt, Syria, Sudan, Nigeria og andre steder, som vi ikke hører noe særlig om gjennom våre statlig finansierte medier. Vi ser hvordan ærverdige institusjoner som UNESCO og FNs Menneskerettsråd gradvis omdannes til å drive med politisk piratvirksomhet. Vi ser hvordan kirkelige organisasjoner henfaller til å formidle politisk propaganda og løgner, som i det antisemittiske Kairos-dokumentet som ble vedtatt av kirkelige organer for vel et år siden. Den slags gjør noe med et samfunn. Når dette faller sammen med økende og brutal terror, gir det næring til en gryende angst for at tryggheten skal bli borte.
Vi lever i en tid hvor nye generasjoner vokser opp med løgn og forfalskning på pensum. Vi trenger seriøse institusjoner som kan stå imot denne farlige bølgen av historieomskrivning og forfalskning som foregår rundt oss, og som til sist kan komme til å koste oss hele vår kulturelle arv og identitet.
Vi i SMA-redaksjonen vil igjen takke for året som er gått og for din støtte til arbeidet vårt. Vi ønsker oss et fruktbart nytt år i kampen for sannhet og rettferdighet, – også for jødene.
God helg!
Fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Kalifen i Kardemommeby
Samme dag som iransk TV meldte om en vellykket marineøvelse i den Persiske Golf der lederskapet truet verden med krig og utprøvde raketter som kan nå Israel, slo vårt eget lederskap, representert ved Torbjørn Jagland, an tonen i en nyttårstale i Aftenposten, 2. januar, hvor han på vegne av oss alle tar sitt eget oppgjør med verden. Vi går ut fra at sammenfallet i tid mellom disse to verdensrefsende budskapene var tilfeldig. Men vi kommer ikke helt forbi at de hadde likhetstrekk som ikke bare begrenset seg til et inflatert selvbilde.
En del av kronikken var øremerket et rutinemessig angrep på Israel, mens han brukte resten til å sparke så å si hele den øvrige verden på leggen, – ikke minst Kina som også tidligere har fått smake Jaglands vrede. Ikke en eneste kineser bør lenger være i tvil om alvoret i saken, for den fatwaen som nå er utstedt mot den kinesiske revolusjonen er et uttrykk for menneskehetens kollektive samvittighet som er samlet i ”Europarådet som jeg leder,” for å si det med Jaglands egne ord.
Thorbjørn Jaglands fantasier har denne gangen som mål å utvide det norske hus til å dekke både Europa og hele resten av verden. Hans verden er en global Kardemommeby hvor politimester Bastian ikke lenger har problemer med å vokte over menneskerettighetene fordi alle murene er revet ned og røverne har gjort revolusjon. De er blitt demokrater og skal bli medlemmer av Europarådet som han leder. Historien er ikke til å stoppe, mener Jagland. Det er ikke lenger plass til systemer som setter en ideologi eller en religion over de universelle rettighetene, slår han fast.
Har vi hørt slike tanker før? For bare et par uker siden kunne vi referere fra en forelesning vår utenriksminister holdt på Handelshøyskolen i Bergen. Også der sto Europa-drømmen i sentrum, med nominasjon av EU til Nobels fredspris og invitasjon av Nord-Afrikas nye islamister, Russland og Tyrkia til å bli medlemmer av Europas økonomiske og politiske fellesskap, et fellesskap som neppe ville bli mer attraktivt for det norske folk om det skulle skje.
Denne samordningen av det europeiske tankegodset virker imidlertid som om det har noe til felles. Det gjelder ikke bare disse politikernes plassering av seg selv i sentrum av verdens begivenheter, men særlig den åpenbare mangel på jordnærhet og bakkekontakt som de begge utviser gjennom sine utspill. Vi kan sikkert trygt konkludere med at det neppe finnes nevneverdig interesse for de luftige tankene deres utover den kinesiske ambassaden i Oslo og Det muslimske brorskap, men for oss andre bør det nå kanskje ha kommet til et punkt hvor vi vurderer å stille diagnostiske krav til dem vi lar oss representere av både her og utenfor landets grenser.
Vi må gå ut fra at både utenriksministeren og generalsekretæren i Europarådet er godt informert om at Organisasjonen av islamske stater, OIC, har valgt Iran som åsted for sin årlige konferanse som skal finne sted den 16. januar. Dette blir ikke oppfattet som en tilfeldighet i den islamske verden, og vil med rette bli sett på som et utrykk for Irans voksende posisjon. Det er et klart tegn på den radikaliseringen og ekstremiseringen som nå brer seg med stormskritt over den islamske verden, og som er det motsatte av Jaglands og Støres drømmer om kalifatet i Kardemommeby.
Utviklingen innebærer et økende konfliktnivå mellom sjia- og sunnimuslimer som allerede er godt synlig i alle bombeattentatene i Irak. At Det muslimske brorskapet i Jordan har boikottet konferansen, forteller oss at Saudi Arabia, som Jagland mener har utspilt sin rolle, fortsatt er en meget viktig faktor i spillet om makten i Midtøsten. Et av de mest foruroligende trekk i utviklingen er imidlertid ikke knyttet til de islamske maktkampene, – de er lite annerledes enn de har vært de siste 1300 år. Det alvorlige er at vi i den frie verden ikke synes å ha ledere som er i stand til å forstå hva som foregår omkring oss. Slik var det også om kvelden den 8. april 1940.
