Av Gro Faye-Hansen Wenske, Leder for Stiftelsen for Bibelen og Israel, Haifa, Israel
Stiftelsen for Bibelen og Israel arbeider for å støtte Israel på bibelsk grunn. Stiftelsen blir ledet av Gro Faye-Hansen Wenske og hennes mann Bruno Wenske. Stiftelsen søker å utbre kunnskap om Bibelen, dens land og folk og skape kontakt mellom jøder og kristne ved sionistisk informasjonstjeneste.
*****
Det såkalte Kairos-dokumentet ble utgitt i Betlehem den 1.12.2009 av ”palestinske teologer”, og har nå blitt oversatt til norsk. Det kaller seg ”dokument” og ”Et sannhetens ord” med kjærlighet, men det er et smedeskrift mot Israel, fullt av løgn og falske påstander. Det er undertegnet av mange patriarker og biskoper i Jerusalem og den norske versjonen er støttet av bl.a. Den norske kirke, Norad, Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd og Norges Kristelige Studentforbund. Dokumentet er på 16 sider.
Dokumentet har tre hovedemner: Det omtaler noe som kalles ”Israels undertrykkelse av det palestinske folk”, og ”israelsk okkupasjon” − og oppfordrer til sist til økonomiske sanksjoner mot Israel fordi landet angivelig okkuperer palestinske områder, og det påstår at dagens Israel ikke har noe med Bibelens profetier å gjøre.
Som en som har studert teologi på MF, levd i Israel i nær 45 år og fulgt angrepskrigene fra de arabiske nabostater mot Israel på nært hold og ved selv å ha opplevd dem, føler jeg meg forpliktet til å komme med en kraftig protest mot dette ”dokument”.
Det er følelsesladet, men fra begynnelse til slutt uhistorisk, løgnaktig, forvirrende, inneholder mange falske påstander og er uten bevis eller begrunnelser.
Dokumentet snakker mye om kjærlighet, men ikke om den bibelske kjærlighet som «ikke gjør nesten noe ondt» (Rom. 13,10) − for det vil ta det eneste land som jødene har fra dem, mens araberne har over 20 (sml. 2. Sam. 12: 2-3) og mer enn 600 ganger så store landområder. Og det har ingen TAKK for alt det som jødene har gjort for araberne både i Israel og på Vestbredden − noe jeg selv har vært vitne til − sett og opplevd.
De vet godt at det ikke er Israel, men muslimene selv som gjør levevilkårene vanskelige for Palestina-araberne.
Påstanden om at forholdene i Gaza er umenneskelige, er i tilfelle Hamas’ skyld og ikke Israels. Israel trakk seg helt ut av området i 2005. Gaza har grense til Egypt som står dem nærere. ”Permanent blokkade” er tull. Israel forsyner Gazas befolkning med mat og humanitær hjelp kjørt inn med 600 lastebiler hver uke, gir dem brensel og vann og elektrisitet til tross for at Hamas ennå holder Gilad Shalit (israelsk soldat som ble kidnappet av Hamas for over 4 år siden) fanget som gissel og ikke engang tillater Røde Kors å besøke ham!! Vi må dessuten ikke glemme at det var befolkningen i Gaza som valgte Hamas!
Dokumentet skriver om ”fangene i fengsel” − de fleste av disse er mordere. Men de ”kristne palestinere” vil ha dem løslatt!
De skriver om at palestinerne er ”dypt rotfestet i landets historie”. Dette er ren løgn som vi skal vise nedenfor.
Dessuten skriver de at de vil ”leve i VÅRT EGET LAND” − Vi spør: Når var dette et arabisk eller palestinsk land?
1: Arabiske flyktninger i Israel begynte å identifisere seg som en del av et palestinsk folk i 1967, to tiår etter opprettelsen av staten Israel.
2: Siden den jødiske erobring i 1272 f.Kr. har jødene dominert hele landet i snart tusen år − og med en sammenhengende tilstedeværelse i landet i de siste 3.300 år, selv om de ofte ble forfulgt og desimert, bl.a. av arabiske okkupanter.
3: Det eneste arabiske herredømme siden erobringen i 635 e.Kr. varte ikke mer enn i 22 år.
4: I over 3.300 år har Jerusalem vært jødenes hovedstad. Jerusalem har aldri vært hovedstad for noen arabisk eller muslimsk enhet. Selv da jordanerne okkuperte Jerusalem (1948-1967) prøvde de aldri å gjøre byen til hovedstad, og arabiske ledere kom ikke på besøk.
5: Jerusalem er nevnt over 700 ganger i Tanach (GT), jødenes hellige skrift. Jerusalem er ikke nevnt en eneste gang i koranen.
Landet Palestina
har aldri eksistert, og har derfor aldri vært et arabisk land. Ordet finnes ikke i Bibelen, men ble skapt av den romerske keiser Hadrian i det 2. årh. e.Kr., for å spotte jødene. I vår tid har Palestina vært et påhittet navn på et mandatområde som ble styrt utenfra − av England (19201948). Opprettelsen av Israel i 1948 bygger folkerettslig på Folkeforbundet, og legitimiteten er bekreftet av landets opptak som medlem av FN. Israel er ikke opprettet på noe arabisk område, men i en tidligere provins i det tyrkiske imperiet. Det opprinnelige landområdet til Palestina-mandatet ble avkortet første gang i 1922 da England ga ¾ av området (alt på østsiden av Jordanelven) i takknemlighetsgave til en stammehøvding fra Saudi Arabia (”kong» Abdullah), og ble for annen gang avkuttet i 1948 da Samaria og Judea (i dag kalt Vestbredden) og Øst-Jerusalem ble okkupert av Jordan, og ble liggende på den andre siden av våpenhvilelinjen. Denne linjen har aldri vært noen statsgrense, for den jordanske hærføreren Hussein svarte med 3 ganger NEI i Khartoum (nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse, og nei til fred med Israel).
Alle jøder som hadde bodd der til da, også alle jødene i Øst-Jerusalem, ble kastet ut eller drept av Den jordanske legion. Områdene ble da jøderene − og ble kalt: ”Omstridte områder”. Området for Palestina-mandatet ble inntil 1948 kalt ”Jødeland”. Heller ikke i årene mellom 1948 og 1967 ble området kalt ”palestinsk”. Begrepet ”Palestina” opphørte i 1948 da mandatet opphørte og ble til to stater: Israel og Jordan. Det har aldri vært noe arabisk eller ”palestinsk” selvstendig land i dette området, heller ikke i de 19 årene mellom 1948 og 1967. Og Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe annet folk eller land enn for det jødiske folk. Judea og Samaria ble forsøkt annektert av Hussein av Jordan i 1952. Men det var et forsøk på en annektering som ble anerkjent av bare to stater: Pakistan og England.
Palestina var JØDELAND
Allerede rett etter Den annen verdenskrig, i 1945, sto det med store bokstaver i Øst-Europa: «Go to Palestine, Jewboy». ”Kom deg hjem til Palestina, du jødegutt!” De som hadde palestinsk pass var JØDER! Avisen Palestine Post, som var ledet og drevet av jøder, er i dag Jerusalem Post. Det som i dag er Israel Electric Company var før 1948 Palestine Electric Company, ledet og drevet av jøder! osv. Bruken av ordene Palestina og palestinsk folk om araberne er en tilsniking og et direkte tyveri, egentlig et amerikansk-arabisk reklametriks!
Alt dette er historisk faktastoff som det elegant blir hoppet bukk over i Kairos-dokumentet.
Okkupert område:
Okkupert område kaller man land som har blitt angrepet av et annet land og besatt av det angripende land. Norge ble angrepet av Tyskland i 1940. Norge var okkupert av Tyskland. ”Vestbredden” dvs. det gamle Samaria og Judea har aldri vært et eget land. Området var ”jøderent” i 19 år, og det var ingen ”okkupasjon” (annet enn av Jordan). Ingen prøvde da å opprette noen arabisk palestinsk stat der. Men Hr. Hussein fra Jordan angrep Israel fra dette området i 1967. Han var altså ikke fornøyd med det landet han hadde fått av britene, men ville også ha staten Israel som jødefolket hadde opprettet i det landet hvor Folkeforbundet, innenfor folkeretten, hadde bekreftet deres historiske hjemstavnsrett og oppfordret dem til å bygge sitt nasjonalhjem. Men i løpet av en dag tapte han dette området og Øst-Jerusalem. Dermed er det helt ukorrekt og blir helt falskt å kalle disse områder for ”okkupert av Israel”. Israel fikk disse okkuperte områdene frigjort i en forsvarskrig.
Derfor er det klart bevist at uttrykket ”okkupert palestinsk land” er ukorrekt og ren løgn!
Palestinsk folk:
Et palestinsk folk har heller aldri eksistert. Noen arabere begynte å kalle seg ”palestinere” først i 1964. Terroristlederen Yassir Arafat var en av ”palestinernes” første ledere. Før dem eksisterte ikke denne betegnelsen. På deres navn kan vi se hvor de kommer fra. Som vi vet at Olsson er et svensk navn og Olsen et norsk, kan man på deres arabiske navn høre og vite hvor de kommer fra: Saudi-Arabia, Iran, Syria, Tyrkia, Irak og Egypt. ”Palestinere” er innflyttere i dette området. I det hele tatt kom de fleste arabere i dette området inn etter 1917. Det var engelskmennene som da hadde tatt området fra Tyrkia. Britene, i likhet med tyrkerne før dem, trengte folk til å bygge veier og militærforlegninger for seg, og araberne fra bl.a. Saudi-Arabia, Syria og Egypt trengte arbeid. Det ”palestinske folk” er alminnelige arabere. De har samme språk, kultur og religion som andre arabere. Bare en ørliten prosentdel er nominelle kristne.
Innvandringen av jøder til Palestina
I 1799 var Napoleon her, men brente alt etter seg. Landet hadde da ligget øde og tomt i 1700 år. I 1867 red forfatteren Mark Twain rundt i landet her på hest. Han skrev bl.a. at han kunne ride dagevis og ikke se et menneske. Jødenes tilbakevending i nyere tid skjøt fart fra 1880-årene. De kom fra Russland pga. forfølgelsene der, og satte i gang landbruk. De få araberne som bodde her levde av sine dyr. Det var jødene som bygde den første landbruksskolen Mikve Israel, − grunnlagt for over 100 år siden.
Dokumentet påstår at ”det palestinske folk blir undertrykket” og urettferdig behandlet. Også dette er ren løgn. Dette tør jeg påstå etter å ha bodd i Israel og ved selvsyn sett forholdene både i Israel og i Samaria og Judea i løpet av rundt 45 år og fulgt situasjonen her fra begynnelsen av 1950-årene. Dette gjelder både araberne i Israel og for araberne på ”Vestbredden” − dvs. Samaria og Judea.
Engelskmennene stelte dårlig med dem. Inntil 1948 var 92 % av araberne (som nå plutselig kaller seg ”palestinere”) i Nasaret analfabeter. I begynnelsen av 1950-årene måtte alle i Nasaret hente vann i Mariabrønnen. Det var vann å finne bare der! Jeg så selv barn komme dit med vannkrukker og hente vann til sine mødre. Det er den sosialdemokratiske velferdsstaten Israel som har sørget for at araberne i Israel har fått mat, arbeid, utdannelse, vann, elektrisitet osv. Det finnes ikke mange arabere i de arabiske land som har det så godt og nyter slike rettigheter; demokrati, utdannelse, sosiale trygder osv., som araberne i Israel.
Araberne på ”Vestbredden”
Det samme gjelder for araberne (som nå kaller seg palestinere) i Samaria og Judea (Vestbredden). Her kommer noen eksempler som jeg selv har sett: I 1967 hadde de der bare én traktor. Etter ti år hadde de tusen. Bare gutter fikk gå på skole. Jenter trengte ikke slikt!, mente ”kong” Hussein. Seksti tusen arabere flyttet ut av disse områder hvert år (mest til Kuwait) fordi Hussein stelte så dårlig med dem. Området manglet mat, skolevesen, vann, arbeidsplasser, ja, alt lå nede! Det første Israel satte i gang med da de overtok, var veiarbeid og jordbruksskoler. Jeg opplevde mer enn én gang hvor glade araberne der var da Israel kom og befridde dem fra Husseins feudalvesen og åk!
Araberne var venner med jødene, og jøder og arabere besøkte hverandre helt til Arafat kom på tronen etter Oslo-avtalene − og den såkalte ”Fredsprosessen” − ble igangsatt. Da begynte all løgnpropagandaen og forfallet.
Feilen er at vi i Norge er naive og tror helt og fullt på alt araberne forteller oss, uten selv å undersøke.
SPØRSMÅL: Hvorfor er de kristne kirker i Norge og verden for øvrig så opptatt av akkurat situasjonen for araberne her i Israel, hvor araberne egentlig har det bra, og ikke arabernes forhold i de arabiske land der kvinnemishandling og mord hører til dagens orden?
De kristne araberne og ”palestinerne”
Bibelordene og teologien i dette dokument er så misbrukt som det går an. Det gamle testamentet er de ferdig med, – og Det nye testamentet blir mistolket til de grader. Vi må huske:
1: Det gamle testamentet (GT) var Jesu Bibel. Jesus henviser til det mange ganger. I Johannes. 5, 46 sier Jesus: ”Hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om.” Fra Luk. 24 der vi hører om Emmaus-vandrerne får vi enda en klar utlegging av GTs betydning for hele frelsesverket. Alt dette blir oversett i Kairos-dokumentet.
2: Det påstås at landet Israel ikke er nevnt i NT, og at landløftene fra 1. Mos. 12,3 ikke lenger er gyldige. Men landet Israel er nevnt i Mat. 2,20+21. Landsdelene Galilea i v. 22 og Samaria og Judea bl.a. i Ap. gj. 1,8. Dessuten henviser Paulus i Gal. 3,17+18 til de to pakter i GT, Abrahamspakten i 1. Mos. 12,3 og til Lovpakten i 2. Mos. 19 og 20. Loven gjør ikke løftepakten til intet, står det der klart. Denne sak er totalt glemt bort.
3: Israel er ingen militær okkupasjonsmakt, som dokumentet påstår. Israel har trukket seg ut av deler av Golanhøydene, Gazastripen og store deler av den såkalte ”Vestbredden” − selv om det er israelsk land − og det bare for fredens skyld. Dokumentet kaller Israels styre ”apartheid”. Løgn! Araberne i Israel har samme rettigheter som jødene, mens det i de palestinske områdene ikke lenger kan bo jøder! Men det sies ingen ting om at jødene ble kastet ut av Samaria og Judea (Vestbredden) i 1948, at ingen jøder fikk besøke sine fedres graver på Oljeberget eller besøke sitt helligste bønnested: Klagemuren og Tempel-plassen i 19 år! Det blir heller ikke nevnt at i Haifa (hvor jeg bor) er det 290.000 jøder og 30.000 arabere. Ingen ber disse araberne eller araberne i Galilea og Jaffa om å dra ut. Men jødene på ”Vestbredden” skal ut. Den skal være ”jøderen!” Dette er ren apartheidpolitikk, støttet av Den norske kirke!!
4: Dokumentet bruker det arabiske navnet Al-Quds på Jerusalem. Dette viser hvor langt vekk de er fra de bibelske og historiske fakta.
5: Dokumentet TIER om alle israelske lidelser: Alle selvmordsbomber, alle kontroller i Israel, alle veier som er sperret for israelerne, alle redsler og angst pga. raketter i tusenvis mot den sivile befolkningen. Sannelig opplever vi her ”felles avstraffelse”: Israelerne blir kontrollert, ofte med detektor og roting i private håndvesker hver eneste dag når vi skal inn i butikker, post, tog, kino, konsert, supermarked osv. Dokumentet tier om alle avtaler som Palestina-araberne har undertegnet og blåst i (bl.a. Oslo-avtalene): Israel gikk med på dem fordi israelerne ble lovet anerkjennelse og slutt på all terror.
De arabiske flyktninger (ca. 600.000)
Fra 1948 flyktet arabere fordi de ble narret og delvis truet av sine egne ledere, mens jødene ba dem om å bli. Deres ledere sa: ”Om 14 dager har vi kastet jødene på sjøen. Da kan dere komme tilbake.” Dette trodde de også ville skje, for engelskmennene ga sitt militære utstyr til araberne, jødene fikk ingenting. Araberne har forblitt ”flyktninger” på tross av milliarder av dollar som har blitt gitt dem i årevis fra det internasjonale samfunn, fra USA, FN, EU − og fra Norge.
De jødiske flyktninger (ca. 800.000)
Men det var også jødiske flyktninger, mer enn 800.000 fra arabiske land (Irak, Marokko og Jemen m.fl.) som kom til Israel i omtrent samme tidsrom. Jeg husker som barn (i begynnelsen av -50-årene) at jeg så disse store jødiske flyktningleirene både her i Haifa og i Tiberias. De bodde i telt og blikkskur. De måtte rømme pga. arabiske forfølgelser og fikk ikke ta med seg verdien av sine store eiendommer eller penger. De satt her plyndret og arbeidsløse. Men de jødiske flyktningene ble hjulpet av sine egne, av staten Israel. Verken FN, USA eller Europa kom dem til unnsetning. Men det er disse flyktningene, sammen med de jøder som kom utarmet fra Europas KZ-leirer, som har bygget opp denne demokratiske staten og skapt den moderne velstanden som de fremdeles tilbyr sine arabiske medborgere å ta del i som gode og fredelige naboer.
