Israel og landets ledelse er under sterkt press for å akseptere og implementere det man kaller «tostatsløsningen» som går ut på å skape enda en arabisk stat i tillegg til de 22 arabiske statene de 323 millioner araberne allerede har. Denne «løsningen» vil man ha etablert i Judea, Samaria og Gaza. En tostatsløsning vil kunne bety slutten for verdens eneste jødiske stat. Se bildet for størrelsesforholdet – klikk for større bilde, – se om du finner Israel i dette enorme området.
En underskriftskampanje er igangsatt for å få Jordan til å erklære seg som palestinsk stat. Dette burde være en enkel sak om man ville ha en varig og rettferdig løsning. Med et folketall på 323 mill, og en svært god økonomi (som riktignok dessverre er svært skjevfordelt i ledernes favør) burde dette være enkelt å få til. Legg gjerne inn din underskrift.
Israel tok inn sine flyktninger (som var flere enn de arabiske) etter krigen i 1948. Intet UNRWA er opprettet for dem, ingen snakker om at de med sine etterkommere burde ha noen stat. Hvorfor? Fordi Israel aksepterte dem som flyktninger. De er for lengst israelere. Hvorfor er ikke Palestina-araberne akseptert som de arabere de er, av verden, av FN, av araberne selv? Les om flyktningemyten her… (pdf)
Vi minner om de klare uttalelsene fra Arafats nære medarbeider Zahir Muzeins uttalelser 31. mars 1977:
[pullquote]Det palestinske folk finnes ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er kun et virkemiddel.[/pullquote]Det palestinske folk finnes ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er kun et virkemiddel i vår kamp mot Israel for å skape arabisk enhet. I realiteten er det ingen forskjell i dag mellom folk fra Jordan, Palestina, Syria og Libanon. Vi snakker om eksistensen av et palestinsk folkeslag kun av politiske og taktiske årsaker. Det er fordi hensynet til de arabiske interesser krever av oss at vi insisterer på at det eksisterer et “palestinsk folk” for å motsette oss sionismen.Av taktiske årsaker kan ikke Jordan, som er en suveren stat med definerte grenser, gjøre krav på Haifa og Jaffa, mens jeg, som palestiner, utvilsomt kan gjøre krav på Haifa, Jaffa, Beer-Sheva og Jerusalem. Men, i det øyeblikk vi gjenvinner retten til Palestina, vil vi ikke vente et minutt med å forene Palestina og Jordan.
Den samme dagen som Arafat signerte prinsipputkastet på plenen foran Det hvite hus i 1993, forklarte han sine handlinger på jordansk TV. Han sa følgende:
Siden vi ikke kan slå Israel i krig, så gjør vi dette trinn for trinn. Vi tar ethvert, og hvilket som helst område i Palestina vi kan få tak i, og så etablerer vi suverenitet der, og vi bruker dette som et springbrett for å få tak i mer. Når så tiden er kommet, kan vi få de arabiske nasjoner til å gå sammen med oss for det avgjørende støt mot Israel.
Vi kan også minne om de gode ord jordanernes far, kong Hussein I, ga sitt folk. Hvis det er demokrati jordanerne vil ha med sine demonstrasjoner nå, har de en glimrende sjanse til å oppfylle disse ordene. Underskriftskampanjen planlegges presentert for kong Abdullah II og det jordanske folk på landets 65-års jubileum den 25. mai 2011:
Jeg ønsker at demokrati og fred skal være den arv jeg etterlater til mitt folk, og den beskyttelse det gir for de kommende generasjoner.
