Mens nordmenn flest forbereder årets julefeiring kan vi slå fast at, med unntak av Israel hvor tallet på kristne stiger, vil det i Midtøsten også dette året bli færre kristne som får ta del i feiringen. Den årlige rapporten fra organisasjonen Åpne Dører om de kristnes situasjon i verden, vitner om en brutal etnisk rensing som vi ikke har sett maken til siden den annen verdenskrig.
Og i Norge opplever vi en juletradisjon som ikke er et sivilisert land verdig. Ved hver eneste store kristne høytid ser vi på ny at den gamle kirkelige antisemittismen kommer til uttrykk i verbale angrep på det jødiske folk og på deres hjemland, den jødiske staten Israel. Det er statskirkens biskoper og prester som leder an i dette.
Allerede i september, omtrent samtidig med at julebrusen dukket opp i butikkene, innledet biskop Halvor Nordhaug, sammen med Norges Kristne Råd og Mellomkirkelig råd, et seminar om ”Kristensionisme – Et hinder for fred?” Statskirkens organer viste her at de godtar og formidler en påstand om at kristen sionisme er vranglære til støtte for en rasistisk jødestat. Biskopen hevder at ”kristen sionisme vanskeliggjør en fredsprosess i Midtøsten istedenfor å legge til rette for den.” Det er altså ikke arabisk terror, rakettskyting mot israelsk sivilbefolkning, avtalebrudd og avvisning av reelle forhandlinger fra palestinsk side som vanskeliggjør en fredsprosess i Midtøsten, men den støtten til jødestatens eksistensielle selvforsvar som gis av norske kristne.
Mellomkirkelig råd fulgte opp med å ta initiativ til et såkalt ”styringsdokument for Midtøsten,” hvor det i mandatet blant annet heter at man skal ”få tydelig fram Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og tydelighet på at det er en ulovlig okkupasjon.” Denne schizofrene bestillingen har i mellomtiden ledet til en rapport fra rådets nye leder, biskop Erling Pettersen, som i avisen Dagen kommer med ”reiseveiledning til Israels venner.”
Et hovedpoeng for biskopen er at Mellomkirkelig Råd skal gi norske Israel-turister ”mer sannferdige” råd. Vårt første spørsmål til biskop Pettersen er derfor hva det er som får ham til å innlede sine ”mer sannferdige” råd med blanke løgner? Det han vil er blant annet å:
- Arbeide for at norske myndigheter legger press på Israel for umiddelbart å avskaffe okkupasjonen, oppheve blokaden av Gaza, stanse alle nye, israelske bosetninger på okkupert jord og stoppe fordrivingen av palestinere fra Øst-Jerusalem.
- Arbeide for at ingen norskeide selskaper eller statlige fond investerer i firmaer som bidrar til å opprettholde den ulovlige okkupasjonen, og at vi heller ikke handler varer som er ulovlig produsert i de okkuperte, palestinske områdene.
Dersom biskop Pettersen mener det foreligger en ”ulovlig okkupasjon” og ”ulovlig produksjon,” burde det være hans første plikt å opplyse hvilken lov og paragraf de påståtte ulovlighetene strider mot. Det gjør han ikke fordi det ikke finnes en slik lov. Påstanden hans er en løgn og hans ”anerkjennelse av Palestina som stat” er en nedlatende og hånlig gest mot det jødiske folk som kjemper for sin eksistens.
Den nødvendige konsekvensen av biskop Pettersens krav er ikke ”Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser,” men en svekkelse av sikkerheten til det jødiske folks eneste trygge hjemland. Hans krav om at våpenblokaden av Gaza skal oppheves, deles av alle Israels fiender. Blokaden mot import av våpen, ammunisjon og annen militær kontrabande er godkjent av FN og kommer ikke til å bli opphevet i krigstid. Det er derfor et dårlig råd å gi til Israels venner å kreve våpenblokaden opphevet, og noen annen blokade er der ikke.
Samtidig med bispekollegiets hets mot Israel og Israels venner, har også et par av deres underordnete prester meldt seg i striden. Det begynte med Israels profilerte uvenn, sokneprest Jens Olav Mælands erklæring om at ”kristen sionisme er vranglære.” Det har vært kjent gjennom århundrer at de europeiske statskirkene har vært et arnested for antisemittiske holdninger og agitasjon. Det var der pogromene og jødeforfølgelsene hadde sitt opphav, og det var denne oppførselen fra presteskapets side som fra 1800-tallet skapte en voksende flyktningestrøm av jøder fra Europa til Israels land. En sionist er en jøde som flykter til Sion fra sine europeiske drapsmenn. En kristen sionist er et kristent menneske som hjelper jødene i deres kamp for å overleve. Det er denne hjelpen og begrunnelsen for den statskirkens ledere ikke tolererer og kaller vranglære.
Men norske prester nøyer seg ikke med å erklære som kjettere kristenfolk som støtter jødene. De går også offentlig ut med åpenlys antisemittisk agitasjon og oppvigleri av samme type som skapte pogromene. I en julehilsen til sin menighet skriver presten Olav Vikse om jødene at ” … de gikk rundt gullkalven, de kombinerte urett og gudstjenester, de trødde fattigfolk ned, snøt på målet. Og drepte Guds sønn. …” Dette er ord jødene i Europa har hørt utallige ganger i forbindelse med jul og påske, og hver gang var det en advarsel om mer forfølgelse. Dette har sitt like i ”Sions vises protokoller.” Det får vær statskirkens sak om den beklager at europeerne korsfestet Jesus, men man bør i hvert fall slutte med å skylde dette på Israel og jødene som aldri har hatt slik straffemetode.
Snart er ingen kristne tilbake som kan feire jul i Midtøsten, utenom de som bor i Israel, – det samme Israel som norske kirkeledere på en sjofel måte anklager for grove forbrytelser, men som i virkeligheten er de kristne arabernes eneste håp i området. Det er dette som ville være mer sannferdig å si om jødenes hjemland. Det er ingen i statskirken som spør hvor det er blitt av de omlag 1.3 millioner urkristne som ”forsvant” i Irak. Heller ikke bryr de seg om de omlag 2 millioner kristne som inntil nylig var i Syria. Da Israel kontrollerte Betlehem hadde byen 90 % kristne. I dag, under palestinsk kontroll er der bare 15 % kristne. Av de omlag 2500 kristne arabere som bodde i Gaza så sent som i 2003, er det kun noen få tilbake. Men biskopene anklager jødene.
