(Engelsk versjon nederst i artikkelen – English version below)
Shabbat shalom alle sammen,
Blant de store mediebegivenhetene denne uken var hjemkomsten til den tidligere forstanderen i Det mosaiske trossamfund (DMT), Anne Sender, fra et 3 måneders opplæringskurs i Ramallah. Hva hun hadde å berette om personlig forvandling i den skjærsilden Kirkens nødhjelp hadde tent for henne, burde i og for seg være en privatsak. Det vi mest legger merke til er hvordan hennes nyeste konvertering brukes av antisionistiske medier i deres utrettelige kamp mot den jødiske statens ve og vel. Har ikke deres krig mot jødestaten vært legitim før, så må den vel være blitt det nå?
Vi stiller oss meget tvilende til hele hennes prosjekt. At hun har valgt å meddele seg gjennom den venstreradikale avisen Vårt Land, hvis nettsted, Verdidebatt, lenge har fremstått som et av de mest antisemittisk pregete debattfora her til lands, samt i den åpent antisionistiske Dagsrevyen, taler for seg selv. Det var ellers ikke mange aviser som lot seg rive med av Senders ubehjelpelige fortelling om sine lidelser. I mediebildet opptrer hun som en klart legitimerende stemme for den nye boikottaksjonen mot Israel som samtidig ble lansert av lederen for Norsk folkehjelp, Arbeiderparti-politikeren Liv Tørres. Deres politiske budskap kunne knapt ha vært bedre tilpasset hverandre.
Men for de som måtte tro at Anne Senders antisionisme er noe nytt, bør få en påminnelse om at hun i sin funksjonstid som forstander i DMT samarbeidet nært med den leninistiske frontorganisasjonen SOS-Rasisme som nylig er dømt for svindel med offentlige støttemidler. Resultatet av hennes samarbeid med denne kriminelle organisasjonen er at den brede interessen som var i ferd med å bli bygget opp omkring den årlige markeringen av Krystallnatten den 9. november ble ødelagt, noe som har vært til skade for det lille jødiske samfunnet i Norge og har skapt frykt blant mange.
Etter at samarbeidet med leninistene var over, vendte hun sin interesse mot den amerikanske antisionistiske organisasjonen J Street som er finansiert av oligarken George Soros, og som israelske myndigheter vegrer seg mot å ha noe med å gjøre fordi dens politikk er i strid med Israels interesser. Det hører også med til bildet at hun har hatt en forkjærlighet for israelske organisasjoner som uttrykker klare antisionistiske standpunkter.
Det er mulig at hun ikke forstår det selv, men når hun i en situasjon hvor mediene søker enhver anledning til å trekke oppmerksomhet bort fra de arabiske massakrene og over på den påståtte ”brudd på folkeretten,” ”krigsforbrytelsene” og ”de israelske okkupasjonsstyrkenes overgrep mot uskyldige palestinere,” velger å la seg bruke til antisionistisk propaganda og gir moralsk støtte til PLO, må vi konkludere med at Anne Sender også formelt er blitt en stemme i det norske anti-israelske kor som en delegasjon fra OSSE advarte oss mot for bare noen dager siden. I den tilstundende regionale krigen i Midtøsten har hun valgt side. Som Israel-venn står hun ikke lenger til troende.
Jødene i Norge lever i en krevende periode. Ikke bare må de være på vakt mot daglige antisemittiske utbrudd og ekstreme islamister som truer med våpen, men vi må også bruke tid og energi på folk som i ubehjelpelig uforstand fyrer opp under det antisemittiske bålet.
Vi ønsker dere alle en riktig god helg.
Fra oss i SMA- redaksjonen
**********
Jødehat under politisk burka
Etter mye om og men besluttet likevel politiet å inkludere drapstruslene mot norske jøder i siktelsen mot vår nasjonalislamist, lederen for islamistgruppen ”Profetens Ummah,” Ubaydullah Hussain. Truslene om å drepe jøder i Norge og OSSE-rapporten som stiller seg kritisk til Norges behandling av sine minoriteter, har fått litt medieoppmerksomhet. Som vi nesten kunne vente valgte NRK å gi mikrofonen til sine «Midtøsten-eksperter» Lars Gule og Torstein Dahle for å «opplyse» det norske folk om ekstremisme og jødehat.
Det er kanskje ikke så mange blant familie og venner i NRK som vet mer om politisk ekstremisme og jødehat enn nettopp Torstein Dahle og Lars Gule. Ingen forstår bedre enn Gule hvor farlige muslimer som Ubaydullah Hussain er. Gule vet fra erfaring hvilke krefter som styrer Husseins ønske om å myrde jøder, han har prøvd det selv.
Torstein Dahle ble hentet inn av NRK som en slags «motvekt» mot DMTs forstander Erwin Kohn i diskusjonen om jødehat i Norge. Dahle er en av Norges mest markante personligheter når det gjelder å formidle usannheter om jødene og Israel. Hans opptreden som propagandist for støttegruppen «Ship to Gaza Norway», viser at saken dreiser seg om å hjelpe Hamas med å få hevet våpenblokaden av Gaza. NRK fant det ikke nødvendig å invitere noen ”motvekt” mot Dahles usannheter. Fritt kunne leninisten og antisemitten Dahle spre sine løgner om jødene og Israel i radioens beste sendetid, til tross for at han med sine ytterst ekstreme meninger representer et lite fåtall av nordmenn.
Problemet for jødene som plages av antisemittisme er imidlertid ikke isolerte tilfeller som Gule og Dahle. Problemet ligger i det faktum at medienes redaktører legitimerer disse ekstremistene ved å gjøre dem til «eksperter»; og ved å gi dem fri adgang til det offentlige rom for å spre hatpropaganda om jødene. Dette er en av grunnene til at 38 % av dem som deltok i HL-senteret undersøkelsen (HL-senterets rapport, side 7), anser jødene for å opptre som nazister. For at fire av ti nordmenn skal ha slike holdninger 70 år etter Holocaust, må det finnes et effektivt propagandaapparat med betydelig politisk ryggdekning. Når «…38 % likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig,» er ikke dette noe disse menneskene har funnet på av seg selv. Det er noe de har lært av medienes ”eksperter” som medienes redaktører har plukket ut for nettopp det formålet. Denne formen for utbredelse av antisemittiske holdninger har en politisk og ideologisk begrunnelse. Utøverne sprer sitt budskap ut fra tro og overbevisning, ikke nødvendigvis for pengenes skyld.
HL-senterets rapport er derfor ikke bare en rapport om antisemittismens eksistens i Norge, men også en viktig dokumentasjon av medienes og politikernes ondskapsfulle propaganda mot jødene. Her må vi også føye til at de frivillige organisasjonene, især de som har etablert et statsfinansiert levebrød av å bidra til å ødelegge den jødiske staten Israel, bærer et like stort ansvar for utbredelsen av jødehat blant folk. I motsetning til hvordan det var i gamle dager da det i enkelte lag av befolkningen var både en forpliktelse og en ære å hate jødene, ja, nærmest en naturlov, er det i våre dager fremdeles nødvendig å kamuflere formålet. Da finner man på slike falsknerier som ”israelsk okkupasjon av Palestina,” som ifølge Stortingets visepresident, bl.a., har pågått i mer enn 65 år, og ”Israels brudd på folkeretten,” som ifølge organisasjonene og Utenriksdepartementet pågår hele tiden.
Et viktig redskap i forsøket på å rettferdiggjøre jødehatet er å mobilisere jøder som arbeider aktivt sammen med Israels fiender for å undergrave staten Israel. Mange av dem er gjennom årene blitt engasjert av vestlige organisasjoner som i dag utgjør en industri som omsetter for milliardbeløp, finansiert av vestlige regjeringer, inkludert den norske. Det er i denne gruppen vi finner det vi kan kalle kommersiell antisemittisme, basert på en statsfinansiert pengestrøm. Her finner vi forklaringen på atferden til organisasjoner som Norsk folkehjelp og Kirkens nødhjelp. En blandet variant finner vi i tildelinger av ”priser,” så som tilfellet David Zonsheine, som fikk Bjørnsonprisen for sin ytterliggående motstand mot den jødiske staten.
Lenin sa at «jo verre det blir, desto bedre kommer det til å bli etterpå.» Derfor nektet han å hjelpe bøndene i et håp om at de ville slutte seg til opprøret når de ble sultne nok. Han trengte ikke å overbevise flertallet for å ta over makten. Med enkle midler har man i Norge på kort tid klart å skape et vrengebilde av jødene hos nær 40 % av befolkningen. Tar vi ikke affære ved å rive av den politiske burkaen som jødehaterne gjemmer seg under, kan vi igjen risikere å måtte anse det norske folk som en antisemittisk nasjon.
English version:
Weekly newsletter from the Centre against Anti-Semitism, 2 November 2012
Jew-hatred under a political burka
By Dr. Michal Rachel Suissa, director of the Center against anti-Semitism, SMA
The Police has finally decided to include death threats against Norwegian Jews in the charges against our home grown Islamist, leader of the Muslim group “The Prophet’s Ummah,” Mr. Ubaydullah Hussain. His threats to kill Jews in Norway and the recent OSCE report critical of Norway’s treatment of its minorities, have received a little media attention. As we would expect, the public broadcaster, NRK, chose to hand the microphone to its “Middle East experts,” Lars Gule and Torstein Dahle, to “enlighten” the people about extremism and Jew-hatred.
There might not be many among family and friends of the NRK who know more about political extremism and Jew-hatred than Torstein Dahle and Lars Gule. Nobody understands better than Gule how dangerous Muslims like Ubaydullah Hussain are. Gule knows through experience what creates Hussain’s wish to murder Jews, as he has tried it himself.
Torstein Dahle was brought in by NRK as a sort of “counterweight” to the chairman of the Jewish Synagogue, Ervin Kohn, in the debate on animosity towards Jews in Norway. Dahle is one of Norway’s most prominent personalities when it comes to spreading untruths about Jews and Israel. His performance as a propagandist for the support group “Ship to Gaza Norway,” demonstrates that the purpose is to help Hamas getting the arms blockade of Gaza lifted. NRK didn’t find it necessary to invite a “counterweight” against Dahle’s lies. The Leninist and anti-Semite Dahle was allowed to freely spread his lies about Jews and Israel on prime-time radio, despite the fact that his extremist opinions represent only a small minority of Norwegians.
The problem for Jews who are being pestered by anti-Semitism is not isolated people like Gule and Dahle. The problem lies in the fact that the media’s editors legitimize these extremists by converting them into “experts”, and by providing them with free access to a public forum to spread their hate propaganda against the Jews. This is one of the reasons why 38 % of those who participated in the Holocaust Center’s study on anti-Semitism (HL report, page 7) consider Jews as acting like Nazis. For four out of ten Norwegians to hold such attitudes 70 years after the Holocaust, there must exist an effective propaganda machine with considerable political backing. When “…38 % equate Israel’s treatment of Palestinians with the Nazi’s treatment of the Jews during World War II,” then this is not something these people have made up on their own. It is something they have learned from the media’s “experts” who have been hand-picked by their editors for exactly that purpose. This type of anti-Semitic promotion has a political and ideological foundation. The actors precipitate their message out of belief and conviction, and not necessarily for money.
The HL-Center’s report is therefore not only a report on the existence of anti-Semitism in Norway, but also an important confirmation of the evil propaganda by media and politicians targeting the Jews. We must also add that the voluntary organizations, especially those who have established a state-financed livelihood of contributing to the destruction of the Jewish State of Israel, must carry a large part of the blame for the growth of Jew-hatred among the population.
Unlike former times, when in certain segments of the population it was both a commitment and an honor to hate the Jews, almost as a law of Nature, it is in our days still necessary to cover up the purpose. It is for that purpose one invents falsehoods such as the “Israeli occupation of Palestine” (which has been going on for more than 65 years, according to the Parliament’s Vice President) and “Israel’s violations of International law,” which the NGOs and the Foreign Ministry claim is going on all the time.
An important tool for the justification Jew-hatred is to mobilize Jews who actively cooperate with Israel’s enemies to undermine the State of Israel. Many of them have through the years been activated by Western NGOs which today make up an industry with a billion dollar turnover, financed by Western governments, including Norway’s. It is within this group we find what we may call commercial anti-Semitism, based on a government-financed cash flow. Here we find the explanation for the behavior displayed by organizations such as Norwegian People’s Aid and the Christian Church Aid. We cmay also find a mixed variety in the awarding of “prizes” as in the case of David Zonsheine, who received the Bjornson-prize for his sustained opposition to the Jewish State.
Lenin said that “the worse it gets, the better it will be afterwards.” Therefore, he refused to help the starving peasants in the hope that they would join the rebellion when they became hungry enough. He didn’t need to convince a majority to take power. By simple means one has in Norway managed to create a distorted image of the Jews in almost 40 % of the population within a short period of time. If we do not take action to tear the political burka off the Jew-haters, we may again run the risk of having to consider the Norwegian people as an anti-Semitic nation.
