Det er påfallende hvor anti-israelsk den tidligere presidenten i USA, Jimmy Carter er. I et intervju nylig i sveitsiske Le Temps (franskspråklig) kommer den aldrende mannen med noen oppsiktsvekkende uttalelser. Gitt hans totalt fraværende balanse i sin fremstilling av saken, og manglende vilje til å se historikken og andre fakta enn de han selv velger å fremføre, må det kunne sies at Carter opptrer som jødefiendtlig.
Carter er 86 år, men omtales som «hyperaktiv» til tross for hans dårlige hjerte. Han står opp klokka 5 hver morgen, svømmer, og går igjennom internasjonale aviser. Le Temps møter ham under en konferanse i gruppen «The Elders» i Mont-Pelerin i Sveits, hvor han leverer sitt syn på situasjonen i Midtøsten. Han er nettopp tilbake fra en tur i de Palestina-arabiske områdene, Egypt, Syria og Jordan.
MER ØKONOMISK BISTAND TIL ARABERNE
Carter kritiserer Obama for ikke å ha presset Israel mer. Han mener nybyggingen er det største hinderet for fred. På spørsmålet om «palestinerne» er klare for å danne sin egen stat, svarer han nei. Men dersom de bare får tilstrekkelig diplomatisk anerkjennelse, og selvfølgelig nok økonomisk støtte, skal det ordne seg. (Palestina-araberne er for lengst den folkegruppe i verden som har fått mest bistand pr. hode av FN, EU og diverse NGO’s. Det dreier seg om flere titalls milliarder. Se gjerne «Misbruk av bistandsmidler» for flere detaljer omkring skandalen som aldri ble omtalt i norske medier, bortsett fra i enkelte kristne aviser (fra 2004.) Red. anm.)
«IKKE ET DEMOKRATI SOM VÅRT»
Le Temps spør om han ikke synes om Israel er et demokrati. Til det svarer Carter:

«Israel har demokratiske valg for sitt eget folk. Men de har spesifikke lover som hindrer likebehandling av ikke-jøder, noe som gjelder 1,5 millioner arabere (20% av befolkningen) og ca 320.000 andre som verken er jødisk eller arabisk. Reuben Rivlin, visepresident i parlamentet, forklarer at dette er for å beskytte Israels jødiske karakter. Jeg sier ikke at Israel ikke er et demokrati, men at det ikke er et demokrati som vårt.»

– Ganske langt fra konklusjonen seniorforsker Cecilie Hellestveit, Norsk senter for menneskerettigheter (UiO) kommer med:

“Når det gjelder det israelske rettsystemet, så er det veldig viktig å være klar over at israel er et av de mest rettsgjorte samfunn (…) Israelsk høyesterett behandler saker som gjelder palestinske rettigheter på okkupert territorium. Det er den eneste konstruksjonen av denne typen i verden. HCI har behandlet tusenvis av saker som gjelder palestineres rettigheter. De fungerer også som en slags sivil overvåkning av IDF, det israelske militæret.”

FASTHOLDER APARTHEID-UTTALELSER
Carter brukte en gang, som den definitivt mest høytstående person som noen gang har brukt uttrykket på Israel, ordet apartheid for å beskrive situasjonen på vestbredden og i Gaza. Ville han ha brukt uttrykket i dag? Carter svarer med en forklaring tatt ut fra en engelsk ordbok: nemlig at apartheid defineres som at ett folk dominerer et annet, og formell separasjon mellom de to folk. Han sier at «Israel er klart den dominerende makten, og loven krever totalt skille mellom jødiske bosettere og palestinere. Derfor bruker jeg ordet apartheid.»
Jimmy Carter later til å ha glemt en hel del fakta på veien. Vi kunne ramse opp jødenes historie, med jødiske byer og byggverk fra tusener av år tilbake, vi kunne nevnt den jødiske historien, som de aller fleste kjenner fra søndagsskolen, men vi trenger det ikke. Det er nok å vise til noen enkle fakta fra nyere tid. Israel ble jo nettopp dannet for at det jødiske folk skulle ha et tilholdssted, blant annet fordi pogromer oppigjennom århundrene hadde gjort tilværelsen mildt sagt vanskelig for jødene i Europa og mange andre steder. Vi kan peke på den konkrete faren landet står i for å bli utslettet dersom det skulle bli arabisk eller muslimsk flertall i landet. Jødene ville kort sagt ikke ha noe sted å gjøre av seg om muslimene skulle få innpass med sine jødefiendtlige holdninger. Er Carter blind for dette? Neppe. Vi kan peke på at Israel ble etablert i 1948 nettopp som et hjemland for jøder. Vet ikke Carter dette? Selvfølgelig gjør han det. Carter henviser mye til grensene fra 1967, men han unnlater å nevne at Arafat fikk tilbud om nær sagt alt som ble okkupert den gangen, i bytte mot en varig fred, men avsto. Vet han ikke dette? Selvfølgelig gjør han det.
Hans påstand om at Israel ikke er «et demokrati som vårt» er nok til en viss grad riktig. Hvem har fasit på «rett» måte å gjøre det på? Er det opplest og vedtatt at for eksempel den europeiske modellen er riktig? Man kunne i så fall spørre: – hvilken av dem? Vi har som kjent vidt forskjellige måter å styre på i Europa. I våre dager kan man godt spørre seg hvilket land som praktiserer «riktig» demokrati. Er det for eksempel Sverige, hvor ett av partiene folket har valgt inn, blir boikottet av de andre partiene som er valgt inn, og av medier og akademia? Kan man si at Europas måte å definere på, eller USA’s definisjon av demokrati, er mer rett enn Israels? Er ikke ethvert demokratisk land et produkt av folkets mening nettopp i de lokale forholdene på stedet? Er USA’s folkevalgte dødsstraff i enkelte stater for eksempel mer høybyrdig enn at Israel har noen passuser i sine lover som sikrer jødisk kontroll i en folkegruppe som har, og er truet av utslettelse, og som har vært på nippet til å bli utryddet bokstavelig talt, flere ganger? Om det er eller ei, like fullt er det en del av USA’s demokratiske system.
I dagens situasjon kan det fort komme til å vise seg at nettopp Europas måte å definere «demokrati» på, kan vise seg å være fatalt for de europeiske innbyggerne. «Ikke et demokrati som vårt» kan komme til å bli en tragisk vits hvis «vårt» folkestyre velger å gi fra seg kontrollen til innvandrere som målbærer helt andre definisjoner for rett og galt, enn si demokrati enn de tradisjonelt europeiske. Man kunne stille spørsmålet om målsetningen, hensikten med ethvert demokrati. Er ikke også USA’s demokrati innstiftet nettopp for å tjene USA’s hensikter og innbyggere, like så vel som landene i Europa i sin tid utvilket demokratier til nytte for sine innbyggerne? Skulle man anta at det gjelder andre forutsetninger for den eneste jødiske staten i verden, og hvem i så fall skulle diktere disse? Er demokratier dannet for å sikre rettighetene til borgere fra andre land? Kunne man i en slik diskusjon bruke Gaza som et eksempel? At et demokrati kan ødelegge seg selv ved å godta at også ikke-demokratiske krefter skal være med i kampen om makta? Eller er vi helt på jordet når vi hevder at da Hamas fikk politisk makt på Gaza var det også slutt på demokratiet?
Vi skjønner at selv en fortid som USA’s president langt fra garanterer et balansert syn. Kunnskaper og erfaring gir ingen noen moralsk ballast, ikke en gang rent politisk. Verden er full av fallerte politikere som har suspekte meninger, bare lille Norge har opptil flere av dem. De har ikke den typen ballast man trenger for å gjøre de rette valg. I en verden preget av krig, sult og urettferdigheter som korrupsjon, maktsyke og grådighet skal man ha helt andre verdier å bygge på enn bare rutine, eller et stort kontaktnett, gjerne av folk med samme meninger som dem man selv forfekter. Politisk erfaring kan aldri erstatte moralsk høyverdighet. Det finnes fortsatt ufravikelige verdier som rett og galt, godt og ondt. Det verdigrunnlag som hele den siviliserte verden fra Australia til Grønland, fra Sør-Amerika til langt inn i Russland, bekjenner seg til,  stammer nettopp fra jødedommen. Alle de såkalt demokratiske samfunn er faktisk alle bygget over én lest, om de er aldri så sekulære: de jødiske ti bud. Det kan aldri bli riktig at det jødiske folk igjen skal måtte vike plass for andre samfunn som ønsker deres land.
At araberne får leve i demokratiet Israel og nyte godt av det jødene har bygget opp, at de får ta del i den velferd og nyte den tros- og politiske frihet som finnes i Israel er faktisk et bevis på den moralske og politiske høyverdighet deres demokrati har innebygget i seg. Carter kunne godt for balansens skyld henvist til de 80 millioner araberne som lever i stater rundt Israel. Har disse statene noen jøder i parlamentene sine? Man må lete temmelig nøye om man i det hele tatt skal finne jøder i samfunnene deres. Arabiske land er på det nærmeste kjemisk fritt for jøder, ikke på grunn av at jødene ønsket å flytte, men fordi jødehatet ble for sterkt. Det hadde styrket Carters kredibilitet om han tok dette med i sine vurderinger. Og for ordens skyld all den forfølgelse muslimske land står for, ikke bare mot jøder, men mot alle ikke-muslimer som koptere eller, mot muslimer av «feil» etnisk opprinnelse eller «feil» muslimsk minoritet, som for eksempel kurdere (her også), eller baha’i – den muslimske minoriteten som måtte til Israel for å få trosfrihet. I alle fall om Carter ønsket å fremstå balansert.
Spørsmålet er vel om han har en annen agenda enn å fremme demokrati i verden.
Le Temps: Les Palestiniens pas prêts pour l’indépendance