Tamar på tolv, den eldste datteren i Fogel-familien, hvor mor, far og tre små barn ble så brutalt slaktet ned sist lørdag, lovet sine slektninger å ta vare på sine gjenlevende søsken. «Jeg vil være sterk og komme meg igjennom dette. Jeg forstår oppgaven som ligger foran, og jeg skal være en mor for mine småsøsken.» Den foreldreløse piken ble sitert i den hebraiske avisen Yisrael Hayom.
I huset til Tamars besteforeldre i byen Neve Tsuf i Samaria sitter Chaim, far til Udi som ble drept. Han måtte gjøre den hjerteskjærende jobben med å identifisere likene midt på natten. Og lille Tamar måtte fortelle hva hun så da hun kom hjem fra ungdomsaktivitetene hun var med på. Sørgende, slektninger og mennesker fra hele landet som ønsker å vise sin medynk med dem, kommer og går i huset deres. Det er den tradisjonelle «shiva» – sorgens uke.
«Vi kom for å ta barna ut av Dødens dal,» sier han. «Jeg unner ingen i hele verden å møte det synet jeg så. Det er forferdelig, ubeskrivelig, helt hinsides all forstand.»
[pullquote]Jeg vil være sterk og komme meg igjennom dette. Jeg forstår oppgaven som ligger foran, og jeg skal være en mor for mine småsøsken.[/pullquote]Besteforeldrene husket siste gang de så Udi, Rüti og barna, en og en halv uke siden på lørdag kveld. De feiret starten av måneden Adar Bet i Itamat, og danset, sang og lo.
«I det minste fikk de en smak av Purim,» sier Udis mor Tzila. «Jeg hadde ingen anelse om det som skulle skje. Hvorfor skulle jeg tenke at det var siste gang jeg så dem? Jeg prøver ikke å tenke etter om det var noe slikt i tankene mine. Vi var lykkelige sammen. Vi har bilder av barna mens de spilte og var lykkelige.»
Familien er imot enhver form for personlig hevn eller selvtekt. Deres drepte barn hadde det på samme måte, forklarer de.
I huset til Ben Yishai, Rütis foreldre i Jerusalem, hvor de gjenlevende barna er nå, er det også overfylt av mennesker som vil sørge med dem. Etter at denne uken er over, vil det bli bestemt hvor barna skal bo. I mellomtiden er det litt vanskelig å forklare for det minste lille barnet hva som skjedde med foreldrene hans. «Hva i all verden skal vi si til dem?» sier de. «Hvordan vil du forklare en to-åring hva som skjedde når han gråter fordi han savner foreldrene sine? De sier at barns sorg leges fortere enn voksnes. Vi håper det.»
IsraelNationalNews
