Av Erez Uriely
I juli 2003, har nordmenn fått melding om at Israels statsminister Ariel Sharon kommer til Norge på besøk. Øyeblikkelig begynte kritikk av ham og jødene i Israel. Sharon er bl.a. anklaget for å være en notorisk krigsforbryter.
Angrepet på Sharon er et angrep på jødene. Den eneste begrunnelsen for å kritisere Sharon på denne måte er at han er leder for den jødiske staten Israel. En trenger ikke å være spesielt intelligent for å forstå at den kritikk som rettes mot den jødiske staten og dens ledere er overdrevet, mens virkelige forbrytere og tyrannier får gå fri, f.eks. Saudi Arabia, Cuba, Egypt, Kina, Nord Korea og deres respektive ledere. Også folkemordet i Rwanda i 1994 ble ignorert; 800.000 som ble massakrert, men “moralistene“ var ikke interessert, fordi jødene ikke var involvert.
De få jødene som er igjen i Verden trenger din hjelp for å overleve jødehatet.
Kortfattet argumenter (detaljerte argumenter følger nedenfor):
- Det var ikke jøder som massakrerte flyktningene i Sabra og Shatila. Det var faktisk ARABISKE kristne falangister under ledelse av en syrisk agent, som stod bak.
Israels statsminister Ariel Sharon var bare ADMINISTRATIVT (dvs politisk) ansvarlig, slik det også ble konstatert av den internasjonale domstolen i Haag. De direkte ansvarlige er arabere. - Det å anklage jøder for forbrytelser som ikke-jøder har gjort er antijødisk, dvs antisemittisk. Systematisk demonisering av jøder som ansvarlige for massakre de ikke har begått som denne, følger et tradisjonelt mønster;Dette er klassisk jødehat. Personer og organisasjoner som systematisk handler på denne måte er jødehatere, eller antisemitter.
- Europeerne har en lang tradisjon med blodanklager mot jødene. Dagens jødehets kan ikke bli sett som et separat fenomen og som akseptable kritikk av Israel.
Samtidig må vi huske at det er mange som ikke er jødehatere, selv om de bruker denne terminologi, og argumentasjon mot Sharon, og jødene.
Detaljerte argumenter:
Balanse i offentlig debatt:
I de aller fleste diskusjoner på TV osv vil Israels motstandere bli invitert alene, eller som flertall. I det beste fall vil de invitere én person for å forsvare Israel. Vi krever at også folk som kan forsvare Israel blir invitert. Disse bør kunne stå fast og kjenne de historiske fakta. Det er også uakseptabelt å invitere jøder (til og med israelere) som kritiserer Israel og presentere dem som om de forsvarer Israel.
Legitim kritikk mot israel, eller diskriminerende kritikk mot jødene? En generell vurdering.
Jødekritikerne forsvarer seg ofte med følgende retorikk: De sier at de ikke kritiserer jødene og til og med ikke nevner ordet «jøde».
A. Men lignende kritikk rettes ikke mot andre ledere i verden (med unntak av USAs Bush, som frigjorde Irak fra undertrykkelse).
B. Det finnes ingen stat i verden som får så mye kritikk som den jødiske staten. Samtidig er det klart at demokratiske Israel er langt bedre enn de fleste land i verden, som stort sett er diktaturer.
C. Kritikken mot «israelerne» er aldri rettet mot arabere i Israel, men bare mot jøder i Israel. Siden flere arabere i Israel deltar i terrorisme og myrder jøder, hadde det vært rimelig å vente minst like skarp kritikk av dem. Men igjen, kritikken rettes kun mot jøder.
D. Kritikken mot jødene er diskriminerende negativ. Det er ingen kritikk av arabisk rasisme, som dreper jøder.
Sabra og shatila: sharon som krigsforbryter?
Påstanden om at Sharon stod bak massakren i Sabra og Sjatila i Libanon, er en antijødisk løgn. Enda en gang er jødene blitt anklagd for det ikke-jøder gjør. Historien er kortfattet slik
Mellom 1974 og 1982 har muslimske arabere, stort sett under ledelse av PLO og Syria, terrorisert, ranet, voldtatt og massakrert minst 100 000 sivile kristne i Libanon. Dette var intet spesielt, siden det meste av Midtøsten allerede er «renset» fra alle minoriteter som ikke er muslimske arabere. Mediene og venstresiden i Verden, inkludert i Norge og Israel, reagerte ikke. Med dette ble den eneste land i Midtøsten, der kristne fortsatt delte makten med muslimer, ble tvunget inn under muslimsk kontroll.
PLO var den gang beskyttet av Syria, som var i gang med å fullføre sin muslimske okkupasjon av Libanon, slik situasjonen er i dag.
Fra Libanon sendte PLO sine dødspatruljer for å slakte jøder, særlig i de nordlige grenseområdene. Fra Libanon terroriserte PLO også resten av Verden, ved å f.eks. å utvikle flykapring og utpressing, til en økonomisk og kynisk kunst. PLO var ledet også da av Yassir Arafat, som leder og Mahmud Abbas (Abu Mazen), som bl.a. var ansvarlig for finansiering av terrorisme. Disse to er ansvarlige for bl.a. for følgende angrep på sivile: 11 israelske utøvere i OL i München (1972; Fatah, Svart September), 18 sivile jøder i Kiryat Shmona i april 1974, og 20 sivile jøder, særlig skolejenter i Maalot, begge i Nord-Israel; I 1973 kidnappet Svart September og myrdet den USAs ambassadør i Sudans hovedstad Khartoum, etter direkte ordre fra Arafat.
I 1982 prøvde Israel å stanse de stadig tiltagende angrep på sine sivile. Libanon var da i borgerkrig og under stadig sterkere kontroll av Syria, som initierte terrorismen. Samme år, 7 år etter at PLO og Syria begynte med å slakte Libanons kristne befolkning, rykket israelske styrker til Libanon for å stoppe PLOs angrep mot Israel (operasjon Fred i Galilea). [Også jeg var der som fotsoldat, og kan vitne om at Israels forsvar ble ønsket velkommen med glede mange steder, av både kristne og muslimer. Folk viftet og smilte på samme måte som irakerne smilte til soldatene som frigjorte dem fra Sadam Husseins mareritt i 2003.]
Men fortidens skygge levde ennå. Mellom 1974 og 1982 massakrerte PLO og Syria ca 100.000 kristne i Libanon. I 1982 brukte Syria Elie Hubeika, sin hemmelige agent og leder for de kristne falangister (Alle sammen var arabere), for å skape en blodanklage mot jødene i Israel.
Hubeika utnyttet tillit og naivitet på israelsk side, i en rykteflom, som er typisk i krigssituasjoner. Israelerne var ikke helt klar over den grusomme voldtekt, utbytting, ydmykelse og massakrer, og kunne derfor ikke forutse den grenseløse bitterheten og hevnlysten blant falangistene. Hubeika organiserte de kristne arabere og massakrerte noen hundre sivile muslimer i flyktningsleirene (328 personer, i følge Røde kors; ca. 500, i følge israelske kilder). Falangistene trosset ordre fra Israel og gjorde det som er utenkelig for jødiske soldater, en forferdelig massakre.
Det var dessverre en massakre, men historien rundt er forfalsket på antijødiskvis:
Det er ikke israelere som var skyld i massakren, men arabere. Det var ikke jøder som sto for den, men kristne.
Det er ikke Israel som var direkte ansvarlig for massakrene i Sabra og Sjatila, men Syria med sin agent Hubeika og med hans falangister.
Ansvarlig leder for massakren var ikke Israels statsminister Menachem Begin, eller forsvarsministeren Ariel Sharon, men den syriske president Hafez al-Assad, som kommandertefalangistlederen Hubeika. (Slik ekstremistisk ideologi som tillater massakre er ikke fremmed for Syria, som også omdannet Damaskus til et Nazi-hjem. Den mest kjente av dem, Alois Bruner, var en nær medarbeider til Adolf Eichmann og ble 2.3.2001 stilt til retten i Paris, anklaget for å sende minst 130.000 jøder til tilintetgjørelse.).
Det var ikke de kristnes forbrytelse (på maksimalt 600 liv) som var den verste, men muslimenes massakre på ca. 100.000 kristne.
Massakren sto ikke i stil med jødiske ordre eller normer, men var en rasende arabisk hevnaksjon.
Systematisk demonisering av jøder som ansvarlige for massakre som de ikke har begått bygger atter en gang på et tradisjonelt motiv og er klassisk jødehat. Det er dessverre dette vi opplever i Norge og resten av den europeiske verden i dag.
Hvorfor utnevnt Israel en granskningskomisjon?
Israels venstreside benyttet de traumatiske nyheter om massakren for et politisk kupp og krevde etablert en granskningskommisjon. (Verken før eller senere har de brydd seg om ansvar for drap; f.eks. pga PLOs terrorisme, men denne gang var det den høyreorienterte Likud og Begin som regjerte i Israel). Mediene hadde en sentral rolle i dette bikkjeslagsmålet. Samme kveld som Israel rykket inn i Libanon støttet 90% av israelerne regjeringens beslutning, mens ca. 90% av journalistene opponerte. Fortsettelsen var ingen tilfeldighet.
Presset på Begin og regjeringen var enorm. Mediene angrep dem hele tiden og Begin ga opp, selv om det ikke var noe bevis på israelske feil. Begins beslutning var en historisk feil, fordi kommisjonens rapport ville senere blitt forfalsket og brukt som mektig våpen mot jødene.
Hvem var ansvarlig for massakren?
Formelt hadde Israel kontrollen, men faktisk hadde vi ingen peiling på hva som ville skje (Enhver person som har opplevd en krig vet hvor kaotisk situasjonen er og hvor dårlig kommunikasjon er, under krigen). De virkelige direkte ansvarlige var de kristne falangister. Disse ble manipulert av den muslimske Syria, som har et tydelig ansvar her.
På hvilken måte ble sharon funnet ansvarlig?
Kommisjonen erklærte IKKE Sharon for «personlig ansvarlig», men for «administrativt ansvarlig». Med andre ord ble Sharon erklært ansvarlig fordi han var sjefen, selv om granskningskommisjonen ikke mente at han visste hva som skjedde (I likhet med deg og meg er Sharon ingen profet). Men i politikken er det slik at noen blir ofret for at resten skal bli renvasket. Naturligvis var de forsvarssjefen Sharon som fikk skylden.
Presedensen med å akseptere at sharon er ansvarlig
Å akseptere «dommen» over Sharon i Sabra og Shatila betyr også at flere andre måtte bli stemplet som kriminelle og delaktige i massemord og internasjonal terrorisme:
TIDLIGERE STATSMINISTRE I ISRAEL, YITZHAK RABIN OG SHIMON PERES, fordi de hadde inngående kjennskap til PLOs morderiske natur. De lot Arafat komme til Israel, ga ham penger, politisk støtte og 40.000 automatgevær. Bare siden Oslo-avtalen ble undertegnet er over 1.200 jøder drept og flere tusener lemlestet.
(Til sammenligning har Sharon verken transportert falangistene til flyktningsleirene eller gitt dem våpen).
NORGES REGJERING, fordi den finansierer PLO/PAs skolesystem (snart 2,5 milliarder NKR). Dette skolesystem utdanner barn til å dø som martyrer (shahid) mens de dreper jøder. Norges UD bekreftet at de har kjennskap til hatopplæringen, som i flere år har foregått i skolene som Norge finansierer. Derfor er Norges regjering medansvarlig i massakre av jøder. Administrativt ansvarlige er utenriksminister og statsminister.
(Sharon, derimot, visste ikke hva som skjedde, før det hele var over.)
STATSMINISTER KJELL MAGNE BONDEVIK, fordi han fortsetter å gi PLO politisk støtte. Bondevik har ikke kritisert Arafat for at han tillot distribusjon av Hitlers åndelige verk Mein Kampf. Det er denne ånd som forteller hva Arafat og PLO står for. Bondevik har også invitert Abu Mazen til Norge, tross hans Holocaustfornektelse og sammenligning av jøder med nazister. Abu Mazen kaller åpent til krig mot jødene. Bondevik personlig gir politisk støtte til PLO/PA og dermed støtter deres handling.
(Sharon,derimot, var ikke kjent med Elie Hubeika og senere kritiserte hans ugjerning på det sterkeste. Bondevik vet nok om Abu Mazen, Arafat og PLOs morderiske natur).
VENSTRESIDEN i Norge, Israel og resten av Verden, fordi den bidrar til å opprette et voldelig undertrykkelsesregime, som følger den vanlige arabiske modellen. Enhver person som støtter opprettelse av en arabisk «palestinsk stat» og vet hvilke diktaturer araberne har dannet, kan også regne med det samme i PLO-staten.
(Sharon, derimot, visste ikke så mye om falangistenes motivasjon på forhånd, eller at deres leder var en syrisk agent).
Medienes ansvar:
Hvorfor tier mediene og venstre om de massakrerte kristne? Dette skjedde i Libanons lange borgerkrig, og det skjer i dag, f.eks. i Sudan.
Hvorfor anklage uskyldige? Venstresiden (inkl. mediene) var ikke så bekymret så lenge kristne ble slaktet av muslimske PLO; mediene har heller aldri forsvart de hundretusenvis som PLO trykker ned med jernskodd hel i Judea, Samaria og Gaza.
