Av Erez Uriely. Uriely har hovedfag i biologi og landbruk, er en tidligere bonde, dyreverner og tidligere elev ved Environmental High School i Israel. Han er medstifter og leder for Senter mot antisemittisme (SMA).
Den 12. juni var det 80 år siden Stortinget vedtok forbud mot den jødiske slaktemetoden. Saken dukket opp i mai, etter at Den europeiske union (EU) bekreftet sin vilje til å legalisere jødisk metode (kosher shechita). At EU den 22. juni vedtok å tillate jødiske slakterier, medfører at Norge, i henhold til EØS-avtalen, også må tillate denne slaktemetoden. Dette kan avslutte et 80 års diskriminerende forbud som ikke var motivert av dyrevernhensyn — men av antisemittiske holdninger.[2]
I forbindelse med dagens debatt har norske medier, som f.eks. TV2, formidlet en halvsannhet som gir inntrykk av at årsaken til forbudet i Norge er at dyr lider under jødisk slaktemåte. «Helt siden 1929 har det vært forbudt å slakte dyr uten bedøvelse her i landet», ble det sagt (10.5.2009). En filmsnutt skulle angivelig vise hvor grusom den jødiske metoden er. Men vi har sett lignende filmer fra ikke-jødiske slaktehus i Vesten. Det er viktig å påpeke forhold som må forbedres, men disse filmsnuttene fra bl.a. TV2 er ikke representative. De viser ekstreme tilfeller der alt går galt som kan gå galt.
Nazismen
Svenske medier har omtalt forbudet mot denne formen for slaktemetode ærligere enn det er gjort her i Norge. Eksempelvis forteller den svenske avisen Göteborgs-Posten (11.5.2009) at «Förbudet infördes under 1930-talet, under inflytande av en antisemitisk opinion. Under nazitiden infördes samma förbud i hela det ockuperade Europa. Efter kriget hävdes förbuden i andra länder med hänvisning till religionsfriheten och till demokratiska rättigheter».
Diskusjonen som førte til forbudet manglet en overbevisende faglig begrunnelse. Loven ble vedtatt på tross av at eksperter mente at jødisk slaktemetode ikke var verre for dyrene enn den norske. Dyrevern var i dette tilfellet bare en humanitær maske for å skjule antisemittismen. Dobbeltmoralen som antisemittisk virkemiddel er godt dokumentert i boken “Behind the Humanitarian Mask: The Nordic Countries, Israel and the Jews”.[3]
Kampen for å forby jødisk slaktemetode ble trappet opp i midten av 1890-årene, hvilket er dokumentert i Oskar Mendelsohns verk “Jødenes historie i Norge gjennom 300 år”.[4]
Forbudet, som ble innført i Norge fire år før nazistene gjorde det samme, ble ikke motivert av hensyn til dyr — men av ønske om å begrense jødisk tilstedeværelse i landet. Det skjedde i den samme atmosfære som kort tid senere fikk nordmenn til å “rense” landet for jøder og sende dem til konsentrasjonsleirene, uten å ta hensyn til hvorvidt forholdene der var “dyreplageri”.
Dyrevern
Mens dyrevern har kommet til Europa først i moderne tid, har jødene vært pålagt dyrevern gjennom Bibelen, hvor det bl.a. kreves at dyr ikke skal påføres unødvendig smerte og at de skal ha en hviledag (shabbat). Jødisk lære krever også at dyrene skal fôres før eieren selv tar til seg mat. Man kan altså lære noe av jødene — ikke bare belære dem.
Myten om at jødisk slaktemetode fører til uakseptabel smerte, er ikke oppstått som følge av humanisme. Den er én av løgnene som nazistene brukte for å spre sin form for “humanisme”. Adolf Hitler var selv vegetarianer, og han var snill mot dyr, ikke minst mot sin hund Blondi. I propagandafilmen “Den evige jøde” presenterte nazistene jødisk slaktemetode som noe ytterst barbarisk — i motsetning til tysk “humanisme”.
Kameraene lyver ikke, men det gjør de som skaper propaganda, eller utnytter et enkelt tilfelle for å fordreie virkeligheten. Hvorfor vises ikke tysk og norsk slakting på TV, dersom den er så mye bedre enn den jødiske?
Teknikken
Jødisk slakting har i ca. 3.000 år pågått på den mest skånsomme måte. Kravene er så omfattende at en slakter bl.a. er pålagt et daglig pensumstudie. Slakting foregår med de skarpeste kniver som finnes for å sikre hurtig avliving med minst mulig smerte. Den øyeblikkelige reduksjonen i blodtrykket setter dyret i “sjokktilstand”, hvilket medisinsk sett ligner på bedøvelse.
Dette er jødedommens løsning for å sikre unødig lidelse for dyrene. Jødedommen kan ikke akseptere bedøvelse før slakting, fordi den strider mot kravet om at dyret skal være helt og fungere perfekt. Selve kravet sikrer at dyrene blir behandlet og holdt i best mulig stand i sin levetid, hvilket er en del av dyrevernet som Bibelen pålegger jøder.
Diskriminerende og falsk moral
“Hensynet til dyrene” brukes diskriminerende mot jøder. Dette gjøres samtidig med at man i Norge fortsetter den etisk tvilsomme og økonomisk unødvendige hvalfangsten. Selve ordet “fangst” er en hvitvasking av drap på store pattedyr, som lider mye før de omsider dør.
Det samme gjelder “selfangst”, som ikke er noe annet enn brutalt drap på selunger. Voksne seler behandles ikke særlig bedre, og da selfangstinspektør Odd F. Lindberg fikk samvittighetsproblemer og fortalte hvordan seljakten virkelig foregår, ble han drapstruet. Barna hans ble mobbet, og familien hans ble økonomisk ruinert og måtte flykte fra det “humanitære” Norge. I mai 2009 vedtok EU forbud mot handel med sel-produkter.[5]
Det er hyklersk å bruke moralske argumenter utelukkende mot den jødiske slaktemetoden, når man samtidig fortier eller støtter jakt på “vilt”, hval og sel. Den europeiske kulturen, der jakt fortsatt er populært, er mindre skånsom mot dyr enn den jødiske kulturen, som i over 3.000 år har gitt husdyr vern og forbudt jakt. Det siste gjelder særlig jakt som underholdning, men omfatter også jakt for å skaffe mat. Jødedommen forbyr å påføre dyr unødvendig lidelse, og derfor har man forbud mot jakt. I følge jødisk lære har dyr følelser og instinkter, inkludert morsinstinkt og smertefølelse.
Endre grumset arv?
Forbudet mot jødisk slaktemetode ble vedtatt i Norge i 1929, mens den i Tyskland ble forbudt først etter at nazistene tok makten i 1933. I Tyskland ble forbudet opphevet rett etter nazistenes fall, mens det i Norge eksisterer fortsatt.
Debatten i Stortinget som førte til vedtaket om forbud mot jødisk slaktemetode (med 88 mot 21 stemmer) var overhodet ikke preget av omtanke for dyr. Leder for Bondepartiet (dagens Senterparti) og senere statsminister Jens Hundseid argumenterte slik: «Vi har ikke invitert jødene hit til landet og vi har ingen forpliktelser til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier».
Norge, som forbød jødisk slaktemetode fire år før nazistene, kan nå takke EU for hjelpen med å fjerne den 80 år gamle antisemittiske skampletten fra sitt lovverk.
Måten enkelte nordmenn omtaler jødisk slaktemetode på, gir et forvrengt bilde og et falskt inntrykk av at den norske metoden er mer human enn den jødiske. Retorikken brukes for å skjule den triste sannhet at dyr lider uansett på den lange reisen fra vekststed til slakteri, som varer flere timer eller dager. I øynene deres kan man se frykt som varer atskillig lengre enn bare slakteøyeblikket. Dyrenes frykt og stress er like ille i jødiske- som i ikke-jødiske slakterier, og forholdene må forbedres begge steder.
Å begrense dyreverndebatten til slakteøyeblikket er en omgåelse av virkeligheten og en kunstig avgrensing av debatten til en spesiell detalj som kan brukes politisk. Sannheten er at dyrene behandles nokså likt i norske og jødiske slakterier.
I følge Statistisk sentralbyrå er 193.200 jegere bosatt i Norge i 2008–9. Ca 93% av dem er menn. I denne jaktsesongen skjøt jegerne 35.600 elg og 35.700 hjort. I sesongen 2007–8 skjøt jegerne 222.000 liryper, 101.000 fjellryper og 5.155 villrein.[1] Det er i Norge omtrent 85 ganger flere jegere per innbygger enn i Israel. Dessuten er mange av jegerne i Israel ikke-jøder. Hvor mye smerte kan jødisk slaktemåte påføre dyrene?
Dyrevernargumentet for å forby jødisk slakting i Norge, har bare vært en humanitær maske for å skjule antisemittismen. Dobbeltmoralen som antisemittisk virkemiddel er godt dokumentert i boken “Bak den humanitære masken: De nordiske landene, Israel og jødene”
Noter
[1] SSB, 10.04.10 Jordbruk, jakt, viltstell; Statistisk sentralbyrå
[2] “Høyt respekterte samfunnsledere om jødene: Verdens største problem”, NIS-info 2004/2.
[3] Manfred Gerstenfeld (red.), 2008; www.JCPA.org
[4] Oskar Mendelsohns, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1969/1987, Universitetsforlaget, s. 570—583.
[5] Europa press release, ‘Environment: Commission welcomes the agreement reached on seal product ban’; www.europa.eu
