Av Jan Brøgger, professor i sosialantropologi, NTNU
Publisert i Adressa.no
Den dårlige samvittighet, som er en daglig byrde for alle normale mennesker, er prisen vi betaler for det store privilegium det er å være deltager i en sivilisasjon.
Noen av Immanuel Kants dypeste innsikter formidler han i følgende berømte uttalelse: «To ting fyller sinnet med alltid ny og tiltagende beundring og ærefrykt jo oftere og mer inngående ettertanken beskjeftiger sg med dem: Stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.» Kant omtaler her samvittigheten. Som Søren Kierkegaard påpeker, finnes det ingen god samvittighet. Har man samvittighet, er den dårlig. Når de fleste av oss fra tid til annen hevder at vi har god samvittighet, mener vi egentlig at vi ikke er skyldige i det vi anklages for.
Samvittigheten er menneskenes fornemste egenskap. Kant antyder i sin filosofi at den er av guddommelig opprinnelse. En annen forklaring, som ikke er i strid med den Kantske, er at samvittighet er den egenskap som har gjort flokkdyret mennesket til den seirende art på toppen av næringskjeden i artenes kamp for tilværelsen. Uten samvittighetens revisjon av våre følelser og handlinger ville ikke menneskesamfunnet kunne eksistere. Den dårlige samvittighet, som er en daglig byrde for alle normale mennesker, er prisen vi betaler for det store privilegium det er å være deltager i en sivilisasjon.
Det er for lite påaktet at samvittigheten under visse omstendigheter kan føre til selvhat. Menneskenes egenkjærlighet, livsløgner og dømmesyke er velkjent, men selvhatet går nesten upåaktet hen. Det kan imidlertid leses mellom linjene i Norman G. Finkelsteins pamflett «The Holocaust Industry. Reflection on the Exploitation of Jewish Suffering» (Verso, London, 2000), som nettopp er kommet i norsk oversettelse på Spartacus forlag: «Holocaust-industrien. Refleksjoner over utnyttelsen av jødenes lidelser.»
Finkelstein er nådeløs i sin fordømmelse av jødenes forhold til holocaust. Verst går det ut over fredsprisvinneren Elie Wiesel. For Wiesel, hevder Finkelstein, er Holocaust en mysterie-religion. Wiesel hevder at denne historiske begivenhet ikke kan «kommuniseres». Vi kan ikke snakke om den. Men for et honorar på 25 000 dollar (pluss limousin med sjåfør) kan han fortelle at «hemmeligheten» ved Auschwitzs mysterium er tausheten.
Enhver som kan lese mellom linjene forstår at Finkelstein ikke kan stille liknende krav for sine opptredener. Kanskje har han håp om at han kan det etter sin ennå ikke publiserte, men allerede markedsførte bok «Beyond Chutzpah. How the Israel Lobby Fabricates and Falsiefies History» (utgis i mai 2005). (Chutzpah: jiddisk for skamløs) på norsk «Hinsides jødisk skamløshet. Hvordan Israel-lobbyen fabrikkerer og forfalsker historien.»
Også Edgar Bronfman får gjennomgå. Bronfman fikk på bordet milliardsummene på de nummererte sveitsiske konti hvor de tyske jøder overførte sine formuer under nazismen. De sveitsiske banker måtte krype til korset og utbetale flere milliarder til jødiske institusjoner, til Finkelsteins forargelse.
Er Finkelsteins angrep på Wiesel uttrykk for yrkessjalusi? Den forklaringen er for enkel. En mer nærliggende tolkning av Finkelsteins utbrudd, er at han som amerikansk jøde med foreldre som begge er overlevende fra Auschwitz, lider av det som omtales som jødisk selvhat. Han har tatt den rådende antisemittisme inn over seg på en måte som vi kjenner fra den jødiske intellektuelle historie.
Forrige århundre ble innledet med ett av de mest omtalte og undersøkte selvmord i nyere europeisk historie: Otto Weininger (1880-1903). Etter at han hadde utgitt det banebrytende psykologisk filosofiske verket «Geschlecht und Charakter» (norsk utgave ved Søren Kærup Bjørneboe: Kjønn og Karakter, Dreyer 1977) døde han for egen hånd i Beethovens hus i Wien. Dette verket ble ett av de mest leste i forrige århundre. Det utkom i syvogtyve store opplag. Olaf Gulbransson observerte at alle leste Weininger. Han utropte tidens store W-er: Whisky, Weininger og Weltschmertz.
Knut Olav Almås har nylig gjennom Samtiden igjen satt Weininger på den norske dagsorden. Forrige gang var det Hulda Garborg som allerede i 1904 skrev en rammende bok om Weiningers verk. I en feministisk pamflett «Kvinne Skapt av Mannen» skriver hun: «At dette umåtelige lærde, veldige verk var en tyveårings arbeid syntes ufattelig¸ men hans plutselige død brakte en slags løsning. Hele den tidlige utviklede, geniale manns liv var konsentrert i dette verk, kulminerte og sluktes i det. Han døde for sitt verk, på det at dette skulle leve.»
Pamfletten begeistret Knut Hamsun, som sendte henne følgende melding: «Det beste De har gjort.» Den store dikter var hjemme i problematikken fra ungdommen av: «I de Dager var det mig mangen Gang en liten god Glæde at tænke paa at jeg kunde ende min Pine ved at kaste mig i Glommen ved Flod Sjø.» Nietzsche, en av Weiningers læremestre, var også fortrolig med tanken: «Tanken på selvmord er en stor trøst: med den kan man komme velberget gjennom mang en tung natt.»
Edvard Munch hadde Weiningers verk liggende på nattbordet, med en pistol som bokmerke. Men vi vet at de tre nøyde seg med de Ibsenske: Å tenke det; ønske det; ville det med. Men gjøre det! Nei det skjønner jeg ikke.
Men Weininger våget det endelige spranget. I sitt verk avslører han sin dypeste beveggrunn, som kan være en advarsel til vår sivilisasjon: Han var en glødende antisemitt. Den jødiske rase, skriver han, er beheftet med alle de øvrige mindreverdige rasers udyder. Og han føyer til i en fotnote: Forfatteren er selv av jødisk avstamning.
I verket bekjenner han åpent også sin homoseksuelle legning, som han finner motbydelig. Otto Weininger tok det småborgerlige Wiens fordømmelse inn over seg, og erklærte «Det anstendige menneske går selv i døden når det føler at det er absolutt ondt; det simple menneske må tvinges til døden gjennom den rettslige dom. – For det anstendige menneske er følelsen av dets umoralskhet lik en dødsdom.»
I ettertid er Weiningers skjebne blitt fremstilt som nøkkeleksempelet på det jødiske selvhat, et sentralt tema i nyere amerikansk og israelsk litteratur slik det er fremstilt i Raphael Patais «The Jewish Mind.» (Wayne State University Press 1996.) Før man leser Finkelsteins pamflett er det riktig å notere at vi har den jødiske intelligentsia å takke for denne spesielle innsikt i det menneskelige sjelsliv og samvittighetens irrganger.
