Shabbat shalom alle sammen,
Vi er kommet til skjebnemåneden september og skal om noen dager markere den 11. som for ti år siden innledet en historisk epoke med en krig som vi ennå ikke ser slutten på.
Også i Israel kjemper folket en krig som de ennå ikke ser slutten på. Utallige mislykkede forsøk har vært gjort for å få etablert en palestinsk stat under mottoet «to stater for to folk.» De har alle sammen strandet fordi den ene part stiller krav som den annen part ikke kan godta uten å ofre seg selv. Fra Israels side har det vært klargjort at man vi stå fast ved de avtalene som ble undertegnet i Oslo om at partene skal forhandle om vilkårene for opprettelsen av en palestinsk stat. Det forhandlingene har strandet på er den israelske forutsetningen om at den annen part skal anerkjenne Israel som en jødisk stat.
Uten slik anerkjennelse både fra nabostatene og det øvrige internasjonale samfunn, vil nemlig det landet vi i dag kjenner som Israel ikke kunne fortsette å eksistere som et uavhengig «nasjonalhjem for det jødiske folk,» uten å måtte ligge i evig konflikt med naboen. En ideologisk begrunnet holdning til en fredspartner som har slike følger er nedverdigende og uanstendig enten det fremsettes i klartekst av palestinere eller av politikere i EU og Norge. Det eneste som skal til for å skape fremgang i fredsforhandlingene er å uttale at man anerkjenner den jødiske staten Israels rett til å eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser. Hvorfor er dette så vanskelig å si, – så vanskelig at man heller velger krig?
Vi ønsker dere en god helg, fra oss i SMA
**********
Jøder må kritisere feilgrep
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot Antisemittisme, SMA.
Kritisk debatt er det normale, skriver tidligere leder i DMT, Anne Sender, i avisen Vårt Land og mener Israels bosettingspolitikk hindrer fred. Også jøder må kritisere israelske feilgrep, sier Sender i en kronikk 30. august. Men er det enighet om hva som er feilgrep?
Anne Sender sier hun vil ha en debatt som speiler vårt jødiske mangfold slik det faktisk er, og synliggjøre det faktum at det er en dyp splittelse i hele den jødiske verden. Etableringen av den amerikansk-jødiske organisasjonen J-street var kanskje startpunktet i siste omdreining.
Hun forteller at lederen for «Rabbis for Human Rights», rabbiner Arik Ascherman, var i Norge i mai og sa det slik: «Okkupasjon og bosettingspolitikk har skapt andre realiteter som systematisk undergraver hele den jødiske etikk og det tankegods sionismen var bygget på. Vi må feie for egen dør uavhengig av om andre gjør det utenfor sin. For hvis Jerusalem for oss er en velsignelse og for andre en katastrofe, kan vi ikke fortsette. Konflikten tar ikke fra oss plikten til å oppføre oss anstendig. Vi kan ikke fortsette å unnskylde oss med at de andre oppfører seg verre.»
Dette er refleksjoner svært mange av oss støtter, sier Sender. Hennes personlige mening er dessuten at hele bosettingspolitikken i dag er til hinder for den tilliten som må til for at fredsarbeidet skal lykkes. Hva den andre parten må gjøre for å bygge tillit, er en annen historie.
Selv denne korte gjengivelsen av Anne Senders synspunkter forteller klart hvor hun står politisk i den jødiske debatten og at det når det kommer til stykket kanskje likevel ikke er så svært mange norske jøder som støtter de refleksjonene hun trekker frem. Både den amerikanske organisasjonen J-street og Rabbis for Human Rights, RHR, står trygt plassert langt ute på venstresiden i jødisk og israelsk politikk. Det er helt legitimt, og en hederlig sak, å ville engasjere seg i den pågående israelske debatten med en radikal venstreorientert profil, men det blir litt underlig når Sender lanserer sitt demokratiske initiativ for et norsk publikum uten å gjøre oppmerksom på hvor hun og hennes politiske forbilder hører hjemme i landskapet. Det er en stund siden «alle jøder» var venstreradikalere. Og hvorfor skal ikke israelsk politikk ta hensyn til det faktum at «den andre parten» blankt nekter å anerkjenne Israel som en jødisk stat? Hvem er det da man skal bygge tillit til? Og hvis man mener at «fordi Jerusalem for oss er en velsignelse og for andre en katastrofe, kan vi ikke fortsette,» – skal vi da gi opp Jerusalem også?
Den israelske fredsbevegelsen som RHR er en del av, består av et mangfold av humanitære og rent politiske bevegelser, hvoriblant grupper som Fred nå og B’tselem kanskje er mest kjent i Norge. Men det blir feil å fremstille israelsk politisk debatt som om den utelukkende dreier seg om ytterste venstre. Hva som er «feilgrep» i israelsk politikk avhenger av hvilket parti eller politisk fløy man tilhører, akkurat som i Norge. Det virker underlig at en lederskikkelse i en menighet forfekter et venstreradikalt syn som om det var en allment akseptert trosartikkel. Det oppleves dessuten som noe mangelfullt at hun unnlater å gjøre oppmerksom på at den sterkt venstreorienterte amerikanske lobby-organisasjonen J-street som hun forsvarer, i stor grad er sponset av den post-kommunistiske oligarken George Soros, som ikke akkurat fremstår som venn av Israel. Men er Vårt Lands lesere gitt innsikt i hva dette betyr politisk?
Det kan være hun har rett i at hennes eget miljø omkring DMT ikke har engasjert seg nevneverdig i politisk debatt. Det kan imidlertid finnes aktverdige grunner til at nettopp norske jøder holder en svært lav politisk profil. Så sent som i mai offentliggjorde Oslo kommune en rapport som dokumenterte mobbing av jødiske skolebarn. Selv kjenner vi jøder i Norge som aktivt kamuflerer sin jødiske tilhørighet fordi det noen steder kan medføre ubehag å fremstå som jøde i Norge.
Hvorfor det er slik, får vi et levende inntrykk av i de oppslagene på Vårt Lands nettside som kommenterer Anne Senders kronikk, og de mange innleggene på avisens Verdidebatt som er blitt utløst av Senders kronikk. Vårt Lands skribenter har på forutsigbar måte oversett Senders oppfordring til norske jøder om å engasjere seg i kritisk debatt om israelsk politikk, og har åpenbart lest hennes innlegg som et startskudd for sine egne nye utbrudd av den samme anti-israelisme som lenge har preget debattene i Vårt Land. Vi kan ikke forstå annet enn at Anne Sender selv må innse at hennes politiske utspill utløste reaksjoner som hun knapt etterspør i sin opprinnelige artikkel. Men det kan også være en lærdom.
Det er ikke vanskelig å se de anti-israelske holdningene som skinner igjennom i kommentarene på Vårt Lands debattsider. Selv om de verste utfallene har blitt slettet av redaksjonen, og et par motdebattanter søker å demme opp, er det mer enn nok igjen til å illustrere det dilemmaet som ble spesielt synlig etter terrorangrepene 22/7: Et tendensiøst og negativt debattspråk som i verste fall kunne villede forvirrede mennesker til å begå forvirrede handlinger.
Her skal vi bare trekke frem et eksempel for å illustrere poenget. Vårt Lands journalist Johannes Morken som raskt tok Anne Senders kronikk til inntekt for sin egen spesielle oppfatning av israelsk politikk, omtaler jøder på en nedlatende måte som vi knapt har sett maken til på 70 år. Han anser «… utanriksministeren i Israel som døme på ein nasjonalist som ikkje har teke til orde for fred.» Og jøder som bygger landet er «settlarar.» Hans bruk av betegnelsen «settlarar» lar seg vanskelig forstå som annet enn et skjellsord, og han bruker det ikke om andre enn jøder. Vi må derfor dessverre konstatere at det ikke bare er ordet «jøde» som har dukket opp igjen som nedverdigende betegnelse i det norske språk, men også ordet «settlarar.»
Vi synes Anne Senders initiativ hadde fortjent en mer konstruktiv oppfølgning enn den hun fikk fra Israel-debattantene i Vårt Land. Der er ingenting i Vårt Lands behandling av saken som inviterer hverken jøder eller andre til debatt om israelske feilgrep. Det er i grunnen synd, for det er riktig som Anne sender sier, at «… kritisk debatt er det normale … og at det nettopp er denne jødiske evnen til kritisk debatt basert på kjærlighet som har fostret så mye gjennom historien.»
