Av Erez Uriely
Innlegget ble sendt Aftenposten 11.1.2009 og ble refusert
En vanlig måte å unngå debatt på, er å prøve å stemple ens kritikere som useriøse. Et skoleeksempel på dette finner vi hos Aftenpostens Midtøsten-korrespondent, Per A. Christiansen i hans debattinnlegg den 19. desember.
Christiansens reaksjon overfor Manfred Gerstenfelds påvisning av antisemittiske uttrykk i norsk offentlig debatt, skiller seg tydelig ut fra både Aftenpostens Knut Olav Åmås og andre personer som uttrykker bekymring for dagens jødehat. Christiansen er imidlertid overdrevent beskjeden når han toner ned sin egen didaktiske rolle i utviklingen av antisemittisme i Norge de senere årene. Han kan umulig være uforstående til at han selv i mange år har bidratt til å formidle en oppfatning av Israels jøder som, forsiktig sagt, oppleves som uriktig og urettferdig og som skaper negative holdninger til jøder generelt.
Antydningen om at Manfred Gerstenfeld anklager det norske folk nærmest for kollektivt jødehat, er å bruke en stråmann. Det finnes ingen andre enn Christiansen som sier noe slikt. Christiansen prøver her å rette oppmerksomheten bort fra det faktum at boken, der undertegnende er medforfatter, faktisk handler om ham selv og lignende skribenter – ikke om det norske folket.
I stedet for å komme med konkrete motargumenter mot de fakta som er samlet i Gerstenfelds bok, velger han å videresende kritikken mot ham til det norske folket. Derfor valgte han den misvisende tittel på sitt innlegg: «En nasjon av jødehatere?», en formulering som formidler en falsk anklage som ingen jøde har fremsatt mot det norske folk.
To av Christiansens øvrige artikler i det siste, demonstrerer hans bruk av usannheter. I den ene bygger Christiansen sitt angrep på jødene på et besøk Gerstenfeld aldri har foretatt i Norge, mens han i den andre anklager en ortodoks jødisk leder, Moshe Feiglin, for å være «nazist» og «Hitler-beundrer» (12.12.2008). En journalist må basere seg på fakta og ikke søke å påvirke opinionen ved hjelp av løse påstander som han har lånt fra et valgkampinnlegg i en utenlandsk avis. Allerede som barn var Feiglin sterkt preget av Holocaust. Han har aldri vært i Tyskland og har erklært at han aldri kommer til å sette sine ben der. Noe så elementært må da Midtøsten-korrespondent Christiansen vite?
I motsetning til Christiansens ufine insinuasjon, så mener ikke jøder at det norske folket er antisemittisk. Tvert om. Mesteparten av jødenes opplevelser med naboene og andre nordmenn er positive. Men når norske jøder leser avisen og vedvarende over lang tid møter Christiansens sterkt politisk fargete fremstilling av Israels jøder – da blir de redde, for de vet av erfaring hva dette i neste omgang kan føre til hos dem som ikke har forutsetninger for å gjennomskue Midtøsten-korrespondenten.
Det finnes antisemittisme i Norge slik det finnes andre steder i verden. I demokratiet Norge må det være lov å peke på og forebygge antisemittismen. I den prosessen har imidlertid de som bidrar til å underbygge jødehatet ingen troverdighet som sannhetsvitner for det motsatte.
En vanlig måte å unngå debatt på, er å prøve å stemple ens kritikere som useriøse. Et skoleeksempel på dette finner vi hos Aftenpostens Midtøsten-korrespondent, Per A. Christiansen i hans debattinnlegg den 19. desember.
Christiansens reaksjon overfor Manfred Gerstenfelds påvisning av antisemittiske uttrykk i norsk offentlig debatt, skiller seg tydelig ut fra både Aftenpostens Knut Olav Åmås og andre personer som uttrykker bekymring for dagens jødehat. Christiansen er imidlertid overdrevent beskjeden når han toner ned sin egen didaktiske rolle i utviklingen av antisemittisme i Norge de senere årene. Han kan umulig være uforstående til at han selv i mange år har bidratt til å formidle en oppfatning av Israels jøder som, forsiktig sagt, oppleves som uriktig og urettferdig og som skaper negative holdninger til jøder generelt.
Antydningen om at Manfred Gerstenfeld anklager det norske folk nærmest for kollektivt jødehat, er å bruke en stråmann. Det finnes ingen andre enn Christiansen som sier noe slikt. Christiansen prøver her å rette oppmerksomheten bort fra det faktum at boken, der undertegnende er medforfatter, faktisk handler om ham selv og lignende skribenter – ikke om det norske folket.
I stedet for å komme med konkrete motargumenter mot de fakta som er samlet i Gerstenfelds bok, velger han å videresende kritikken mot ham til det norske folket. Derfor valgte han den misvisende tittel på sitt innlegg: «En nasjon av jødehatere?», en formulering som formidler en falsk anklage som ingen jøde har fremsatt mot det norske folk.
To av Christiansens øvrige artikler i det siste, demonstrerer hans bruk av usannheter. I den ene bygger Christiansen sitt angrep på jødene på et besøk Gerstenfeld aldri har foretatt i Norge, mens han i den andre anklager en ortodoks jødisk leder, Moshe Feiglin, for å være «nazist» og «Hitler-beundrer» (12.12.2008). En journalist må basere seg på fakta og ikke søke å påvirke opinionen ved hjelp av løse påstander som han har lånt fra et valgkampinnlegg i en utenlandsk avis. Allerede som barn var Feiglin sterkt preget av Holocaust. Han har aldri vært i Tyskland og har erklært at han aldri kommer til å sette sine ben der. Noe så elementært må da Midtøsten-korrespondent Christiansen vite?
I motsetning til Christiansens ufine insinuasjon, så mener ikke jøder at det norske folket er antisemittisk. Tvert om. Mesteparten av jødenes opplevelser med naboene og andre nordmenn er positive. Men når norske jøder leser avisen og vedvarende over lang tid møter Christiansens sterkt politisk fargete fremstilling av Israels jøder – da blir de redde, for de vet av erfaring hva dette i neste omgang kan føre til hos dem som ikke har forutsetninger for å gjennomskue Midtøsten-korrespondenten.
Det finnes antisemittisme i Norge slik det finnes andre steder i verden. I demokratiet Norge må det være lov å peke på og forebygge antisemittismen. I den prosessen har imidlertid de som bidrar til å underbygge jødehatet ingen troverdighet som sannhetsvitner for det motsatte.
