Julen nærmer seg igjen, og desember er den måneden i året som jødene gruer seg mest til. Det er i denne tiden at vi jøder direkte og indirekte utpekes som Jesu mordere. I gamle dager visste vi at en del av oss ville komme til å bøte med livet i tiden før den fredfulle feiringen av G-ds sønns fødsel. Nå er vi blitt redde for å åpne desemberavisene, for der koker det over av kirkelig antijødisk mørke, fra både kristent og sekulært hold.
Flere jøder husker fortsatt 22. desember 2004, da broder Andreas hadde fått ikke mindre enn tre sider i avisen Dagen til å spre sitt mørke og vulgære førjulsjødehat. I de sekulære avisene har vi opplevd at det kirkelige jødehatet sniker seg inn, blant annet i form av karikaturer, der eksempelvis israelske stridsvogner skyter ned Betlehemsstjernen. Den 20.12.2005 publiserte Aftenposten innlegget «Et barn er født i Betlehem». Året før, den 3.12.2004, serverte Aftenposten «Et kjærlig» budskap fra den beryktede Jens Olav Mæland til sine lesere: «Skal de kristne i Betlehem forsvinne?» Dagbladet skrev den 24.12.2004: «Tre sikkerhetsmurer, femten kontrollposter, ti sperringer og en militær sone sperrer i dag juleevangeliets vei fra Nasaret til Betlehem», i artikkelen «Ville Josef og Maria nådd fram?».
Vi har også sett skuespill som del av en julekonsert som forteller atjødene nektet Maria å komme til Tempelplassen for å føde Jesusbarnet»! Når og hvor man har fått for seg at det var en fødeavdeling i Tempelet, er uvisst, men det ser ut til at det ikke finnesgrenser for hva man kan bruke mot «Guds mordere».
Valget av denne type førjulsartikler i avisene er neppe tilfeldig, og det viser at vi jøder uansett defineressomevige»Jesusmordere»; i går med våre hender, i dag med våre tanks og soldater. Dagens jødehat viser at man ikke har lært noe av fortiden.
I det pre-kristne Europa var julen en tid for hyllest til Solens tilbakekomst. Dette var på den tid urfolket i Europa danset rundt trærne, forgudet dem, og takket Solen for den markens grøde den ville bringe Jorden når den ([h]jul) igjen ville komme opp og sende livgivende stråler inn i trærnes sovende årer. Disse to mektige krefter, Solen og trærne, har mistet sin guddommelige status til fordel for jøden Jesus, men spiller fortsatt en viktig bakgrunnsrolle i den européiske kulturen. De, i motsetning til Jesu brødre, har fått en hederlig plass på Kirkens alter, i mange hus og hjem, og symboliserer Kirkens strev med å kvitte seg med alt som er jødisk.
Dette er fordi jødenes Bibel (eller slik Kirken liker å kalle den, «Det gamle testamentet»), skal man tro Kirken, er voldelig og ubarmhjertig – i motsetning til Det nye testamentet, som er fredelig og kjærlig. Dette falsum har kostet mange jødiske liv – liv som på et fredelig og kjærlig vis i årenes løp er blitt tatt av Kirken.
I nesten 2000 år har jødene levd med den falske anklagen om at de myrdet Jesus. I Matteus-evangeliet står det at Pilatus «vasket hendene mens mengden så på. Han sa: ‘Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak’. Og hele forsamlingen svarte: ‘La hans blod komme over oss og våre barn!’» (Matteus 27: 24-25). Disse versene har alltid blitt tolket som et bevis på at jødene som folk påtok seg ansvaret for Jesu død. Da Matteus la disse ordene i munnen på det han kaller «forsamlingen», ser det ut til at den kollektive skyld og jødenes ansvar for Jesu død ble etablert i de kristnes bevissthet. Jødene har aldri fått noen mulighet til å komme med sin egen versjon av saken, eller anledning til å forklare hvordan de opplever å bli tvunget til et evig, kollektivt ansvar for et mord ingen av dem har begått.
Til tross for at mye av dagens jødehat ikke direkte kan knyttes til Kirken, må man innse at denne falske anklagen er en kollektiv kulturarv som i mange generasjoner har skapt en negativ og demoniserende holdning til jødene. Kampen mot jødehatet som fortsatt florereridenvestligeverden,oghåpetomå bygge en positiv relasjon mellom ofrenes etterkommere og den kristne verden er umulig før man har tatt et seriøst oppgjør med denne eldgamle, falske anklagen.
Det finnesmangekristnesommedhelesitt hjerte beklager anklagen og bidrar til å bygge bro mellom kristne og jøder. Dette SMA-info-bladet er ikke skrevet for dem, men for de andre som utrolig nok fortsatt tror at det var jødene som stod bak Jesu død.
Til disse og til dem som misbruker Jesu død til å spre jødehat, er det viktig å minne om at det er helt utenkelig at jødene som levde under den romerske okkupasjonsmakten kunne dømme noen, eller bli tatt med i noen juridiske avgjørelser overhodet. Jødene var ofrene som enten ble undertrykt eller korsfestet eller solgt som slaver. Tanken om at Pilatus, som stod bak mord på hundretusener av jøder og salg av like mange som slaver, skulle bry seg om hva jødene mente om en dødsdom på en til av dem, er kanskje et av de punktene som sårer oss jøder mest.
Ifølge den romerske konsul Cassius Dio, ble det bare under Bar Kochba-opprøret drept om lag 580.000 jøder, og hundretusener ble solgt som slaver. Alt i alt var det kanskje bortimot en million jøder som ble drept av romerne i den perioden disse okkuperte jødenes land, Israel (63 f.Kr. – 324 e.Kr.). De omdøpte Israel til Palestina etter det egéiske folkeslaget filisterne,jødenessvornefiender,sominvaderte deler av Israel ca. 1200 f. Kr. og hadde dødd ut lenge før romerne satte sin fot på jødenes jord.
Bortimot 250.000 jøder ble korsfestet av romerne. Korsfestelse, som aldri har vært tillatt i jødedommen, var den mest brutale metoden romerne brukte for å henrette mennesker. Hendene til ofrene ble spikret fast på et kors for å sørge
for maksimalt med oksygen i lungene og forlengelse av lidelsene for den henrettede, inntil døden inntrådte. Dette skapte den frykt som var nødvendig for at romerne kunne kontrollere millioner av mennesker under sin brutale okkupasjon. Jødene var for romerne det vanskeligste folkeslaget å temme, og derfor måtte mange av dem bøte med livet på korset. Man sier at det nesten ikke fantes noen jødiske familier som ikke var berørt av romernes brutalitet. At jødene som led så meget under romerne skulle ha vært med på å kreve å korsfeste en av sine egne, er en makaber absurditet som må sees på som en slik type anklage det er mulig å komme med bare mot en jøde.
Påstanden om at Jesus var dømt av jødenes høyeste rettsinstans, Sanhedrin, kvelden før påske, vitner dessuten om stor uvitenhet om jødenes tro og ritualer. Sett fra et jødisk synspunkt, er det helt utenkelig at Sanhedrins medlemmer skulle bli samlet i Jerusalem kvelden før helligdagen; – en kveld jøder bruker for å rense sine hjem og forberede seg til den hellige dagen – for å delta i en rettssak, endog en som har med liv å gjøre.
Det var dessuten ingen tradisjon hverken hos jødene eller hos romerne for å benåde folk før helligdager. Sterkere enn alle argumentene, er det faktum at alt som Jesus har sagt, slik det står i evangeliene, ikke ga noen grunn til at jødene skulle dømme ham for blasfemi. At et menneske har blitt inspirert av G-d er helt akseptabelt i jødedommen. Å kalle seg G-ds sønn er noe som mange jøder gjør den dag i dag. Det betyr bare at alle mennesker er skapt i G-ds bilde. I jødiske bønner, også de daglige, er det vanlig å kalle G-d for «vår Far» og jødene for «Dine sønner».
Det faktum at det kun var ypperstepresten Kaifas som rev sine klær i stykker, slik det er beskrevet i evangeliene, og ikke de andre 70 Sanhedrin-medlemmene, er selve beviset på at dette ikke var den korrekte jødiske reaksjonen på en blasfemisk handling utført i yppersteprestens nærvær, for da måtte alle jøder som var til stede ha gjort det samme. Ut fra jødedommen er dette faktisk beviset på at Kaifas, om han rev sine klær i stykker, har gjort det av sorg over at en jøde ikke ville være med på å berge sitt eget liv.
Kirken kunne ha basért sin holdning til jødene på Johannes (18:31), som i samsvar med jødisk lov med rette sier at jødene ikke hadde lov til å ta liv, men dette gjorde ikke Kirken, og prisen for dét betaler jødene den dag i dag. Det er bare noen få vers i evangeliene som kan tolkes dit hen at jødene har skylden for Jesu død. I stedet for å bruke de versene i Det nye testamentet som rettelig gir romerne skylden for det som skjedde, har man i Kirkens forkynnelse unngått disse og tvert imot gitt jødene skylden. I vår tid ser man hvordan filmersomhandleromJesukorsfestelse fremstiller jødene som Jesus-mordere, i stedet for å vise de romerske soldatenes brutalitet og hensynsløshet overfor det jødiske folket på den tiden. Dette er historieforfalsking.
Fortsatt finnesdetselvidagforskjelligekristne retninger som lærer at jødene er G-ds mordere som vil komme til å brenne i Helvete fordi de ikke tror på Jesus. Er det så rart at vi fortsatt har så mye jødehat rundt oss? Dagens jødehat er i mange tilfeller godt kamuflertunderet falskt slør av menneskerettigheter. Slike tanker finnervihosmenneskersomlider av mindreverdighetskompleks. Slik som Hitler trodde han ville bli større ved å tråkke på mange jødiske lik, har dagens jødehatere en vrangforestilling om at de vil få et bedre selvbilde ved å tråkke jødene ned. De farligste forbrytelser mot mennesker har blitt foretatt, og blir foretatt, av mennesker som lider av mindreverdighetskompleks. Vi må alle lære å avsløre dem, uansett om de er pakket inn i falsk kjærlighet til araberne eller falsk kjærlighet til jødene. Dette er et grunnleggende krav til en intellektuell integritet.
Et godt eksempel på en gruppe med alvorlige mindreverdighetskomplekser, er den lille gruppen på 25 lærere ved NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag som anmodet styrene ved disse to institusjoner om en kulturell og akademisk boikott av Israel. Hadde NTNU-styret gitt etter for presset fra denne gruppen, ville dét ha vært det første i sitt slag ved en vestlig institusjon!
Her ser vi hvor stor skade en liten gruppe jødehatere kan gjøre, både mot Israel og mot Norge. Liten tue kan velte stort lass: En boikott av Israel ville nødvendigvis ha betydd at NTNU måtte innstille all kontakt med Israel som er et av Verdens ledende land når det gjelder forskning og innovasjon. Jødehatet som disse sekulære lærerne har i seg, har de ikke tatt ut av luften. Det er et resultat av at det vestlige samfunn ennå ikke har våget å ta et seriøst oppgjør med hatet til jødene, noe som Kirken introduserte i Europa.
Det samme mindreverdighetskomplekset finnermanhosjødemisjonærersomforgjeves prøver å tvinge kristendommen på jødene og som tror på at alle jøder, t.o.m. de om lag 6 millionene som deler av den kristne verden brente til aske under Holocaust, havnet og havner i Helvete fordi de ikke trodde og heller ikke tror på Jesus. Med tiden kan deres betingete kjærlighet til jødene forvandles til ekte, bittert jødehat. Et eksempel i Norge er avisen DagenMagazinets redaktør, Odd Sverre Hove, som samtidig som han definérersegsomIsraelvenn,åpner sin avis for primitive, hatefulle angrep på ortodokse jøder. Det avisen DagenMagazinet gjør mot ortodokse jøder i dag, er ikke annerledes enn det Kirken gjorde da den anklaget samtlige jøder for Jesu død.
Det er derfor min mening at de som arbeider mot jødehatet og bygger broer mellom det jødiske og de sanne bibeltro kristne, én gang for alle må rydde opp i den eldgamle kollektive Jesus-mordanklagen. Skal vi, jøder og kristne, sekulære eller bibeltro, komme videre og prøve å forebygge denne sykdommen – som alle lider av, men som kun jøder dør av – er vi nødt til å se realistisk på Jesu korsfestelse. Jødene må gis en mulighet til å uttrykke seg og fortelle hvordan de som G-ds folk opplever å bli anklaget for Jesu død. Uten at kristne vil føle seg truffet, for dette har jo vært jødenes hverdag i nesten 2000 år.
SMA har hittil allikevel vært forsiktig med å røre ved denne falske anklagen som har blitt misbrukt for å fremme jødehat, nettopp fordi ikke alle er i stand til å skille mellom tro og et intellektuelt syn på tro og fordi noen kan misforstå og feilaktig få inntrykk av at vi blander oss inn i andres tro, noe som selvsagt er helt utenkelig.
Vi har lett mye etter artikler som kan vise jødenes syn på Jesu korsfestelse. Den beste som finnestildagsdatoerfortsattarbeidet til Israels tidligere høyesterettsjustitiarius, avdøde Haim H. Cohn.
I 1965 publiserte han sin rettsvitenskapelige betenkning omkring Jesu korsfestelse, som nå, for første gang, utgis her på norsk. Inspirasjonen til sin forskning rundt denne gamle anklagen, var en gruppe kristne som henvendte seg til Israels høyesterett med et krav om at den nye israelske loven skulle rette opp den «uretten» som, angivelig, etter disse kristnes mening, ble gjort mot Jesus på grunn av den gamle jødiske loven! Cohns arbeid ble senere utgitt i form av en bok (The Trial and Death of Jesus, 1967) som ble oversatt til 9 språk. I dette verket avviser han muligheten for at Sanhedrin har bidratt til Jesu korsfestelse, som ble utført etter ordre av Pontius Pilatus.
Artikkelen blir sikkert ikke lett å lese for kristne, ettersom Cohn som jurist ikke ser på hverken Bibelen eller Det nye testamentet (NT) som faktabøker eller nødvendigvis som sanne. Spesielt når han mener at en del ting som står i NT ikke stemmer med de historiske, faktiske forhold eller med jødisk lov, kan det hos noen skape troskonflikter.
Det er viktig for meg som redaktør, og som ortodoks jødinne med stor respekt for og kjærlighet til mine kristne brødre og søstre, å be alle om å lese artikkelen i sin helhet, og ikke henge seg opp i at forfatteren tviler på en del av det som står i evangeliene, samtidig som han tar utgangspunkt i at jødene måtte ha fulgt loven til punkt og prikke slik de ortodokse jødene gjør den dag i dag. Cohn har ikke tatt hensyn til påstanden fra noen kirkelige hold om at ypperstepresten kanskje var en korrupt mann som samarbeidet med romerne, antagelig av den enkle grunn at Sanhedrin hadde 70 medlemmer til som aldri ville ha funnet på å tillate noe som går mot den jødiske lov, korrupsjon eller ei.
Både jøder og kristne tror at Bibelen er skrevet av mennesker som er inspirert av G-d. Det helhetlige budskapet fra Bibelen har alltid vært hellig og mye viktigere enn å henge seg opp i ett enkelt ord, slik som dr. Göran Larsson med rette presiserer i sin artikkel som også er publisert i dette blad. Derfor har både jøder og kristne mange forskjellige tolkinger av Bibelen i det evige strev med å få tak i helheten, som kan gå tapt om man henger seg opp i ett enkelt ord.
På samme måten som vi leser Bibelen, må vi lese hele Cohns viktige verk for å få frem dets store verdi. Man må huske på at Cohn var jurist, en forsker som ville bygge sitt forsvar på en sak som er 2000 år gammel, og der vitnene for lengst er døde og ikke kan avhøres.
Det er ikke mange som våger å ta opp et så omstridt og følsomt tema som kan såre dem som ikke ser det store bildet. Men dette gjør vi i SMA som alltid har våget å si det mange andre ikke tør. Vårt viktige arbeid mot jødehatet må gå gjennom en intellektuell diskusjon hvor begge sider til tider kan føle seg fornærmet, uten at dette må få ta bort noe av diskusjonens viktighet. Vi kan bygge en bedre Verden for oss alle om vi er i stand til å lytte til dem som vi i utgangspunktet er helt uenige med.
Jøder og kristne sitter i dag langt fra hverandre. Jødene er fortsatt redde for de kristne som ikke er i stand til å skille klinten fra hveten, slik Jesus oppfordret til i Matt. 13,25. Kirkens stadig større sekularisering bidrar ikke i positiv retning til jødenes holdninger overfor den.
Det er SMAs oppgave å sørge for at så mange jøder som mulig får med seg at både i Den norske kirke og i de ulike frimenigheter er det oppriktige kristne som tror på Bibelen, tar avstand fra jødehat og støtter Israel i dets kamp for å overleve i en tid hvor landets nabostater erklærer at de vil utrydde det.
Det er SMAs oppgave å sørge for at så mange jøder som mulig blir kjent med den positive holdningen overfor jødene som har vokst frem hos grasrota og i bedehusene. Den katolske kirken har dessuten foretatt tre gigantiske skritt i positiv retning: Nei til misjon blant jøder, nei til erstatningsteologi og ja til utgivelsen av den berømte Nostra Aetate (1965), og som SMA utga på norsk i 2007. Den protestantiske kirken har ennå ikke vært villig til, formelt, å ta tilsvarende skritt til tross for at Tilintetgjørelsen – Holocaust, – ble foretatt på luthersk jord.
De forskjellige menigheters hovedoppgave bør være et felles arbeid mot jødehat, jødemisjon og erstatningsteologi, og på et slikt grunnlag skape trygge og gode relasjoner mellom jøder og kristne.
Det er SMAs håp at dette SMA-info med både artikkelen til jøden dr. Haim H. Cohn og artikkelen til den kristne dr. Göran Larson, må bli brukt av kirker og frie menigheter som et utgangspunkt for å bygge en ny og positiv relasjon til jødene og som et utgangspunkt for en felles kristen-jødisk erklæring som sikrer at jøder ikke beskyldes for Jesu død, for gjensidig respekt og mot jødehatet.
Jødene må på sin side finneveientildeekte bibeltro kristne, de som har respekt for G-ds ord, de som virkelig elsker Sions barn for det de er, ikke for det man håper på å forvandle dem til.
Vi må stå skulder ved skulder med jødene i den daglige kamp mot jødehatet, og med Israel. Sammen må vi oppmuntre jødene til å beholde Judea, Samaria, Hebron og Jerusalem – vuggen til jødedom og kristendom – under jødisk suverenitet. Araberne må oppmuntres til å lære å leve i fred med sine naboer, ikke bare i Israel, men i hele det enorme området av Midtøsten, Nord-Afrika og Sudan (MØNAS) som de fortsatt okkuperer.
Til slutt må vi lære å lese hverandres skrifter og lære å respektere at hver for oss har vi våre briller. Det er lov å være enige om at man er uenige. Sannhet, respekt og ubetinget kjærlighet er indiskutable forutsetninger.
God Jul og god Hanukka til dere alle,G-ds barn