Av: Elisabeth Ziegeler
I NIS-info nr. 4-2004, i artikkelen Når jødehatet stjeler alt“, skrev jeg om min avdøde, jødiske far Albert Ziegeler, som ble obdusert ved Sykehuset Buskerud HF i Drammen og frastjålet indre organer, inklusive hjerte og hjerne. Dette hendte selv om familien sa fra til sykehuset om at han var jøde, og at han derfor ikke måtte obduseres på den måten, men at han måtte begraves med hele kroppen intakt. Siden ble han brent ved det norske søppelforbrenningsanlegget FREVAR (Fredrikstad Vann, Avløp, Renovasjon). Asken hans ble spredt ut over Øra søppelplass sammen med asken fra søppel og døde dyr. Som jøde hadde han rett til at kroppen skulle begraves hel. Men denne retten ble frastjålet ham av legen som rekvirerte obduksjonen og av patologen som sendte organene til brenning hos FREVAR. Dette skjedde i april 2000.
Denne artikkelen beskriver hendelsforløpet som førte frem til plyndringen, brenningen og dumpingen av min far. Den gir også et innblikk i eksperimentene sykehuset utsatte ham for mens han var døende, og i offentlige mekanismer, som ikke fungerer som de skal. Endelig forteller den mye om de etterlattes kamp mot at saken blir fortiet, og mot anti-semittismen som har vokst seg faretruende sterk på tvers av flere offentlige etater.
Den onde sirkel
Snart 5 år har gått uten at noen er blitt straffet for ugjerningene mot min far. Ingen unnskyldning er blitt gitt til de pårørende. I årevis har Sykehuset Buskerud HF v/ forhenv. direktør Erik Kreyberg Normann og visedirektør Marit Lund Hamkoll nektet å utlevere rettslig pålagte journalopplysninger til Politiet og de pårørende. Helsetilsynet i Buskerud har ikke tatt dyptgripende affære overfor sykehuset. Søndre Buskerud Politidistrikt v/ Politimester Kristine Fossen og kst. politimester Inge Lise Øverby har ikke villet etterforske saken aktivt, til tross for overveldende bevis/dokumentasjon. Den 21.2.2005 ble hele saken formelt henlagt av politijurist/politibetjent Knut Hallvard Austad ved Søndre Buskerud Politidistrikt. Saken er blitt anket inn til Statsadvokaten, hvor den ligger i påvente av endelig behandling.
Av en politijurist/politibetjent er pårørende blitt trakassert med antisemittiske skjellsord. Den samme personen har også truet de pårørende med personlige sanksjoner hvis de anti-semittiske skjellsordene blir innklaget til Politimesteren. Media vil ikke skrive om saken. En journalist i en norsk avis ga åpent uttrykk for utilslørt jødehat da han ble kontaktet. Ledd for ledd er saken systematisk blitt fortiet, fordreiet og klassifisert som en ikke-sak. Den 14. april 2005 ble saken foreldet uten at noen løftet en finger for å ivareta vår rettssikkerhet.
Det dreier seg jo»bare» om en jøde. Eller er perspektivet større? Hvordan kan slikt skje i en demokratisk rettsstat som Norge? Kan vi bare la det skje? Vil vi la det skje? Eller vil du og jeg, både jøde og kristen, som er voksne, fritt tenkende mennesker reise oss mot uretten og rope at nok er nok? Vi kan analysere hva som er i ferd med å hende i samfunnet vårt, og innta vår rettmessige plass blant dem som bryter den onde sirkelen og som krones med hell.
Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv (Arnulf Øverland). Ved hjelp av dine tanker, ord og gjerninger kan du bedre livsvilkårene til mange jøder. Du er forvalter av uante positive ressurser som venter på å tas i bruk, til stor glede og nytte for et hardt prøvet folk.
Skammens sykehus, trusler og hemmelige eksperimenter
Da min far var døende kreftpasient ved Sykehuset Buskerud, ble han vanskjøttet og mishandlet. Dette inkluderte smertefulle eksperimenter, manglende smertelindring og ingen førstehjelp da han nesten ble kvalt ved en undersøkelse. Den uverdige obduksjonen med brenning av alle organene er omtalt.
Dette ble gjort selv om doktoren visste at pappa var jøde og at obduksjon var uønsket. Eksperimentbehandlingen bestod av å tvinge en ernæringssonde ned i spiserøret, som var blokkert av en stor kreftsvulst. Tre ganger kjørte doktoren på ham sin egen eksperimentbehandling, som ikke er anbefalt av autoriserte kreftleger. Da spiserøret sprakk under behandlingen“ sendte doktoren ham til røntgenundersøkelse. Spiserøret revnet, lungene ble fylt av kontrastgrøt og han ble nær kvalt. Den timen undersøkelsen varte, fikk jeg ikke bli med inn.
Da de trillet ham ut fikk jeg sjokk, for ingen hadde fortalt meg hva som hadde hendt. Han pustet tungt og surklende og hadde store smerter. I en hel time hadde han ligget på røntgenrommet uten smertelindring, mens røntgenlegen febrilsk hadde prøvd å få tak i doktoren, slik at han skulle få anledning til å skjule den ulovlige eksperimentbehandlingen av min far. Hva som skjedde med pappa var det ingen av de legene som brydde seg om, de ville bare redde sitt eget skinn. En røntgenassistent var inne med pappa under undersøkelsen. Jeg spurte om hva som hadde hendt. Men hun knep munnen sammen og sa at hun ikke kunne snakke med meg. Senere ringte jeg røntgenlegen. Han var høyrøstet og truende. Han sa at vi burde ligge lavt i terrenget, og truet med at vi ville få alvorlig bråk hvis vi gikk videre med saken. Så la han på.
I mer enn et døgn før pappa døde lå han med store lidelser. Likevel fikk han ikke smertelindring. Han var hele tiden ved bevissthet, og hvisket at han hadde forferdelig vondt. Han vred seg i krampe. I den siste timen før han døde lå han våken fra kl. 22.00 til kl. 22.50 uten å få smertelindring. Jeg prøvde å finne lege eller sykepleier, men ingen var der, og ingen kom. Klokken 22.50 kom endelig en avdelingssykepleier inn med en sprøyte, som hun ga ham. Så døde han. I 50 lange minutter hadde han ligget i dødskamp uten medisiner.
Avdelingssykepleieren lot ham ligge og vente, hun sa hun måtte gi medisiner til alle de andre pasientene (som ikke var dødssyke) før min far. Senere snakket jeg med en kreftsykepleier, som sa de eksperimenterte på utvalgte pasienter for å finne ut hvor lenge de kunne holde ut uten smertelindring. Dette var den samme kreftsykepleieren vi fortalte at pappa var jøde og at obduksjon var uønsket. Pappa ble aldri informert om dette, og ga derfor aldri sitt samtykke. Vi har aldri fått svar fra sykehuset hvorfor de gjorde dette mot ham.
Når sannheten skjules ledd for ledd, mens jødehatet blomstrer
Den samme kreftsykepleieren har omskrevet pappas sykejournal. Hun skrev at han fikk smertelindring, og at han ikke hadde det vondt. Dette er ikke sant, det kan vi pårørende bevitne. På denne måten er vanskjøtselen og eksperimentbehandlingen blitt søkt skjult. I retningslinjer fra Statens Helsetilsyn står det at alle kreftpasienter har rett til smertelindring ved livets avslutning. Det fikk ikke min far. Den samme dagen pappa døde fikk jeg se to store røntgenbilder av spiserøret hans, hvor det ene viste et sprukket spiserør. Siden er det ene røntgenbildet aldri blitt utlevert fra sykehuset sammen med de andre, det er forsvunnet.
Det er synd og skam at bildet er blitt fjernet, ellers kunne det vært viktig bevismateriale på at pappa ble feilbehandlet. Senere har doktoren omskrevet sykejournalen og flere andre sentrale dokumenter som er blitt sendt til Politiet og helsemyndighetene. På denne måten har doktoren unngått en granskning av forholdene rundt feilbehandlingen av min far. Da vi kontaktet doktoren skriftlig fikk vi intet svar.
Da vi ringte ham spurte vi om hvorfor han hadde sendt pappa til obduksjon, selv om han var jøde og selv om vi hadde sagt at han ikke skulle obduseres. Doktoren svarte ikke på spørsmålene, men la på røret. Da vi kontaktet daværende sykehusdirektør Marit Lund Hamkoll skriftlig, svarte hun ikke.
Da vi ringte henne hadde hun ikke tid til å snakke med oss og la på røret. De neste gangene vi forsøkte å ringe henne ble vi hindret av hennes juridiske rådgiver. Denne rådgiveren har trakassert oss meget grovt. Hun har vist sterke antisemittiske tendenser i ord og handling. Hun har karakterisert jøder generelt som ugress“. Da vi fortalte at min far var jøde lo hun rått. Hun lovte at vi skulle få en vanskelig oppgave så lenge hun satt som sykehusets juridiske rådgiver.
Kristendommen som rettesnor i Norge
På begravelsesdagen til pappa, da mamma sto inne ved hans åpne kiste, kom patologen ved Sykehuset Buskerud inn, bærende på glass med biter av pappas organer. Han åpnet glassene, tok organbitene ut med pinsett, og holdt disse tett opp til mammas ansikt. Mamma ble sjokkert og løp gråtende ut av rommet. Hun er en eldre dame, som har problemer med hjertet. Hendelsen er skriftlig bekreftet av tilstedeværende vitne. Den samme patologen har unnlatt å utlevere obduksjonsrapporten til oss i mange måneder etter at den var ferdig. Dette har hindret etterforskningen.
Noen uker etter begravelsen ringte patologen til meg. Han tilbød meg å komme til sykehuset for å overta små glass med biter av pappas organer. Jeg sa da at dette var hensiktsløst, siden begravelsen allerede var overstått. Han svarte han trodde jeg syntes det ville være morsomt å ha glass med biter av pappas organer! Jeg sa da at han visste at pappa var jøde, fordi at familien hadde gitt beskjed til sykehuset om dette og om at obduksjon var uønsket. Jeg sa også at obduksjonen, plyndringen og brenningen av organene hans aldri skulle skjedd. Patologen svarte at det ikke spilte noen rolle om min far var jøde, fordi at det er kristendommen som gjelder som rettesnor i Norge.
Når Statens Helsetilsyn lukker øynene for antisemittismen
Saken er blitt innklaget til Fylkeslegen og Statens Helsetilsyn, som i følge norsk lov plikter å anmelde ugjerningene til Politiet. Men disse instansene har benektet å ha mottatt flere av klagene. Vi har selv måttet fremskaffe bevis og anmelde saken til Politiet. En forhenværende fylkeslege har trenert og undergravd saken så grovt at vi har vært nødt til å politianmelde ham. Dette har han gjort ved ikke å behandle innklagede forhold. Fylkeslegens rådgiver, som har vært ansvarlig for en stor del av saksbehandlingen har ikke foretatt seg noe selv om jeg fortalte ham om obduksjonen og den uverdige brenningen og spredningen av pappas organer. Men han lo hånlig når jeg fortalte om dette.
Han sa at han prioriterer saker for fylkeslegen, men at pappas sak ikke er viktig. Disse instansene har i årevis vært klar over at lovpålagt journalinformasjon ble holdt tilbake av sjefslegen og direktørene ved Sykehuset Buskerud. I mens har tiden løpt. Saken kan bli foreldet i april 2005 uten å ha blitt etterforsket. Metoden for å trenere saken ser ut til å være benektelse og bortforklaring av de faktiske forhold som er blitt innklaget.
Det har også vært et uforholdsmessig stort konsum av verdifull tid, hele fire og et halvt år, fra en klage er blitt mottatt til svar er blitt sendt til de pårørende. Dette har skjedd selv om vi har informert om at saken kan bli foreldet, og at det er viktig med en rask saksbehandling. Metoden, som er sofistikert, er dessverre også effektiv. Juridisk kan en sak unndras etterforskning hvis den blir foreldet. Dette kan være svært beleilig for noen, mens andres rettigheter overses og tråkkes dypt ned i sølen.
Der lovens lange arm heves høyt, mens rettssikkerheten råtner på rot
I 2001 forsøkte vi å anmelde saken til Søndre Buskerud Politidistrikt. Men da vi forklarte om at pappa var jøde, og om det som hadde hendt, nektet Politiet å hjelpe oss med anmeldelse, og sa at vi selv måtte betale advokat for å få det gjort. Vi gikk til advokat og betalte flere tusen kroner for å få utformet anmeldelse. Politiet la denne i en skuff til nedstøving. Siden har ingenting blitt gjort fra Politiet. I mars 2004 ble vi oppringt av en politibetjent/politiadvokat fra Søndre Buskerud Politidistrikt. Han ville henlegge hele saken. Da jeg protesterte mot dette ble han ubehagelig. Han hadde ikke gjort noe for å etterforske saken. Ved senere anledninger ringte vi ham.
Da ble vår forespørsel møtt med skjellsord, hånlatter og ignorering. Han ble usaklig og aggressiv, og oppførte seg også slik overfor min gamle mor. Jeg fortalte ham flere ganger om at pappa var jøde og at kroppen ble krenket etter hans død, ved den ulovlige fjerningen og den forkastelige behandlingen av hans indre organer og aske. Ja, jeg har hørt dette nå“ svarte han irritert.
Da jeg igjen forsøkte å forklare om at det er viktig å begrave legemet helt i følge den jødiske tro, skrek han: Begynner du nå å mase om den jævla jøden igjen? Du må være gal! Har du ikke hørt at jeg har bestemt meg for å ikke etterforske denne saken? Du må holde opp med å plage høyerestående personer med anmeldelser! Dette er en ikke-sak! Jeg skal sørge for at denne saken aldri kommer inn i rettsapparatet!
Han truet meg med personlige sanksjoner hvis jeg rapporterte hans anti-semittistiske utsagn til Politimesteren. Han poengterte sin maktposisjon, og sa jeg aldri ville bli trodd hvis jeg sendte inn klage på ham. Han sa også at jeg ville komme i strafferettslig ansvar overfor ham. Den 21.2.2005 ble saken henlagt. Saken er blitt anket til Statsadvokaten, hvor den ligger i påvente av endelig behandling.
Medienes rolle i jødehatets spredning
I 2002 kontaktet vi en journalist i en stor, norsk avis. Han konfererte med sin overordnede kollega, og med sjefredaktøren. Men sjefredaktøren hadde bestemt seg for ikke å skrive om saken. Da jeg forsøkte å ringe sjefredaktøren var han ikke tilgjengelig, så jeg ringte den overordnede journalistkollegaen i stedet. Han sa: Jøder er alltid vant til å få det som de vil! Det følger bare bråk med jøder!“. Han sa at det kunne vekke offentlig anstøt i et flerkulturelt samfunn som Drammen å skrive positivt om saken til en jøde… Vi må jo holde oss på god fot med våre lesere sa han.
Dessuten sa han at det var øvrighetspersoner involvert i denne saken, og at disse ikke fortjente negativ omtale. Da jeg forsøkte å stille spørsmål ble han rasende og ropte: Vi skriver hva vi vil, og det som passer oss! Tror du at faren din var bedre enn andre fordi at han var jøde?. Min mor skrev til avisens sjefredaktør og ba om en beklagelse for forulempningen. Men sjefredaktøren er ikke villig til å begrunne eller beklage sine underordnedes forulempning mot oss. Da vi kontaktet Pressens Faglige Utvalg ville heller ikke de gjøre noe for oss i anledning av journalistens anti-semittiske trakassering.
Husbrann og hakekors i snøen
Fjorten dager senere skjedde det ildspåsettelse og innbruddsforsøk i vårt hjem. Det som var særlig skremmende, var at ugjerningene ble gjort på natten mens vi sov. Det var også blitt tegnet et hakekors i snøen utenfor huset vårt. Hvis ilden hadde tatt tak i huset kunne vi i verste fall brent inne. Politiet sa det var uvanlig at både ildspåsettelse og innbruddsforsøk skjedde samtidig. Sammen med hakekorset tolket politimannen dette som en anti-semittisk trussel. Min mor og jeg oppfattet det samme som politimannen. I tillegg tolket vi det helt klart som en trussel om å la være å fortelle offentlig om saken. Vi fortalte politibetjenten/politiadvokaten som siden henla saken om ildspåsettelsen og innbruddsforsøket, og om hakekorset. Men han ville likevel ikke starte etterforskning av saken.
Fornedrelse og forfremmelse
Min kjære jødiske far ble fornedret ved at legemet ble krenket etter hans død. Ved den ulovlige obduksjonen, fjerningen og brenningen av hans organer mistet han den soleklare rett som alle jøder har til at legemet skal begraves helt. Under fortielsens makt har familien grått sine bitre tårer over hatet og uretten som har strømmet fra flere offentlige instanser, som har kneblet saken totalt. Ved hjelp av den samme makten har flere av sakens impliserte i samfunnets toppsjikt uforstyrret fortsatt sin klatring på en livslang karrierestige, som stadig blir utvidet med flere lønnsomme trinn.
Doktoren som utførte eksperimentbehandling og som sendte min far til obduksjon, har avansert fra lege til spesialist i indremedisin med tilsvarende sosial status og skyhøy lønn. Når han ikke jobber som sykehuslege tilbringer han lønnsom tid som privatpraktiserende fastlege med lukrative pasientlister ved eget kontor i en nærliggende by. Forhenværende sykehusdirektør Marit Lund Hamkoll sitter i dag i styret for et av våre helseforetak.
Direktør Erik Kreyberg Normann forlot sin stilling ved Sykehuset Buskerud. I stedet har han begynt som direktør ved Akershus Universitetssykehus. Den overordnede journalisten som trakasserte oss med anti-semittiske utsagn har blitt forfremmet til daglig leder i den samme avisen. Listen med eksempler på forfremmelser kan nok skrives veldig lang. Ingen har måttet slutte i sine stillinger grunnet denne saken. Sett i et slikt lys har fortielsen gjort en grundig jobb i forfremmelsens tjeneste.
Må det være slik?
Tilsynelatende er det alt for lett for mennesker i toppstillinger å misbruke sin makt for å knuse rettighetene til en minoritet som jødefolket. Det virker skremmende lett å la den innarbeidede anti-semittisme få fritt utløp overfor tilfeldige mennesker som representerer det forhatte. Da opereres det gjerne med et sett regler for jøder og et for andre, hvor jøden blir gjort til den negative part, som treneres, trakasseres og nedvurderes. Tilsvarende er det slik at den andre part ofte tilkjennes jødens andel av rettigheter, i tillegg til sine egne, samt å være representant for det positive. Det er lett å utøve hat for den som sitter i en maktposisjon og som ønsker å hate.
Når den type maktmennesker sitter i høye lederstillinger, kan det medføre en stor fare og en forringelse av rettssikkerheten for jøder generelt. Det samme gjelder for øvrig alle andre typer rasisme, utført av mennesker i maktposisjoner mot andre minoriteter i Norge. Er jødehat og fortielsens makt et offentlig anliggende, eller bør vi sammen bekjempe det fra grasrota til toppnivå? Det er opp til deg og meg om uretten skal fortsette, eller om sannheten, likeverdet og rettferdigheten skal seire. Bare ved å reise oss mot uretten kan vi hindre at jødenes rettigheter henlegges i den store svarte sekken, som siden brennes i hatets navn.
(Til denne artikkelen hører et appendiks med navn på alle dem som fra offentlige organers og medienes side har vært involvert i denne saken. Dokumentet kan eventuelt fåes ved skriftlig henvendelse til SMA)
