Forfatteren (www.danielpipes.org) er president i Middle East Forum og Taube distinguished visiting fellow ved Hoover Institution of Stanford University.
Oversatt for SMA av Lars Toralf Storstrand
Kjøp av eiendom dunam (dekar) for dunam, gårdsbruk for gårdsbruk, hus for hus, lå sentralt i det sionistiske foretak fram til 1948.
Sionistene stjal palestinsk land. Det er mantraet som både de palestinske selvstyremyndigheten og Hamas lærer barna sine og propagerer gjennom sine medier. Denne påstanden veier tungt, som Palestinian Media Watch forklarer: «Å fremstille dannelsen av den israelske staten som en tyverihandling og som et historisk overgrep, ligger i bunnen for PAs nekting av å godkjenne Israels rett til å eksistere.»
Anklagen om tyveri undergraver også Israels anseelse internasjonalt. Men er anklagen korrekt? Svaret er nei. Ironisk nok representerer oppbyggingen av Israel den mest fredelige immigrasjon og statstilblivelse i historien. For å forstå hvorfor krever at man ser sionismen i kontekst. For å si det enkelt, er det erobring som har vært den historiske normen. Regjeringer overalt ble etablert via invasjon; nesten alle stater ble til på bekostning av andre. Ingen besitter makt permanent, og alle menneskers røtter kan føres tilbake til et annet sted.
Germanske stammer, sentralasiatiske horder, russiske tsarer og spansk/portugisiske conquistadorer omformet kartet. Moderne grekere har bare en vag tilknytning til antikkens grekere. Hvem kan telle hvor mange ganger Belgia ble herjet? USA oppstod ved at indianerne ble overvunnet. Konger herjet i Afrika, arierne invaderte India. I Japan eliminerte Jamato-talende, alle bortsett fra noen små grupper, slik som Ainu-folket.
På grunn av sin sentralitet og geografi har Midtøsten erfart mer enn brorparten av invasjonene, blant annet fra grekerne, romerne, araberne, korsfarerne, seltsjukkene, timuridene, mongolene og moderne europeere. Innen regionen har dynastisk begjær forårsaket det samme territoriet – for eksempel Egypt – til å bli beseiret og beseiret igjen.
DET LANDET som nå utgjør Israel er ikke noe unntak. I Jerusalem Besieged: From Ancient Canaan to Modern Israel, skriver Eric H. Cline om Jerusalem: «Ingen annen by har blitt kjempet om så bittert gjennom hele historien.»
Han underbygger den påstanden med å telle «minst 118 separate konflikter i og om Jerusalem gjennom de forutgående fire årtusen.»
Han viser til at Jerusalem har blitt fullstendig ødelagt minst to ganger, beleiret 23 ganger, erobret 44 ganger og angrepet 52 ganger. PA fantaserer at dagens palestinere nedstammer fra en stamme i antikkens Kana’an, jebusittene. Men faktum er at de i det store og hele nedstammer fra inntrengere og immigranter som søkte økonomiske muligheter.
Mot dette bakteppet av uavlatelige erobringer, vold og overtagelser, skiller de sionistiske forsøkene på å bygge et nærvær i det hellige land frem til 1948 som forbløffende milde, snarere merkantilt enn militært. To store imperier, ottomanene og britene, kontrollerte Eretz Israel; i kontrast til dette manglet sionistene militær makt. De kunne overhodet ikke klare å opprette en stat ved erobring.
I stedet kjøpte de land. Kjøp av eiendommer dunam (dekar) for dunam, gårdsbruk for gårdsbruk, hus for hus, lå sentralt i det sionistiske foretak fram til 1948. Det jødiske nasjonalfond, grunnlagt i 1901 for å kjøpe land i Palestina «for å assistere i grunnleggelsen av et nytt samfunn av frie jøder opptatt med aktiv og fredsommelig industri» var nøkkelinstitusjonen – og ikke Hagana, den hemmelige forsvarsorganisasjonen som ble grunnlagt i 1920.
Sionistene fokuserte også på rehabiliteringen av det landet som var udyrket og som ble sett på som ubrukelig. De greide ikke bare å få ørkenen til å blomstre, men drenerte sumpland, ryddet vannkanaler, gjenvant ødemark, plantet skog på nakne åser, ryddet stein og renset saltet fra jorden. Jødisk gjenvinnings- og saneringsarbeid endret i stor grad antallet sykdomsrelaterte dødsfall.
Det var først da det britiske mandatstyret overgav kontrollen i 1948, noe som ble fulgt av et øyeblikkelig forsøk fra araberstatene med å knuse og fordrive sionistene, at de sistnevnte tok til sverd i selvforsvar for å vinne landet gjennom militær erobring. Selv da, som historikeren Efraim Karsh viser i Palestine Betrayed, flyktet de fleste araberne fra sine eiendommer, svært, svært få ble tvunget bort.
Denne historien taler direkte imot den palestinske påstanden om at «sionistiske gjenger stjal Palestina og fordrev dets folk,» noe som førte til en katastrofe som tidligere «var ukjent i historien» (ifølge en lærebok for den videregående skolen i de palestina-arabiske selvstyreområdene), eller at sionistene ”plyndret palestinsk land og nasjonale interesser, og etablerte sin stat på ruinene av det palestina-arabiske folket” (så skriver en spaltist i en palestina-arabisk dagsavis). Internasjonale organisasjoner, lederartikler i aviser og underskriftsaksjoner fra akademisk hold gjentar disse løgnene over hele verden.
Israelere burde holde sine hoder løftet og peke ut at byggingen av landet deres var basert på den minst voldelige og mest siviliserte måte av alle folk i historien.
Det fantes ingen gjenger som stjal Palestina. Israel ble kjøpt av handelsmenn.
Kilde: Jerusalem Post
