Tror du at Israel er i en særstilling når det kommer til truslene og terrorismen fra deres muslimske naboer?

Europa later til å tenke slik. Tenk om igjen.
Nå har Vesten tatt imot muslimske innvandrere i rundt førti år. Hva er resultatet? Man skal ikke være statsviter for å kunne ane at de enorme opptøyene i Frankrike, for ikke å snakke om Muslimske Barbarer som torturerte og drepte  Ilan Halimi i 2006, bombene i London og Madrid, drapene på Theo Van Gogh og Pim Fortuyn i Nederland, det politiske klimaet som første til at den islamkritiske politikeren og eks-muslimen Ayaan Hirsi Ali som ble truet på livet av muslimer, ikke lenger kunne regne med beskyttelse av nederlandske myndigheter, trusler, vold og regelrett terrorisme fra muslimer selv i de land som er så vennligsinnet mot muslimske innvandrere at det er langt over grensen for selvutslettende (jfr. Sveriges ekstremt innvandrervennlige politikk), – bare for å nevne noe, er begynnelsen på de problemer Europa og resten av Vesten har fått ved å ta inn representanter fra denne voldsforherligende kulturen i sine land.
Hvorfor tenker man så at det er forskjell på Israels forhold til disse, og det forhold Vesten forøvrig har til muslimsk terrorisme? Hvorfor opererer man med to forskjellige målestokker på «rett» og «galt», «moralsk» og «umoralsk», to forskjellige holdninger hva angår retten til å forsvare seg, både defensivt og offensivt – to vidt forskjellige målesystemer for hva som er akseptabelt?
Mens USAs gjerde mot Mexico, en relativt sett mye mindre trussel mot landet enn Palestina-araberne er mot Israel, – mexicanerne vil stort sett bare ha seg et bedre liv, – og mens andres gjerder mot muslimer ikke på langt nær opprører folk så mye, sørger man for å fordømme Israels sikkerhetsbarriere i tide og utide, og landet forsøkes stadig vekk dømt i domstoler og internasjonale organer. Søk gjerne på Internett på uttrykk som «Israels sikkerhetsbarriere«, «muren Israel«, Israel sikkerhetsgjerde» og lignende.
Når Israel slår ned på sine angriperne blir det unison fordømmelse, i det muslim-dominerte FN og i det norske Stortinget, med akademikere ytterst på venstrefløyen som rasende støttespillere. Fordømmende bøker skrevet av gammelkommunister blir besteselgere her på berget, det later til at det er bred enighet om at jøder ikke har lov å forsvare seg, mens selv SV i Regjering, om enn motvillig, må innrømme Norge plikten til å delta i NATOs krigføring mot islamister, selv om disse ikke noen gang har angrepet Norge.
Statsministeren fordømte Israels «angrep på  skipene som hadde humanitær bistand på vei til Gaza» – lenge før det var klarlagt hva som egentlig hendte, – nærmest som på automatikk. «Et slikt angrep på sivile aktivister er helt uakseptabelt» var han raskt ute med å si , men jeg har ikke registrert noen beklagelse eller dementi når Israel i diverse filmer kunne bevise at det for det første ikke var et angrep, men tvert imot et forsvar, og at det dernest ikke var sivile med humanitær bistand, men muslimske terrorister som angrep israelske soldater.
For ikke å snakke om operasjon «Cast Lead» vinteren 2008/09. Se litt på hvem som fordømmer Israel. Et søk på «fordømmer israels angrep gaza» på Google gir 16.500 resultater. Her er Taliban, FN, EU, Amnesty, kristne ledere, fagforbund og bistandsorganisasjoner, Islamsk Råd, Hamas, Flyktningehjelpen, Norges Regjering, Libanon, Egypt, Støre, Arbeiderpartiet, Norsk Folkehjelp, Stoltenberg, Mahmoud Abbas, Erlend Loe, Fredrik Græsvik, Sosialistisk Ungdom – såkalt intellektuelle sekulære i en salig røre med ultrareligiøse, dogmatiske mørkemenn. Alle motargumenter ble sablet ned, Israel «overreagerte, de var for voldsomme, de drepte barn, de ødela for sivile» og så videre.
FN fikk laget Goldstone-rapporten, en ensidig fordømmelse som nærmest frikjente araberne for det som var selve årsaken til krigen, og også årsaken til at såpass mange liv gikk tapt, nemlig at de angriper Israel inne fra sivile områder. Så gikk tiden, og det dukket opp en mengde fakta og også rapporter som beviste at Israel slett ikke overdrev i sin maktbruk, men ble tvunget til det, og de såkalt sivile som ble drept, var slett ikke sivile, men Hamas-aktivister (plutselig innrømmet Hamas at 700 av deres folk hadde blitt drept, altså var ikke deres tidligere anslag på bare 49 så riktig lenger. Hamas er selve spydspissen av muslimsk fundamentalisme mot Israel, dannet av Det muslimske broderskap med det klare formål å utrydde staten Israel og etablere ikke bare en arabisk, men en islamsk stat i det som nå kalles Israel og de palestinske områdene. At det går utover sivile når disse opererer midt inne blant dem, er sterkt beklagelig, men det er stor forskjell på å krige mot Hamas, og mot sivile. Israel søker å unngå sivile tap, det bekreftes selv av deres motstandere. Sitat seniorforsker Cecilie Hellestveit, Norsk senter for menneskerettigheter:  “Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)”
Hvorfor skiller man mellom Israels kamp mot islamismen, og Vestens kamp mot islamismen? Hvorfor fordømmes Israels forsvar mot islamismen, mens Vestens forsvar mot den samme er akseptabelt og rosverdig? Etter at selvmordsbomberen i Stocholm mislyktes, sa Norges justisminister at det var nødvendig med «stor årvåkenhet på terrorfeltet«, mens statsminister Jens Stoltenberg opplyste at «den økte terrortrusselen er hovedgrunnen til at PST har fått økt sine budsjetter med 50 prosent, og at antall ansatte er økt med 30 prosent». Den samme Stoltenberg som var så snar med å fordømme Israels forsvar mot islamisme, øker norske budsjetter for å beskytte seg mot det samme.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var også snar med å fordømme Israels aksjon på Gaza-stripen, og mente i 2009 at Israel angrep sivile mål med vilje, som en del av sin strategi. Samme mann sier etter at islamsk terrorisme har bordet den skandinaviske fredelige ark:  «- Kampen mot internasjonal kriminalitet og terror kan kun vinnes gjennom et bredt internasjonalt samarbeid. Norge står sammen med Sverige i denne kampen.»
Hvorfor denne dobbelmoral, dette hykleriet? La meg avslutte med et sitat fra document.no ved Hans Rustad:

Hamas, Iran og Hizbollah gjør nettopp Israels kriger til noe helt annet enn koloniale straffeekspedisjoner. De gjør dem til kamper for å overleve. Derfor sto et samlet Israel bak krigen på Gaza. I norsk presse heter dette at fredsbevegelsen i Israel “ligger med brukket rygg”. Dette er en klisje. Liksom uttrykket om at Israel beveger seg mot høyre, mot det militante høyre, og at det ikke er noen forskjell på Likud og Kadima. Ultranasjonalisten, rasisten og fascisten Avigdor Lieberman uttrykker israelernes egentlige karakter. “Vi har dem nå! Var det ikke det vi visste!”
Det disse menneskene glemmer er to ting: Hamas, Hizbollah, Iran og Syria representerer en trussel som også vi står overfor. Folk fikk sjokk da den muslimske mobben herjet Karl Johan og Oslo sentrum. De så noe de egentlig ikke trodde var mulig. De så hat. De hørte hva som ble ropt. Når Norsk PENs leder Anders Heger sier at det ikke gjør noenting om det ropes Allahu Akbar! oppover Karl Johan, bare de ikke knuser ruter! så har han ikke skjønt noen ting.
Israel og Vesten har samme fiender.

Les også: 3. mai 2004: Handler det om en israelsk-palestinsk konflikt?