Av Talia Einhorn. Professor Talia Einhorn er seniorpartner og forsker ved T. M. C. Asser Institutt[[1]], hun er professor i jus ved Concordia International University i Estland og sjefredaktør i tidsskriftet European Business Organization Law Review www.asser.nl/ebor.htm [[2]]. Hennes utallige skrifter, publisert i internasjonale, europeiske og israelske justisskrifter og bøker, dekker forskjellige aspekter ved den arabisk-israelske konflikten. Professor Einhorn har også vært engasjert som vitne i tilknytning til US Joint Economic Committee Hearing om Israels økonomiske fremtid og dens påvirking av relasjoner med USA.
Oversatt og tilrettelagt SMA av Øivind Abrahamsen og Per Antonson
Dette dokumentet behandler opprettelsen av Israel, det jødiske folks stat, vest for Jordanelven. Dokumentet viser at den arabiske påstanden om at det finnes en juridisk rett til å opprette en separat arabisk stat i Judea, Samaria og på Gaza-stripen (på hebraisk betegnet som “Jesha”), mens jøder i henhold til folkerettens forskrifter har forbud mot å bosette seg der, og den videre påstand om at alle arabere som kan spore sin opprinnelse til Israel før 1967, har rett til å vende tilbake til Israel, ikke har grunnlag i folkeretten.
Likevel har Israel blitt satt under et uavlatelig internasjonalt press med oppfordring til å anerkjenne det arabiske folks “rettigheter” og å utslette de jødiske byer og landsbyer i Jesha gjennom å deportere hundretusener av jøder til det lille Israel fra før 5.6.1967. Det internasjonale presset understøttes av press fra [en del, NIS] israelske borgere, som har blitt opplært til å foretrekke internasjonalt kameratskap og universelle verdier, selv når disse er knust i møtet med virkeligheten, fremfor de grunnleggende behov for jødisk nasjonal eksistens. Presset innenfra så vel som utenfra har fått en del av den israelske befolkning til å miste troen på sin egen rettferdige sak. Osloavtalene med sine fryktelige konsekvenser bevitner dette.
Ikke desto mindre er Israel under folkeretten ikke forpliktet til å akseptere eller støtte etableringen av en suverén arabisk stat vest for Jordanelven. I virkeligheten burde farene som knytter seg til en slik arabisk stat gjøre alle fredselskere skeptiske til en slik løsning på den arabisk-israelske konflikten. Dette betyr ikke at det ikke er en fredelig løsning som både israelere og arabere ville finne ønskelig, men en slik løsning krever politisk vilje så vel som en seriøs lovreform. Noen hovedsynspunkter på dette vil bli behandlet i det følgende.
1. Etableringen av Israel, staten til det jødiske folk
«Glemmer jeg deg, O Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv», erklærte Charles Malik, den libanesiske delegaten til De forente nasjoner (FN), umiddelbart etter at FNs generalforsamling vedtok sin delingsplan. Abba Eban, den israelske delegaten, svarte: «Dersom du fortsetter å si dette i to tusen år, skal vi begynne å tro det» [[3]]. Jøder kan spore sine røtter i Jerusalem tilbake til Abrahams tid. Jerusalem har vært i jødenes hjerter og tanker gjennom hele historien til den jødiske nasjon. Jødene vender sitt ansikt mot Jerusalem når de ber.
Gjennom hele historien har det jødiske folk opprettholdt sine bånd til sitt Lovede Land (ifølge løftet Gud ga dets patriarker; Abraham, Isak og Jakob), som det med makt var blitt fordrevet fra.
«Ved elvene i Babylon, der satte vi oss ned, ja, vi gråt da vi mintes Zion. På poppeltrærne midt i landet hengte vi harpene fra oss. For de som hadde bortført oss, bad oss om en sang, og de som plyndret oss, bad om glede og sa: Syng for oss fra Zions sanger! Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? Glemmer jeg deg, O Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv! La min tunge klebe seg til min gane, hvis jeg ikke husker deg; hvis jeg ikke opphøyer Jerusalem høyere enn min største glede» (Salme 137:1-6).
Under de to tusen år i diasporaen (landflyktighet), opprettholdt jødene en tydelig, direkte forbindelse med sin jødiske arv gjennom språk (hebraisk), religion (judaisme), og kultur (skikker felles for jøder over hele verden). Jødisk bosetting i Landet Israel (Eretz Israel, hebraisk) har ikke opphørt endog én eneste generasjon etter at suverenitéten var gått tapt. Jødenes tilbakekomst til Israel er intensivért og blitt til innvandringsbølger helt siden 1882.
Intet annet folk har noen gang forvandlet Landet Israel til en separat, suverén, blomstrende enhet, som de hadde enestående åndelige og kulturelle forbindelser til. Den bibelske forbannelsen: «Jeg skal spre dere blant folkeslagene og komme etter dere med draget sverd. Deres land skal bli øde, og deres byer skal bli ruiner» (3. Mosebok 26:33) gikk i oppfyllelse [[4]]. Etter at det jødiske folk mistet suverenitéten over Israels territorium i år 70 e. Kr., ble det styrt i rekkefølge av romerne, bysantinerne, arabiske muslimer, kristne korsfarere, mamelukkene og ottomanene. I motsetning til dagens populæroppfatning var det ingen arabisk- palestinsk stat der i tiden før etableringen av staten Israel i 1948 [[5]]. Jerusalem ble ikke behandlet bedre under islam. Mens Mekka og Medina er nevnt mange ganger i Koranen, er ikke Jerusalem nevnt en eneste gang. Da muslimer kontrollerte byen, ble den aldri utpekt til deres hovedstad. Da Jerusalem var okkupert av Jordan fra 1948 til 1967, kom ingen fremmed arabisk leder for å be i al-Aqsa moskéen på Tempelhøyden.
Det var i innrømmelse av det jødiske folkets spesielle bånd til sitt hjemland at det internasjonale samfunn anerkjente Israel som den stat der det jødiske folk hadde rett til gjenvinne sin suverenitét. Denne retten ble ytterligere styrket gjennom forståelsen av at jødene i diasporaen var i stadig fare for forfølgelse og utryddelse, en prekær tilstand som kulminerte i Holocaust. Retten for alle jøder til å immigrére (returnere) til Israel, har vært et særpreg ved den jødiske staten. Dens formål er å skape en trygg havn for jøder fra hele verden, som ønsker å praktisere den jødiske tro åpent og uforstyrret, og leve i en stat som for eksempel feirer Sabbaten (lørdag) som sin hviledag, i stedet for fredag eller søndag, og hvor dagliglivet ikke forstyrres av antisemittiske angrep på jøder, og hvor, dersom slike angrep likevel finner sted, de er i stand til å utøve selvforsvar.
2. Suverenitéten over Landet Israel i henhold til folkeretten
Den arabiske nasjon har oppnådd selvbestemmelse og er representert av 21 stater som kontrollerer 99,9 % av landet i Midtøsten og alle dets naturressurser. Israel utgjør bare 1/10 av en prosent av landområdet. Likevel hevder araberne at de har rett til enda en stat mellom Jordanelven og Middelhavet. Som nevnt ovenfor var det ingen slik arabisk “palestinsk” stat der før opprettelsen av staten Israel. Det arabiske kravet om suverenitét i Landet Israel vest for Jordanelven har ikke noe grunnlag i folkeretten [[6]].
2.1 Folkeforbundet og Palestina-mandatet
Under San Remo-konferansen i 1920 ga representanter for de allierte fra første verdenskrig Storbritannia et mandat til å etablére et jødisk nasjonalhjem på et territorium som nå omfatter Israel, Jordan og en del av Golanhøydene. Mandatets innledningstekst sier spesifikt at: «Anerkjennelse er herved gitt til det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina».
- Artikkel 2 i mandatet påla Storbritannia ansvaret for tilrettelegging av politiske, administrative og økonomiske forhold for å sikre etabléring av et jødisk nasjonalhjem i Palestina;
- Artikkel 6 krevde at Storbritannia skulle fremme jødisk immigrasjon til Palestina og fremme tett bosetting av landet, inkludert statlig land og udyrket ødeland som ikke behøvdes for offentlige formål;
- Artikkel 11 krevde at Storbritannia skulle introdusére et landforvaltningssystem som skulle fremme tett bebyggelse og intensiv kultivéring av landet;
- Artikkel 7 påla Storbritannia å forordne en nasjonal lov som ville gjøre det enklere å oppnå statsborgerskap for jøder som tok permanent opphold i Palestina;
- Kort tid før mandatet ble endelig godkjent, ble artikkel 25 tilføyd med fullmakt til Storbritannia, med Folkeforbundets Råds godkjennelse, om å utsette eller tilbakeholde håndhevelse av mandatets forordninger for territorier som ligger mellom Jordanelven og Palestinas østgrense.
Palestina-mandatet nevner ikke arabiske nasjonale eller politiske rettigheter i Landet Israel. Det bare fastslår at alle Palestinas innbyggeres sivile og religiøse rettigheter, uten hensyn til rase og religion, må være sikret. Årsaken til dette er klar, ettersom målet og hensikten med mandatet var å gjenopprette det jødiske folkets politiske bånd med sitt hjemland.
Arabisk press og opprør i Palestina (støttet av britiske tjenestemenn som foretrakk etabléringen av et homogent arabisk imperium, forent med Storbritannia over hele Midtøsten [[7]]) førte til utarbeidelsen av Churchills Hvitbok i 1922, som opprettholdt jødenes rett til et hjemland i Palestina, men som utskilte (permanent) fra Palestina hele landområdet øst for Jordanelven (omfattende nesten 80 % av territoriet). Dette ble gitt til den Hashemitiske familien som Storbritannia hentet fra Arabia, til å begynne med som et emirat underlagt det britiske mandatet, og fra 1946, som et uavhengig kongedømme.
Mandatet ble godkjent av Folkeforbundet den 24. juli 1922. Britene, som var blitt betrodd å sikre oppfyllelsen av mandatet, motarbeidet i virkeligheten under hele Palestina-mandatperioden dets egentlige hensikt, idet de derved ønsket å tilfredsstille den arabiske og muslimske verden. De gjorde dette gjennom å begrense jødisk immigrasjon til Israel, ved å begrense salg av land til personer som ikke var arabiske innbyggere i Palestina, så vel som gjennom svak administrasjon av statlige landområder, som tillot den arabiske befolkningen fritt å ta disse i besittelse [[8]]. Den britiske forordning fra 1925 om palestinsk statsborgerskap, inneholdt ingen bestemmelse som ville kunne lette ervervelse av palestinsk borgerskap for jødiske immigranter, slik det var fastsatt i Palestina-mandatet [[9]].
2.2 FNs delingsresolusjon
FNs delingsresolusjon av 29. november 1947 [Hovedforsamlingens resolusjon 181 (II)] vedrørende deling av Palestina i en arabisk og en jødisk stat forbundet gjennom en økonomisk union, ble akseptert av Israels jødiske befolkning, men direkte avvist av alle arabiske stater. I henhold til folkeretten er slike resolusjoner ikke annet enn anbefalinger uten bindende virkning.
2.3 Den grønne linjen og våpenhvileavtalene
Det var ikke under noen omstendighet en FN-resolusjon som etablerte staten Israel. Dersom ikke Israel hadde vunnet over alle de arabiske arméer som invaderte den nyfødte staten da det britiske mandatet opphørte, ville Israel ikke ha blitt til. Det er sant at araberstatene ikke erklærte krig mot Israel, da en slik erklæring kunne ha blitt oppfattet som en anerkjennelse av Israels eksistens. Hver og én av de arabiske stater som angrep Israel, erklærte imidlertid dermed en krigssituasjon på en utvetydig måte. Araberstatenes angrep var ulovlige angrepshandlinger, ettersom folkeretten sier at krig ikke kan brukes for å løse internasjonale konflikter. Disse skal løses på en fredelig måte (med unntak for “selvforsvar”). Israels uavhengighetskrig sluttet med Egypts ulovlige okkupasjon av Gazastripen og Jordans ulovlige okkupasjon av Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.
Våpenhvileavtalene av 1949, undertegnet av Israel og dets naboer, sa uttrykkelig at: «Våpenhviledemarkasjonslinjen skal ikke på noen måte kunne anses som en politisk eller territorial grense». Elementet “definért territorium” som forutsetning for en stats eksistens, har alltid vært uklart når det gjelder Israel [[10]]. Våpenhvileavtalene spesifisérte at intensjonen med dem var å lette overgangen til “permanent fred” og opphør av militær aggresjon.
Ikke før hadde blekket på våpenhvileavtalene tørket, så måtte Israel lide under arabiske brudd på disse. Syriske snikskyttere på Golan skjøt ofte israelere som arbeidet i dalen nedenfor, eller fiskere på Genesaretsjøen, og syrisk artilleri bombardérte israelske bosetninger. Mange terroristaksjoner med sabotasje, mord, ran, tyveri og plyndring ble iverksatt fra de egyptiske og jordanske territorier, og med overlegg støttet av disse statene i strid med våpenhvileavtalene. Israel ble gjentatte ganger fordømt av Sikkerhetsrådet for sine begrensede gjengjeldelsesaksjoner (som i virkeligheten var selvforsvarshandlinger utformet for å hindre fremtidige terrorhandlinger), mens araberstatene ble beskyttet mot fordømmelser gjennom sovjetisk veto. I henhold til folkeretten holdes stater ansvarlige for terrorhandlinger som utgår fra deres territorium rettet mot andre stater, og staten som invadéres har rett til å bruke makt for å beskytte seg selv mot disse. I tillegg, og i strid med folkeretten, okkupérte Egypt øya Tiran ved innløpet til Akaba-bukten og gjennomførte en marineblokade av Tiran-stredet, og hindret dermed israelsk skipsfart i å nå Eilat, den israelske havnebyen lengst inne i bukten (Egypt hadde allerede tidlig etter Israels opprettelse, stengt Suez-kanalen for skip som skulle til eller kom fra Israel, et annet eklatant brudd på folkeretten). Disse aktivitetene gjorde at Israel gikk sammen med Frankrike og Storbritannia i Sinai-operasjonen (25. oktober til 5. november 1956), der Israel tok Sinai-halvøya, som Israel senere trakk seg ut av, da FN stasjonerte en sikkerhetsstyrke (UNEF) der.
2.4 Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338
I 1967 flyttet Egypts president, Gamal Abdel Nasser, syv divisjoner fra den egyptiske hær inn på Sinai-halvøya. På hans befaling fjernet FNs generalsekretær U Thant to dager senere UNEF, akkurat da det var meningen styrken skulle forhindre opptrapping av fiendtlighetene til en krig [[11]]. President Nasser kom ytterligere med erklæringer som ikke levnet noen tvil om hans forestående intensjoner om å starte krig mot Israel. Israels diplomatiske anstrengelser for å stanse aggresjonen og å fjerne trusselen mot sin eksistens mislyktes. I folkeretten forventes det ikke at noen stat skal sitte uvirksom og vente til bombene virkelig slippes over ens territorium. Den staten som engasjérer seg i aggressive aktiviteter og uttalelser, er selv å betrakte som den som har startet et aggressivt angrep i strid med folkeretten. Etter uker med mobilisering som lammet den israelske økonomien, ble Israel til slutt tvunget til å gå til aksjon i et foregripende selvforsvar og den 5. juni 1967 slo Israel til mot det egyptiske flyvåpen og ødela dets fly på bakken. Fullstendig uprovosert angrep Syria og Jordan samme dag Israel gjennom å åpne ild langs hele våpenhvilelinjen. Støttetropper for det arabiske angrepet ankom også fra Irak, Algerie og Kuwait. Krigen endte med israelsk seier. Sinai-halvøya, Golanhøydene, Gazastripen, Judea og Samaria (også kjent som Vestbredden), og Gamlebyen i Jerusalem, kom under israelsk kontroll.
FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242, vedtatt i kjølvannet av Seksdagerskrigen, tok sikte på å opprette retningslinjene for en “fredelig og akseptert løsning” som partene skulle enes om. I overensstemmelse med dette bekreftet den at oppfyllelsen av FN-charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som skulle inkludére tilbaketrekking av israelske, væpnede styrker [ikke nødvendigvis alle israelske væpnede styrker] fra territorier [ikke nødvendigvis alle territorier] okkupert i 1967, så vel som opphør av alle beskyldninger om eller tilstander av krigerskhet og respekt for og anerkjennelse av suverenitéten, den territoriale integritét og politiske uavhengighet til enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler om eller virkelig bruk av makt.
FNs Sikkerhetsråds resolusjon 338 (22.10.1973), som ble vedtatt etter at Egypt og Syria, uten noen provokasjon fra Israels side [[12]], startet Yom Kippur-krigen i 1973, gjentar resolusjon 242 (1967) og erklærer at «forhandlinger mellom partene påbegynnes umiddelbart og samtidig med våpenhvilen… med sikte på å etablere en rettferdig og varig fred i Midtøsten».
Skjønt det ikke er nevnt utrykkelig i disse resolusjonene, er det ikke tvil om at de ble vedtatt under Kapittel VI i FNs Charter, som gir Sikkerhetsrådet fullmakt til å gjøre ikke-bindende anbefalinger for fredelig løsning av konflikter (til forskjell fra Sikkerhetsrådets myndighet til å vedta bindende resolusjoner og iverksettelseshandlinger under Kapittel VII, for å håndtere trusler mot freden, brudd på freden og aggresjonshandlinger. Resolusjoner nylig antatt mot Irak er eksempel på dette).
2.5 Fredsavtalene med Egypt og Jordan
Ifølge fredsavtalen med Egypt (etter Camp David-forhandlingene), fikk Egypt Sinai-halvøya, og en internasjonal grense ble fastlagt i enighet mellom Israel og Egypt. Fredsavtalen med Jordan fastla den internasjonale grensen mellom statene. Israel har ikke en internasjonal grense med Syria og Libanon. En slik grense kan bare fastlegges gjennom avtaler mellom Israel og disse land.
2.6 Den folkerettslige status for Jesha (Judea, Samaria og Gaza)
Judea, Samaria og Gaza var alle en del av Palestina-mandatets territorium inntil 1948. Under Israels uavhengighetskrig okkuperte Egypt (ulovlig, ifølge Folkeretten) Gaza-stripen og Jordan okkuperte (likeledes, ulovlig) Judea og Samaria (Vestbredden) [[13]]. Egypt har aldri fremmet krav om suverenitét over Gaza-stripen. Jordan derimot hadde i 1950 til hensikt å annektere Judea og Samaria. Anneksjonen ble ikke anerkjent i henhold til folkeretten. Storbritannia (med reservasjon angående Øst Jerusalem) og Pakistan var de eneste stater som anerkjente anneksjonen, som også ble kraftig imøtegått av de øvrige arabiske stater [[14]].
Etter seksdagerskrigen i 1967 gikk Judea, Samaria og Gaza (Jesha), som opprinnelig, ifølge mandatdokumentet, var avsatt til det jødiske nasjonalhjem, tilbake under israelsk styre. Ledende folkerettsjurister mente at Israel var i sin fulle rett til å ha kontroll over Jesha, at ingen annen stat kunne vise til en bedre hjemmel enn Israel til Jeshas territorium, og at dette territorium ikke var “okkupert” i Genève-konvensjonens betydning. Dette, ettersom dens bestemmelser har til hensikt å sikre re-etabléring av retten til den tidligere legitime suveréne part, som i dette tilfelle ikke eksisterer [NIS: Einhorn påpeker at områdene ikke tilhørte noen suvéren stat] [[15]]. Israel var derfor i sin fulle rett til å erklære suverenitét over Jesha. Av politiske og andre grunner utøvde imidlertid Israel i virkeligheten suverenitét bare med hensyn til Øst Jerusalem. Angående resten av Jesha var Israels offisielle standpunkt at landet hadde rett til å annektére også dette, og at ettersom det ikke hadde blitt tatt fra en legitim, suverén stat, kom ikke den fjerde Genève-konvensjonen og Haag-forskriftene fra 1899/1907 til anvendelse der. Imidlertid valgte Israel frivillig å iaktta og etterleve de humanitære forskrifter som var inkludert i disse [[16]].
I 1988 erklærte kong Hussein at Jordan brøt sine legale og administrative bånd med “Vestbredden”.
I 1993 undertegnet PLO Prinsipperklæringen som sier at resolusjonene 242 og 338 skal utgjøre grunnlaget for forhandlinger med Israel. Ifølge de avtaler som ble inngått med PLO, ga Israel i 1994 utstrakte fullmakter til Den palestinske myndighet (PA) både med hensyn til sivile og sikkerhetsmessige saker – over et betydelig område av Jesha, der hvor den arabiske befolkningen var konsentrert.
Resolusjonene 242 og 338 gir ikke fullmakt til å etablére en separat arabisk stat i Judea, Samaria og Gaza. Heller ikke har de midlertidige avtaler inngått mellom Israel og PLO fastlagt spørsmålet om suverenitét over disse territorier.
3. De jødiske bosetninger i Jesha og Folkeretten
3.1 Folkerettens regler med hensyn til “okkuperte territorier”
Selv om Israel hadde vært en okkupant i Jesha, ville fremdeles jødiske bosetninger der ha vært tillatt i henhold til folkeretten. Artikkel 49 i den fjerde Genève-protokoll forbyr bare okkupasjonsmakten å deportére eller overføre deler av sin sivile befolkning til det okkupérte territoriet. Den forbyr ikke sivile å handle på egen hånd, kjøpe land i okkupérte områder og bosette seg blant den eksisterende befolkningen i området. Dette forbudet tar sikte på å forhindre at okkupanten introdusérer en fundamental demografisk forandring i befolkningsstrukturen i det okkupérte territoriet [[17]]. I tillegg kan okkupanten aktivt etablére sivile bosetninger for sine innbyggere i de okkuperte territorier, dersom slike bosetninger er hjemlet med hensyn til okkupantens sikkerhetsbehov og angår territorier der nærvær og kontroll bedømmes som nødvendig [[18]]. Dette betyr ikke at landet må brukes for å betjene hærens egne behov. Det er tilstrekkelig at de militære tar hensyn til: (i) at landet ikke skal overlates i fiendens hender av frykt for at det kunne bli brukt av fienden for hans formål, og (ii) at landet er viktig sett fra et militært og sikkerhetsmessig synspunkt.
Med hensyn til offentlige landområder fastsetter Artikkel 55 i Haag-forskriften at okkupasjonsstaten skal fungere bare som administrator og rettighetshaver til offentlige bygninger, eiendom, skoger og jordbrukseiendommer som tilhører den fiendtlige staten og er lokalisert i det okkupérte landet. Okkupasjonsstaten må sikre kapitalverdien av disse eiendeler (på et rimelig amortiseringsgrunnlag) og administrére disse i henhold til regler for rettighetsinnehav. Blant annet er okkupasjonsstaten berettiget til å utleie eller dyrke slikt land [[19]].
Med hensyn til privat eiendom er forholdet annerledes. Ifølge Artikkel 46 i Haag-forskriften må okkupasjonsstaten respektere privat eiendom og får ikke konfiskere den, det vil si ekspropriére den uten vederlag for et ulovlig formål.. [[20]]. Okkupasjonsstaten kan derimot foreta midlertidig besittelse av privat eiendom, mot erstatning, i den hensikt å etablére sivile bosetninger som oppfyller dens sikkerhetsbehov [[21]].
Som nevnt tidligere, med hensyn til Jesha, var Israel ifølge folkeretten ikke forpliktet til å legge til grunn Haag-forskriftene eller den fjerde Genève-konvensjonen. I de saker som ble fremlagt for de israelske domstolene, erklærte imidlertid staten at skjønt den ikke var lovlig forpliktet å anvende disse forskriftene i Jesha, ville den ikke desto mindre gjøre gjeldende de humanitære bestemmelsene som omfattes av disse. Så langt det angikk domstolen, aksepterte den statens standpunkt og avsto på det grunnlag fra å dømme om dette. Det er mot denne bakgrunn man må lese Israels Høyesteretts avgjørelser, som sier at privat eiendom kan tas i besittelse (mot erstatning) for å etablere sivile bosetninger, utelukkende under den forutsetning at slike bosetninger er nødvendige av sikkerhetsårsaker, mens konfiskéring av privat eiendom for å etablere bosetninger som ikke er motivert ut fra sikkerhetshensyn er forbudt (Elon Moreh-saken) [[22]]. I en annen sak tillot Høyesterett beslagleggelse av land, til tross for saksøkerens erklæring om at det berørte området var helt fredfullt og ikke utgjorde noen trussel mot freden. Høyesteretts svar (dommer Witkon) tilkjennegav at:
«Det er ingen bedre behandling for en sykdom enn å forhindre dens begynnelse, og det er bedre å oppdage og avbryte en terrorgjerning før den har blitt gjennomført… En behøver ikke å være militær og sikkerhetsekspert for å innse at terroristelementer operérer lettere i områder som er bebodd kun av en befolkning som er likegyldig eller er sympatisk innstilt til fienden, enn i et område hvor det også er personer som sannsynligvis vil være på vakt mot ham og som vil rapportére alle mistenkelige bevegelser til myndighetene. Blant de sistnevnte vil ikke terrorister finne gjemmesteder, assistanse eller forsyninger» [[23]].
I andre saker har Høyesterett avstått fra å ta opp lovligheten av jødiske bosetninger utenfor Den grønne linjen (våpenhvilelinjen fra 1949), ettersom bosetningenes status vil bli endelig avgjort i fredsavtalen, når en slik vil bli undertegnet, og «til da er det ansvarshavers plikt [i dette tilfellet de israelske forsvarsstyrkers (IDF) øverstkommanderende for Gazastripen. (T. E.)] å beskytte den sivile befolkningen (arabere og jøder) i området under hans militære kontroll» [[24]].
3.2 Bosetningene i Jesha
Israel er ikke en fremmed okkupasjonsmakt i Jesha og derfor er det ikke noen bestemmelse i folkeretten som hindrer Israel i å etablére sivile jødiske byer og landsbyer på statens grunn [[25]]. Initiativet til å etablére bosetningene kan tas enten av staten eller av private personer. Når det gjelder privat eiendom, har Israel rett til å ekspropriére slikt land (mot erstatning) for en rekke offentlige formål i overensstemmelse med de normer som gjelder for dette i demokratiske stater (inkludert i det “lille” Israel, som vil si staten slik den var før 1967, innenfor Den grønne linjen).
3.3 Avtalene med PLO
Interimsavtalen (Den midlertidige avtalen) av 28. september 1995, inngått mellom Israel og PLO for en periode på 5 år, regnet fra Gaza-Jeriko-avtalen av 4. mai 1995, foreskriver at Judea, Samaria og Gazastripen (inkludert statens landområder) stegvis skal overleveres til PA (Artikkel 16 i anneks III i protokoll vedrørende sivile anliggender i Den midlertidige avtalen). Derfor omfatter PAs myndighet i områder som er overført til PA også statlige landområder for en interimsperiode på fem år.
Men Interimsavtalen gjelder ikke for de saker som skal diskuteres under de endelige statusforhandlinger, så som spørsmålene om Jerusalem og bosetningene i Jesha [Artikkel XXXI (5) i Interimsavtalen]. Videre stiller Interimsavtalen som vilkår at partene er enige om at resultatene av de endelige statusforhandlinger ikke skal kunne bli styrket eller svekket av de midlertidige ordningene, og at partene ikke skal anses å ha gitt avkall på noen av de rettigheter, krav og standpunkter de hevder, som et resultat av å ha akseptért Interimsavtalen [Artikkel XXXI (6)]. Interimsperioden er imidlertid nå avsluttet. Riktignok foreskriver Artikkel XXXI (7) at partene er avskåret fra å innlede aktiviteter som vil forandre Jeshas status før de endelige statusarrangementer foreligger. Hadde imidlertid denne bestemmelsen vært i stand til å forhindre etabléring av nye jødiske bosetninger, ville den ha innebåret at Artikkel XXXI (6) var blottet for mening og derfor overflødig. PA har ikke anvendt en slik tolkning på sine egne aktivitéter, ettersom dette også ville ha forhindret den arabiske befolkning i å bygge i de landområder som ble overlevert til PA under Interimsavtalen. I ethvert tilfelle har interimsperioden utløpt og denne bestemmelsen er ikke lenger gyldig.
Konklusjonen er at Interimsavtalen ikke setter begrensning for jødisk bosetting av Jesha. De eksisterende bosetninger kan utvides, og nye bosetninger kan etableres.
4. Flyktningproblemet
Som et resultat av krigen i 1948 absorberte Israel ca. 600.000 jødiske flyktninger fra hele den arabiske verden, og omtrent det samme antall arabere forlot Israel [NIS: ca. 870.000 jøder flyktet fra araberlandene]. Alle kriger i historien har bidratt med sin del av flyktninger. Det usedvanlige og nye aspektet ved den jødisk-arabiske konflikten har vært de arabiske lands bevisste avslag på å absorbére og integrére sine flyktninger, til tross for sine enorme landområder og sin utrolige rikdom. Israel, på den annen side, har absorbért de jødiske flyktningene uten å motta noen kompensasjon for eiendom som de måtte la bli igjen og uten noen hjelp fra internasjonale organisasjoner. Dersom de arabiske land bare hadde utnyttet den eiendom som de hadde ekspropriért fra jødene som hadde flyktet til Israel, hadde det ikke i det hele tatt vært noen vanskelighet å absorbére de menneskene de åpent erklærer som sine brødre [[26]]. Det finnes virkelig ikke et liknende historisk eksempel på et evigvarende flyktningproblem, ettersom begivenhetenes normale gang tilsier at alle stater absorbérer det folk som har felles etnisk opprinnelse med sine egne innbyggere. Imidlertid er det ifølge data fra PA [[27]], nå etter hvert mer enn 5 millioner slike personer. Deres tilbakevending ville bety at Israel med sine 6,4 millioner innbyggere (som også inkludérer en betydelig minoritet på nesten 19 % med israelske arabere) ville opphøre å være staten for det jødiske folk.
FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242 [[28]]: nevner ikke “palestinerne”. Det var ingen forsømmelse. Resolusjonen oppfordrer til en rettferdig løsning på flyktningproblemet i erkjennelse av at begge sider hadde sin andel av flyktninger. Når målet er å finne en endelig og rettferdig løsning på flyktningproblemet, kan man ikke bortse fra det faktum at det dreier seg om både jødiske og arabiske flyktninger.
I de senere år er en påstand blitt fremført om at “palestinerne” er et separat folk og at det derfor ikke kunne ha funnet sted noen utveksling av befolkninger mellom jødene og araberne. Det finnes imidlertid ikke et “palestinsk” språk og ingen distinkt “palestinsk” kultur [[29]]. “Palestinerne” er arabere og ikke forskjellige fra jordanere, syrere, libanesere, irakere etc. Uttalelsen som ble gjort 29. september 1947 av Mr. Husseini, representant for Den Arabiske Høyere Komité, til Ad Hoc-komitéen for det palestinske spørsmål, gjør dette poeng helt klart:
«En annen vurdering av fundamental betydning for den arabiske verden var spørsmålet om rasehomogenitet. Araberne bodde i et enormt territorium utstrakt fra Middelhavet til det Indiske Hav, snakket ett språk, hadde den samme historien, de samme tradisjoner og forventninger. Deres enhet var et solid fundament for fred i et av de mest sentrale og følsomme områder i verden. Derfor var det ulogisk at De forente nasjoner skulle binde seg til introduksjonen av et fremmedlegeme i denne etablerte homogenitet, en kurs som bare kunne fremkalle et nytt Balkan» [[30]].
Før 1967 krevde ikke “palestinere” som bodde på Vestbredden og i Gaza en separat rett til selvbestemmelse.
5. Risikoen som utgjøres av en arabisk, suverén stat vest for Jordan-elven
Initiativtakerne til Israel-PLO-avtalene forventet at avtalene skulle forbedre økonomien i territoriene kontrollert av PA (“territoriene”) og styrke sikkerhet og fred både i Israel og i “territoriene”. En slik utvikling har ikke funnet sted. I stedet har PA gitt Israel en demonstrasjon på de risikoer som utgjøres av en terroristisk enhet etablert ved siden av Israel.
Drap på uskyldige israelske borgere gjennom grusomme, rå og nøye planlagte angrep utført av arabere, som etter fullført ugjerning kunne flykte til sikre tilfluktssteder i de PA-kontrollerte territoriene, har vært en del av “fredsprosessen” siden dens begynnelse. Det “palestinske” “politi” (som i virkeligheten er formann Arafats regulære hær) som ble opprettet under Osloavtalene, anvendte ikke våpnene de hadde fått av den israelske regjering for å forsvare seg mot de indre “fredens fiender”, men vendte dem i stedet mot de israelske forsvarsstyrker (IDF) og sivile jøder.
I Interimsavtalen mellom Israel og PLO forpliktet partene seg til å fremme gjensidig forståelse, avstå fra oppvigleri og forhindre oppvigleri fra alle organisasjoner, grupper eller individer under deres jurisdiksjon. I virkeligheten har imidlertid PAs fjernsyn og presse aldri sluttet å kringkaste og publisére oppvigleri av verste slag [[31]]. Bøkene og programmene fremstiller hele det jødiske folk, i fortiden og i dag, som det ondes kilde, ved bruk av klassiske og moderne antisemittiske injurier.
Det aller verste er den kyniske bruk av barn i aktiv krigføring. Fremfor å beskytte barna, som Israel gjør, plassérer formann Arafat og hans folk dem i frontlinjen og oppfordrer dem til å kaste stein og antenne eksplosiver og forme et levende skjold som voksne med skytevåpen gjemmer seg bak for å skyte mot israelske stillinger. Daglig lovpriser fjernsyn og aviser jihad (hellig krig). Barn opplæres til å tro at å bli en shahid (martyr) som vilkårlig dreper jødiske menn, kvinner og barn, er en moralsk dyd. Protokollene fra Genève-konvensjonen av 1949 fastsetter minstealderen for barn som rekrutteres til de væpnede styrker, til 15 år. Artikkel 38 i FN-konvensjonen om Barns Rettigheter, fastsetter at de statlige partene skal ta alle mulige midler i bruk for å sikre at personer under 15 år ikke skal være direkte involvert i fiendtligheter.
Interimsavtalen fastslo uttrykkelig [Artikkel V og Vedlegg 4 av Anneks I Protokoll Vedrørende Omplassering og Sikkerhetsarrangementer og Artikkel 32(3) i Vedlegg 1 – Myndighet og Ansvar for Sivile Forhold – til Anneks III – Protokoll Vedrørende Sivile Forhold] at jødene skulle sikres fri, uhindret og sikker adgang til Shalom Al Israel-synagogen i Jeriko og til Josefs grav i Sikem (Nablus) og fritt få utføre tilbedelse på disse steder. Kort tid etter at avtalen hadde trådt i kraft ble synagogen plyndret og brent. Senere ble Josefs grav ødelagt og vanhelliget.
Fredsprosessen og de økonomiske avtalene som ble inngått mellom Israel og PLO (inkludert etablering av en tollunion mellom Israel og territoriene kontrollert av PA), skulle ha ført til fredsgoder for den arabiske befolkning [[32]]. I stedet har levestandarden for vanlige “palestinere” blitt betydelig forverret, til tross for milliarder av dollar øst inn av store giverland. (hovedsaklig EU, USA og Japan; NIS tillegger: Norges bidrag til PA i 2004 nærmer seg tre milliarder Nkr). Gjennom korrupsjon og misbruk i PA ble midlene vanskjøttet [[33]]. Betydelige midler fra giverstatene ble kanalisért gjennom private konti til ledende tjenestemenn i PA. Målsetningene med tollunionen ble tilsidesatt. I stedet for å fremme en fungérende og blomstrende økonomi, etablerte PA mer enn 100 eksklusive importagenturer eller monopoler kontrollért av personer med nær tilknytning til formann Arafat; noen av dem mens de samtidig var i et offentlig tjenesteforhold i PA. Dette førte til at uavhengige “palestinske” entreprenører mistet betydelige “palestinske” markedsandeler. De PA-kontrollerte monopolene bidrar på denne måten til å overføre inntekt fra de fattige grupper til en ny økonomisk (over)klasse som bruker noe av pengene til å betale et selvbetjenende byråkrati, som i sin tur hjelper denne nye klassen til å bli rikere og rikere. Rettssystemet som ble etablért av PA var en skam, egentlig bare en fasade av rettferdighet, et nytt verktøy til å betjene PA fremfor befolkningen. Fraværet av en rettsstat og den nødvendige rettslige infrastruktur har ikke skapt et attraktivt klima for investorer eller etablert nye industrier. Sysselsetting og handelsvirksomhet har forfalt.
Israelske borgere har også lidd alvorlig økonomisk skade som følge av forsettlig sabotasje av utstyr og utallige tyverier utført av arabere som bor og søker ly i PA-områdene. Den israelske økonomien har lidd direkte og indirekte som følge av krigen mot terror, tilleggskostnadene som påføres israelsk økonomi av de stadig voksende sikkerhetstiltakene, og det usikre klima som skremmer vekk investorer.
Likevel har skylden for fattigdom og frustrasjon blant “palestinerne” blitt lagt på Israel. I tillegg har menneskerettsorganisasjoner lukket øynene for de alvorlige overgrep begått av PA, som ikke har vist respekt for den arabiske befolkningens grunnleggende menneskerettigheter (ved bruk av for eksempel total undertrykkelse av kritikk, offentlige henrettelser av personer mistenkt for samarbeid med Israel, bruk av ambulanser for transport av eksplosiver og “selvmords”bombere) mens de har gjort alle anstrengelser for å finne – og ofte oppfinne – “forbrytelser” begått av jøder.
6. Mulig virkning av Den Internasjonale Forbryterdomstol
Den internasjonale Forbryterdomstol, etablert i henhold til Roma-vedtektene (i kraft pr. 1. juli 2002), for å stille for retten personer som har begått folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, eller aggresjonsforbrytelser (ennå ikke definért), representérer nok en alvorlig risiko for israelske borgere, deres ledere og soldater. Mens Roma-vedtektene i det hele tatt ikke nevner veletablerte forbrytelser som kapring av fly, gisseltaking og angrep mot internasjonalt beskyttede personer, omfatter vedtektene [Artikkel 8(b)(viii)] okkupasjonsmaktens overføring, direkte eller indirekte, av deler av dens befolkning inn i territoriet den okkuperer…, en forbrytelse som ble tilføyd på initiativ av den egyptiske delegasjonen for å gjøre de jødiske bosetningene i Jesha til krigsforbrytelser og gjøre alle dem som bor der eller kjemper for å beskytte dem, til å være ansett som krigsforbrytere. Dette til og med om bosetningene ikke var etablert av den israelske staten, selv om initiativet kom fra bosetterne og selv om deres etabléring ikke har brutt den fjerde Genève-konvensjonen (uten hensyn til spørsmålet om dens anvendbarhet i Jesha, omhandlet under paragraf 3.1 ovenfor) eller noen andre eksisterende regler i folkeretten.
Hadde Israel ratifisert konvensjonen om Den Internasjonale Forbryterdomstolen (ICC), ville det ha blitt mulig å anklage jøder som bor i Jerusalem, den eldgamle hovedstad til det jødiske folk, i Hebron med gravstedene til matriarkene og patriarkene til det jødiske folk og i en hvilken som helst annen del av Judea, Samaria og Gazastripen, som krigsforbrytere.
Generelt kan bosetninger i okkuperte territorier neppe betraktes som «de mest alvorlige forbrytelser som vedrører det internasjonale samfunn som helhet», slik som definert i innledningen til ICCs Roma-vedtekter. Det faktum at bosetningene overhodet er omtalt i vedtektene og årsakene til det, gir grunn til dyp bekymring.
Dessuten, til forskjell fra Verdens Handelsorganisasjon (tidligere GATT) som bare aksepterer medlemsstater som har en markedsøkonomi, aksepterer Roma-vedtektene stater som ikke i det hele tatt har omsorg for fundamentale friheter og grunnleggende menneskerettigheter. Dommere og anklager vil bli utnevnt av alle kontraherende parter på et regionalt grunnlag.
Israel er i stand til å beskytte sine borgere mot forfølgelse gjennom ikke å ratifisere denne internasjonale avtalen. Domstolens jurisdiksjon er begrenset til handlinger begått på territoriet til en kontraherende part og til borgere av kontraherende parter.
Men, dersom en arabisk stat skulle bli opprettet vest for Jordanelva, ville den ha rett til å ratifisere denne avtalen og dermed utsette alle israelske ledere og alle israelske borgere for risikoen for å bli tiltalt for enhver forbrytelse nevnt i avtalen [[34]]. FN konferansen i Durban (sommeren 2001) og mange fordømmelser av Israel foretatt av FNs generalforsamling, Sikkerhetsrådet, UNESCO, FNs generalsekretær og menneskerettskommissæren, kan gi oss innsikt i hva Israel kan forvente seg fra denne nye institusjonen som er skapt av De forente nasjoner. Skjønt alle stater har rett til selvforsvar i henhold til folkeretten, har Israel blitt fordømt igjen og igjen for handlinger utført i selvforsvar. Politiske og andre årsaker har medført at det internasjonale samfunn, de internasjonale medier og menneskerettsaktivister anvender en dobbeltmoral med hensyn til Israel [[35]]. Selve frykten for slik rettsforfølgelse kan paralysere israelere, deres politiske ledere og deres militære ledelse fra å forsvare Israel som de skal. Israel må forhindre at en slik risiko blir virkelighet.
7. Forutsetningene for en fredelig løsning
Uansett de ovenstående juridiske argumenter, så har det jødiske folk til alle tider ønsket å leve i fred med sine naboer. Siden 1947 har israelske ledere, den ene etter den andre, vært enige om å godta programmer som ville bringe fred til Midtøsten. Israel har hatt en stadig voksende fredsbevegelse. Avdøde statsminister Menachem Begin avsto territorier som ble tatt under seksdagerskrigen, hele Sinai-halvøya til Egypt, i bytte mot en fredsavtale som oppfordrer til: «Ikke mer blodsutgytelse. Ikke flere tårer». Da Prinsipperklæringen ble undertegnet på plenen foran Det Hvite Hus med den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen (PLO), erklærte statsminister Yitzhak Rabin: «Vi har hatt nok av blod og tårer. Nok.» Israelske barn er opplærte til å forstå arabernes synspunkter, – en sak som nasjoner i tider med konflikt ellers neppe tar opp. Statsminister Ehud Barak forsøkte å gå en ekstra mil for å oppnå en varig fred gjennom å dele Jerusalem og oppgi Tempelhøyden, det jødiske folks hjerte og sjel.
Men mens folket i Israel samlet seg og demonstrerte i hundretusener til støtte for fredsprosessen, viste det seg at den arabiske oppfatningen av den så kalte “fredsprosessen” var helt annerledes. I virkeligheten er selve ordet fredsprosess et selvmotsigende uttrykk med mindre og inntil de følgende elementære forutsetninger er oppfylt [[36]]: Arabiske demokratiske institusjoner må etableres; arabisk styre må bli gjennomsiktig og ansvarlig; det reformerte arabiske rettssystem må beskytte individuelle rettigheter og sikre adgangen til åpen kritikk av myndighetene; privatretten som er grunnvollen i et fritt samfunn må; det private initiativ – nøkkelen til økonomisk fremgang – krever rettsregler som styrer eiendomsrett, dens mulighet til overføring og bileggelse av tvister gjennom en uavhengig dømmende myndighet. Reglene må være gjennomsiktige, stabile og gjennomførbare på en rettferdig og effektiv måte; vold må avvises og gjøres ulovlig; arabisk lederskap må engasjere seg i fredsopplæring og avstå fra oppvigleri og antijødisk hatpropaganda.
8. Konklusjon
Det jødiske folks historiske rett til Landet Israel har blitt anerkjent av det internasjonale samfunn og bekreftet av folkerettens bestemmelser. Israel er ikke forpliktet til å støtte opprettelsen av en arabisk stat vest for Jordanelven ved siden av Israel. Osloavtalene ble inngått med sikte på å forsterke «en rettferdig, varig og omfattende fred». Og likevel, etter at de trådte i kraft, har Midtøsten ikke vært vitne til fred, men vold av verste slag i nyere historie. Etableringen av Den Palestinske Myndighet bør tjene som en “brukerveiledning for de forvirrede”, med hensyn til den alvorlige risiko en slik arabisk stat representerer, og som kan føre til endelig ødeleggelse av den jødiske staten.
Med hjemmel i folkeretten kan Israel flittig fremme og oppmuntre til tett bosetting av Landet Israel, og derved realisére de prinsippene som ble utformet av Folkeforbundet i det opprinnelige Mandatdokumentet.
Noter
[1] Institute for Private and Public International Law, International Commercial Arbitration and European Law, Den Haag, Nederland.
[2] Denne politiske studie ble først publisert i European Journal of Law Reform (2001) og senere i Nativ 1/2003 www.acpr.org.il/english-nativ/issue1/einhorn-1.htm.
[3] Jeg fikk bekreftet denne historien av Abba Eban (T. E.)
[4] SMA: I og med opprettelsen av staten Israel ble forbannelsen opphevet.
[5] SMA: og heller ikke etter.
[6] Om den historiske utviklingen av betegnelsen Palestina som et synonym for det Hellige Land, eller Landet Israel (Eretz Israel), se The History of Eretz Israel. Volume 9: The British Mandate and the Jewish National Home [Y. Porath/Y. Shavit (eds.)] (Yad Ben-Zvi/Keter 1982) (på hebraisk), pp. 263f.
[7] Se for eksempel fortellingen om opprøret i 1920, av Richard Meinertzhagen, Middle East Diary 1917- 1956 (London: Cresset Press 1959) 79 ff.
[8] Ya’akov Shavit and Gideon Biger, The British Mandate over Palestine: Rule, Administration, and Legislation, in: The History of Eretz Israel. Volume 9: The British Mandate and the Jewish National Home, supra n. 2, 86, at pp. 103-106, 130-131.
[9] Ibid., pp. 92-93. Palestine Citizenship Order-in Council, 1925, Laws of Palestine 1918-1925, pp. 92-115.
[10] P. Malanczuk, Israel: Status, Territory and Occupied Territories. In Encyclopedia of Public International Law, vol. 12, 149 (1990).
[11] Tilbaketrekkingen av FN styrkene er kritisk analysert av Rosalyn Higgins, The June War: The United Nations and Legal Background, in: J. N. Moore (ed.), The Arab-Israeli Conflict (Princeton, N. J.: Princeton University Press 1977) 535, 544-545.
[12] Eugene V. Rostow, The Illegality of the Arab Attack on Israel of October 6, 1973, in: J. N. Moore (ed.), The Arab-Israeli Conflict, supra n. 7, 458.
[13] Stephen Schwebel, What Weight to Conquest? I: The Arab Israeli Conflict, supra n. 7, 357, 359. Forfatteren forklarer ulovligheten av den egyptiske og jordanske okkupasjonen basert på maxim ex injuria jus non oritur; det ulovlige angrep på Israel av dets naboer kunne ikke etter okkupasjonen gi dem lovlige rettigheter i de palestinske territorier.
[14] Yehuda Zvi Blum, The Missing Reversioner: Reflections on the Status of Judea and Samaria, 3 Israel Law Review 279, 288 (1968); Malanczuk, supra n. 6.
[15] Stephen Schwebel, supra n. 9, konkluderer at hvor den tidligere innehaver av territorium hadde tatt dette territorium ulovlig, har staten som deretter tar dette territorium i en lovlig gjerning av selvforsvar, overfor den tidligere innehaver, bedre rettighet, ibid., at p. 359; Julius Stone, The Middle East under Cease-Fire, in: J.N. Moore (ed.), The Arab Israeli Conflict, Volume II: Readings (Princeton University Press 1974) 47, 68-71; id., No Peace No War in the Middle East, in: Moore (ed.), The Arab-Israeli Conflict, supra n. 7, 310, at p. 325; Y. Z. Blum, supra n. 10.
[16] Meir Shamgar, The Observance of International Law in the Administered Territories, 1 Israel Yearbook of Human Rights (1971) 262. Shamgar sammenligner (side 263) Israels stilling med hensyn til Fjerde Genève-konvensjon og Haag-forskriftene i Jesha, med Frankrike som ikke kunne anvende disse i Alsace-Lorraine-lovene 42-56 i Haag-forskriftene, etter at de ble tatt av Frankrike fra Tyskland, før undertegnelsen av fredsavtalen ved avslutningen av den første verdenskrig. I begge tilfeller var ikke territoriet tatt fra en lovlig, suverén innehaver.
[17] Yoram Dinstein, The Laws of War (Tel-Aviv: Schocken/ Tel-Aviv University 1983) (på hebraisk) 225-226.
[18] Ibid. Cf. also Ayub v. The Minister of Defence [Beit-El case] (HCJ [=High Court of Justice] 606, 610/78), 33(2) PD [Piskei Din, collection of judgement of the Israel Supreme Court (på hebraisk) ] 113, 124-127. En forkortet versjon på engelsk er frembrakt i Meir Shamgars (ed.) Military Government in the Territories Administered by Israel 1967-1980: The Legal Aspects (Jerusalem: Hebrew University of Jerusalem/ Sacher Institute 1982) Annex A, 371ff.
[19] Al-Nazar v. Commander of Judea and Samaria (HCJ 285/81), 36(1) PD 701.
[20] Beit El case, supra n. 14, p. 123.
[21] Ibid., pp. 129-130.
[22] Dwaikat v. Government of Israel [Elon Moreh case] (HCJ 390/79), 34(1) PD 1.
[23] Beit El case, supra n. 14, 118-119.
[24] Gussin v. IDF Øverstkommanderende på Gazastripen (HCJ 4219/02), 56(4) PD 608, 611 (per Justice Aharon Barak, President of the Israel Supreme Court).
[25] Med hensyn til betydningen av “State Lands” i denne sammenheng, se ordning med hensyn til Government Property (området Judea og Samaria) (No. 59), 5727-1967; cf. Også Pliah Albek, What are State Lands? The State Lands in Judea, Samaria and the Gaza Strip, Ha-Lishka (5759-1999) 46, pp. 9-11.
[26] Cf. Itamar Levin, Locked Doors: The Seizure of Jewish Property in Arab Countries (2001) (på hebraisk); se også Samuel Katz, Battleground, 3rd ed. (Tel-Aviv: Zmorah-Bitan 1995) (på hebraisk)/ (Taylor 2002) (på engelsk), spesielt kapittel 2 og 7.
[27] Data er tatt fra hjemmesiden til PA www.palestinehistory.com/reftoday.htm.
[28] Se separat artikkel i dette nummer.
[29] SMA: De som presenterer seg som palestinere og som kjemper for “palestinsk uavhengighet” er, i likhet med de fleste i området, muslimer
[30] GAOR, 2nd Session, 1947, Ad Hoc Committee on the Palestine Question, pp. 5-11, brought by R. Lapidoth/ M. Hirsch (eds.) The Jerusalem Question and its Resolution: Selected Documents (Dordrecht: Martinus Nijhoff 1994) p. 13.
[31] 25 Cf. studiene utført av professor Itamar Marcus, Director of the Center for Monitoring the Impact of Peace (PMC), special report # 30 (September 11, 2000). Noen av studiene er presentert på www.edume.org.
[32] Talia Einhorn, The Need for a Rule-Oriented Israeli-Palestinian Customs Union: The Role of International Trade Law and Domestic Law, 44 Netherlands International Law Review 315 (1997); se også forfatterens vitneforklaring for the US Congress Joint Economic Committee, October 21, 1997 Hearing on the Economic Relations between Israel and the Palestinian Authority: www.house.gov/jec/hearings/israel/einhorn.htm.
[33] Ronen Bergman, Authority Given (Yediot Aharonot 2002) (in Hebrew).
[34] Cf. Talia Einhorn, Israel and the International Criminal Court, Nativ (4-5/2002) 36 (på hebraisk).
[35] Alan Dershowitz, Israel the Jew among the Nations, in: Israel among the Nations: International and Comparative Law Perspectives on Israel’s 50th Anniversary (Kellermann, Siehr and Einhorn [eds.]) (The Hague: Kluwer Law International 1998) 129.
[36] Cf. i detalj, Talia Einhorn, The Arab-Israeli Peace Process: The Law Reform Process: The Law Reform Perspective, 3 European Journal of Law Reform (2001) 149-161.
