Mens det store dramaet i Midtøsten pågår for fullt har mediene ikke glemt sin gamle hjertesak som er å fremstille Israel i et dårligst mulig lys. Spesielt aktiv har NRK vært i det siste. I et par infame angrep på den jødiske staten har vi nylig sett at statskanalen har avveket litt fra de tradisjonelle ensidige og til tider vulgære angrepene vi husker fra Odd Karsten Tveits og Sidsel Wolds daget til en mer subtil, men ikke mindre grov og forfalskende form for anti-israelsk desinformasjon.
I forbindelse med at en svensk statsråd, den tyrkiskættede boligminister Mehmet Kaplan fra Miljøpartiet de grønne ble avslørt somhøyreekstrem antisemitt med nær forbindelse til den tyrkiske terroristorganisasjonen De grå ulver, arrangerte NRKs Dagsnytt Atten en samtale med den svenske forfatteren Gabi Gleichmann og den norske historikeren Vibeke Kiedling Banik hvor man på en tydelig måte fikk frem at den svenske MDG-statsrådens sammenlikning av israelernes behandling av palestinere med nazistenes behandling av jødene manglet ethvert grunnlag i historiske fakta og at statsråd Kaplan klart hadde beveget seg over grensen til det antisemittiske.
Av en årsak det ikke ble redegjort for i innslaget hadde man også invitert en meningsfelle av den høyreekstreme svenske statsråden, den minst like ekstreme norske ”muslimen” Trond Ali Lindstad som er den eneste nordmann som har fått en kongelig fortjenestemedalje trukket tilbake som følge av sine antisemittiske uttalelser og ekstreme angrep på jødene. Straks Lindstad slapp til mikrofonen endret han debattens tema og benyttet sendetiden til et ytterliggående og sterkt usannferdig angrep på den jødiske staten.
Ifølge Lindstad var statsråd Kaplans oppfatninger slett ikke kontroversielle og burde ikke ha ført til hans avgang. Uten korrektiv fra programleder kunne han fortelle NRKs lyttere at ”Israel fører en rasistisk politikk,” at ”Israel er en rasistisk stat,” at ”Israel som stat bygger på sionisme som FN har karakterisert som en form for rasisme og rasediskriminering, … og da må jo den svenske statsråden få lov til å ytre en politisk vurdering.”
Det er ikke overraskende at nettopp Trond Ali Lindstad uttaler dette. Han vet at det han sier er løgn og han har et politisk formål med sine påstander: Å utbre jødehat blant sine tilhørere. Det som er mer overraskende er at NRKs forholdsvis nytilsatte nyhetsredaktør, Alexandra Beverfjord, som er godt informert om Lindstads antisemittisme og som på forhånd er i stand til å innse hva han kommer til å bruke nyhetssendingen til, velger å gi ham en åpen mikrofon hvor han nesten uimotsagt ”får lov til å ytre en politisk vurdering,” som han selv kaller slike utbrudd av jødehat. Det var nemlig ikke noe journalistisk behov i den aktuelle saken for å trekke inn Trond Ali Lindstad som kommentator. Han er i denne saken en irrelevant person.
Lindstad har hverken faglig kompetanse eller politisk og sosial autoritet til å spille rollen som analytiker og samfunnsveileder i en så alvorlig sak som denne. Han representerer ikke annet enn sitt private jødehat, og det vet nyhetsredaktør Beverfjord. Derfor var hennes beslutning om å gi mikrofonen til Lindstad i dette programmet i seg selv en antisemittisk handling.
Hendelsen i Dagsnytt Atten den 18. april fremstår ikke som et enkeltstående arbeidsuhell. I aktualitetsprogrammet Urix to dager senere opplevde vi en tilsvarende redaksjonell metode for å presentere Israel i et dårlig lys, hvor hovedinnslaget var et saklig og interessant intervju med den israelske historikeren og journalisten Gadi Taub om det problemtiske ved at det palestinske lederskapet svikter sine forpliktelser i henhold til Oslo-avtalene og oppildner palestinsk ungdom til å gjøre opprør mot jødene i landet (de sier selv det er jøder de angriper, – ikke israelere). Gadi Taub er selv en venstreorientert tilhenger av en tostatsløsning.
Akkurat som i Dagsnytt Atten hadde imidlertid NRK-redaksjonen helgardert seg ved å innlede til intervjuet med en ledende reportasje fra Danmarks Radios korrespondent, den politisk korrekte Steffen Kretz, som med et lettbent forhold til fakta masserte inn i lytternes bevissthet de velkjente usannhetene om ”bosettingene på palestinsk land som Israel har holdt besatt i 49 år, og som er ulovlige ifølge internasjonal rett og tallrike ganger fordømt av FN og som av mange er ansett som det alvorligste hinder for fred.” ”Det er Israels handlinger som får dem til å slå i hjel,” het det i reportasjen, og de israelske ”bosetterne er et symbol på Israels besettelse av de palestinske områder.”
Ikke et ord ble sagt om det palestinske lederskapets meget aktive oppviglerikampanje som daglig preger palestinske medierog som er mer enn tilstrekkelig til å forklare ungdommenes atferd. I stedet støttet reporteren seg på den venstreekstreme israelske advokaten Leah Tsemel som har gjort det til sitt levebrød å bidra til opprøret ved å lære de palestinske ungdommene at ”de har en rett til å kjempe.”
Mot denne kraftige ideologiske indoktrineringen fra Danmarks Radio var den israelske historikeren Gadi Taub en befriende avveksling. Han fikk frem sitt budskap. Men vi sitter også denne gangen igjen med en sterk følelse av at denne kombinasjonen av løgn og sannhet som NRK velger å farge sine innslag om Israel med, ikke er tilfeldig. Det skaper mer forvirring og usikkerhet enn saksopplysning hos publikum, og vi velger å tro at en slik effekt er tilsiktet fra NRK-redaksjonens side. Der vet man at man ikke skaper ”balanse” ved å formidle en sannhet for hver løgn.
Man vet inderlig vel at resultatet av denne form for ”tvisyn” er at det skapes negativt ladete følelser og anti-israelsk aversjon i befolkningen, – akkurat slik aversjon som kom til uttrykk i Holocaust-senterets undersøkelse av antisemittismen i Norge hvor hele 38 prosent av befolkningen viste seg å mene akkurat det samme om Israel som den svenske statsråden.
Antisemittismen i dagens Norge er ikke bare en historisk arv. Den blir i dag også skapt gjennom våre medier og de politiske og kulturelle elitenes vedvarende demonisering av den jødiske staten. De to ferske programmene fra NRK fremstår som tydelige eksempler på dette, og det gjør ikke denne formen for journalistikk mer akseptabel at man forsøker å ”balansere” sannheten ved hjelp av en løgn.
