Det begynte som et forsøk på å gjøre det umulige: å gjenopplive det hebraiske språket og bringe det jødiske folk tilbake til Det hellige land, nesten to tusen år etter at den jødiske hovedstad Jerusalem ble okkupert av romerske legioner og det hellige tempelet ble brent ned.
Jødene syntes å være en ikke-nasjon gjennom århundrene. En fargerik verden av vandrende stammer som alltid var på gråten for sin tapte ære, alltid var de på flukt, alltid var de redde for at de “normale” nasjonene de bodde hos, skulle bli sinte på dem.
Men alle anerkjente jødenes unike talenter, og man innså den gjeld sivilisasjonen sto i til den eldgamle nasjonen. Monoteismen, forskriftene som danner grunnlaget for den Vestlige moral, ideen om nasjonalitet som er uten tid og grenser, og også syvdagersuken med sabbat som ble adoptert av verden, kommer fra denne semittiske Middelhavs-stammen.
Etterhvert som verden utviklet seg fra “den mørke middelalder” til moderniteten, anerkjente man det uforholdsmessig store bidraget som jødene ga, både som enkeltpersoner og som gruppe, – til de kommersielle, økonomiske, vitenskapelige og politiske systemene som definerte den nye verden. Bevegelser som rystet verden ble skapt og ledet av etterkommerne etter Abraham, Isak og Jakob.
[pullquote]Monoteismen, forskriftene som danner grunnlaget for den Vestlige moral, ideen om nasjonalitet som er uten tid og grenser, og også syvdagersuken med sabbat som ble adoptert av verden, kommer fra denne semittiske Middelhavs-stammen.[/pullquote]Men det var ingen som trodde at denne nasjonen noensinne kunne samles i sin gamle ånd og leve sammen igjen som den gjorde i Davids og Salomos tider, og i dynastiene som fulgte etter. Sionistbevegelsen ble ansett som en tapt sak, eller en slags galskap.
Bosetterne var jøder av alle slags: religiøse og ikke religiøse, sosialister og forretningsmenn, jøder fra Tyskland og Jemen, Øst-Europa og Nord-Afrika. Drømmen lot til å trosse mekanismene som virker i den menneskelige verden.
Som om ikke vanskelighetene med å reetablere det nasjonale livet i det gamle hjemlandet var nok, kom Holocaust. Den tyske krigen mot jødene utslettet en tredel av den jødiske nasjon med en grusomhet som det er umulig å ta innover seg. Nazistenes hærer var ødelagt før de nådde Israels land, men omkringliggende arabiske hærer var klare til å slå ned på staten så snart den ble etablert.
Men Gud var på sionistenes side. Og i 1948, erklærte Israels første statsminister David Ben-Gurion, en sekulær jøde som hadde fått tradisjonell jødisk utdannelse, statens selvstendighet.
63 år og mange kriger senere er Israel sterkere enn noen gang om man ser på sikkerhet, befolkning og økonomi. Men staten står overfor stadig nye utfordringer, blant annet et behov for å redefinere sine mål og gjenoppvekke den kampvilje som preget de første tiårene.
Mirakel fulgte mirakel: Under en sosialistisk regjering frigjorde Israel sin gamle hovedstad Yerushalayim – Jerusalem. Tempelhøyden, selve hellighetens sete som fungerte som forbindelse mellom den åndelige verden og jorden under den i århundrer, den jødiske nasjons uplink til Gud selv, var igjen på jødiske hender. Men tiden var tydeligvis ikke ennå moden for gjenoppbygging av tempelet, og regjeringen i Israel tillot lokale muslimer å fortsette å drive Tempelhøyden, som de hadde tatt 13 århundrer tidligere.
[pullquote]Under en sosialistisk regjering frigjorde Israel sin gamle hovedstad Yerushalayim – Jerusalem. Tempelhøyden, selve hellighetens sete som fungerte som forbindelse mellom den åndelige verden og jorden under den i århundrer, den jødiske nasjons uplink til Gud selv, var igjen på jødiske hender.[/pullquote]I tiårene som fulgte, har den jødiske nasjonen skutt sine røtter dypere ned i jorden. Torah-studier har aldri vært så populært som nå, og økonomien regnes utrolig nok som en av verdens sterkeste. De religiøse sionistene er av mange sett som det nye sosiale og ideologiske lederskapet for nasjonen, de viser vei for resten av jødene i sin idealistiske oppbygging av nasjonen. Familieverdiene virker også, og antallet øker sterkt. Hvert eneste år blir drømmen om å gjenoppbygge tempelet enda klarere definert, og blir lettere å forestille seg.
Likevel er det en forvirring her også: en følelse av at tiden er inne for en politisk beslutning i Det hellige land, mellom identiteten hos Den vandrende jøde og den hos Den nasjonale jøde. De vandrende jødene advarer om at drømmen om en fullstendig jødisk gjenreisning er selvmord. Leiren med de nasjonale jødene sier at bare gjennom sann tro på Toraens løfter og dens guddommelige ordinerte skjebne kan jødene overleve og seire.
Som den muslimske verden i økende grad vender seg til religionen sin, synes det å utfordre jødene til å gjøre det samme. Som muslimene handler etter sin oppfatning om at de skal overta verden, ser det ut til å antenne jødene så de realiserer sin ordinerte skjebne om globalt lederskap. Men jødene nøler, usikre på om tidspunktet er rett, redd for at noen ser på det som irrasjonalitet og ugunstig “messianisme”, ute av stand til å finne en leder som kan inspirere dem tilstrekkelig til å ta skrittet i tro.
Plaget av tvil, trekker de seg tilbake i stedet for å erobre. De forhandler godtroende med barnemordere. De belønner brutale kriminelle og arresterer pionerer. Den jødiske staten kan se ut som den har snudd seg mot seg selv, som om den prøver å gjemme seg for verden.
Et nytt mirakel må til.
IsraelNationalNews.com
