Shabbat shalom alle sammen,
Her hjemme går siste innspurten før valget i høygir og tar medienes fulle oppmerksomhet. Vi er langt fra de hendelsene som virkelig kan ha en avgjørende betydning for vår fremtid som privatpersoner og for vårt land.
Det er derfor vår oppgave i SMA-redaksjonen å sette søkelys også på andre tema vi mener det er viktig å være orientert om. Tyrkias nye initiativ til militærsamarbeid med Egypt burde ha en viss interesse hos oss som samarbeider med Tyrkia i NATO. Samarbeid og mulige militærallianser mellom Tyrkia og den arabiske verden kan i verste fall bety at Tyrkia kan dra NATO inn i en uønsket militær konfrontasjon i Midtøsten. Det høye spillet Tyrkia har igangsatt etter at FN erklærte Israels sjøblokade av Gaza for lovlig, hvor det rasles med sabler i et voksende raseri, har et irrasjonelt skjær over seg. Vi bør være på vakt når tungt bevæpnede regjeringer viser symptomer på galskap. Det er ofte tegn på interne problemer som kan slå ut i aggresjon rettet mot naboer.
Hvor er det forresten blitt av den norske kritiske journalistikk? Hvor er de politiske kommentatorene som alltid har vært raske til å ta fatt i spennende internasjonale utviklingstrekk? Mer og mer innser vi hvor viktig det er at SMA setter søkelys på det som noen prøver å lede vår oppmerksomhet bort fra. Følgende kommentar er ment som eksempel på nettopp dette.
Vi ønsker dere alle en fredelig helg,
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Israel, EUs beleilige syndebukk
Ingen politiske bortforklaringer kan lenger skjule det faktum at EU er i en alvorlig krise som ikke bare er økonomisk og finansiell, men som gjelder hele den indre solidaritet og tillit som hittil har holdt EU-prosjektet sammen. EU-krisen som nesten ikke omtales i norske medier, kan ramme mer enn en halv milliard mennesker og vil både direkte og indirekte påvirke oss enten vi er medlemmer eller ikke. EUs eksperiment med felles valuta, penge- og finanspolitikk uten disiplinerende mekanismer for å kontrollere og forhindre misbruk hos udisiplinerte medlemsland, samt unionens ekstremt kostbare administrasjon med utbredt korrupsjon og overnasjonal feststemning i budsjettprosessene, har i årenes løp kostet ufattelig mange milliarder Euro i rent sløseri.
Kunstig holder man i live land som Hellas, Spania, Portugal og Italia ved å stable på bena nye lån som EU-systemet faktisk ikke har dekning for. I et lite, men velorganisert land som Finland prøver myndighetene fortvilt å berge seg ved å kreve sikkerhet for de lånene de tvinges til å gi. Også i Tyskland øker motviljen mot å gi lån til land som ikke vil kunne gjøre opp for seg. Men EU står fast på sitt: Finland og Tyskland må i «solidaritetens» navn vær så god gi lån de vet at de aldri vil få tilbakebetalt. Skattebetalerne i nord tvinges til å dekke tapet som skattesnyterne påfører dem i sør, og det er ikke frivillig og ser heller ikke ut til å ha noen ende. Det er nemlig byråkratene i Bryssel som har skapt systemet, og de har ingenting annet å betale med enn pengene til dem som ennå betaler skatt.
Men en ting ser ut til å fungere litt bedre i EU enn finans- og pengepolitikken: Den felles utenrikspolitikken. På den andre siden av Middelhavet står Midtøsten i brann, og verdens brannmann, USA, er med sin enorme gjeld, økende arbeidsledighet og en befolkning som har blitt opplært til å leve på kredittkort, i ferd med å bli like hjelpeløs og handlingslammet som EU. Det ser ut som om EU og USA konkurrerer om hvem som går konkurs først. I mellomtiden prøver de å kjøpe seg tid, for i en slik krisetid er det viktig å finne noen å skylde på, – noen som kan lede kameralinsene og oppmerksomheten vekk fra deres egen elendighet.
Du vil ikke kunne lese det i norske aviser, som praktisk talt ikke lenger har andre utenriksnyheter enn rapporter om dagens selvmordsbomber. Og du vil aldri få høre det fra våre politikere. EU-eksperimentet viser seg i dag mer og mer å være en ubetinget politisk og økonomisk fiasko, – den verste som har rammet kontinentet siden Den annen verdenskrig. I løpet av 60 år har avstanden mellom fattige og rike økt dramatisk, arbeidsløsheten holdes kunstig lav ved hjelp av kreative subsidier, og antallet illegale arbeidere som jobber på slavekontrakter vokser enormt både i USA og i Europa. Selv her i Norge kan vi ikke lenger ignorere fenomenet med alle innvandrerne som bare «forsvinner.» Det er tragisk for dem det gjelder og et tydelig symptom på politisk udugelighet hos ledelsen.
Vi må innse at de store slagordene om fred og velstand er meningsløse. Klasseskillene blir mer tydelige enn før og folk gjør opprør, og det ikke bare i Midtøsten. Land etter land i den arabiske verden går i oppløsning etter mange år med brutal kontroll av befolkningene. Oppgitte og desperate mennesker velger nå heller å sloss mot soldater i gatene enn å sulte i stillhet. Demonstrasjonene i England av desillusjonerte innvandrere uten jobb og uten fremtid, som ble slått ned med jernhånd, er kun en første smakebit på det som venter oss alle den dagen EU bryter sammen.
Vi må innse at vi har kommet til et punkt der det ikke lenger er mulig for EU å skjule fiaskoen. Men i stedet for å forberede befolkningen på krisen, velger EU å bruke energi på å avlede oppmerksomhet på eget vanstyre ved å rette offensiv kritikk og uhyrlige krav mot Israel. Etablering av en palestinsk stat er blitt det prosjektet som skal redde EU fra politisk så vel som økonomisk skandale. EU prøver å kjøpe seg tid, men hvor lenge kan EU leve på politisk skuebrød?
Til tross for at vår holdning til EU aldri har vært mer negativ enn nå, velger vår utenriksminister likevel å gå motsatt vei. Aktivt engasjerer han seg til støtte for EUs vikarierende utenrikspolitikk, ikke fordi han må, men fordi den for tiden stemmer med hans egen. Utenriksminister Støres siste reise til Midtøsten som en slags politisk hovmester for EUs baronesse Cathrine Ashton, var for hennes del sikkert vellykket, idet hun fikk oppmerksomhet trukket vekk fra EUs indre kriser ved å reise en ny runde med gamle anklager mot Israel.
Det er noe uvirkelig og desperat over både Tyrkias og vestlige lands behandling av Israel for tiden. De vet alle at det eneste som skal til for å få fredsprosessen til å lykkes med to stater for to folk er å si i fullt alvor at de «anerkjenner den jødiske staten Israels rett til å eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser.» Men dette får de seg ikke til å si, og vi må fremdeles spørre hvorfor. Kan årsaken rett og slett være at vestlige politikere, i likhet med arabiske ledere, ikke ser ut til å ønske fred i Midtøsten fordi det ville frata dem en politisk mulighet til å holde folk engasjert i noe annet enn egne problemer? Kan det være at arabernes problem med Israel rett og slett er at det vellykkede landet er en daglig påminnelse for folk i Midtøsten om deres egne lederes vedvarende udugelighet?
