Mens verden, les FN, er nærmest handlingslammet overfor det islamistiske styret i Iran og deres anstrengelser for å bli en atommakt, mangler det ikke på trusler fra Irans side om hva de akter å gjøre, nærmest enten de greier å bli en atommakt, eller om de blir angrepet før det.
Det kan virke som om verden kanskje håper på at Israel skal angripe Iran, i det Aftenposten kaller et «forebyggende angrep», men selv tør man ikke. Selv USA skjelver forståelig nok i buksene. Det er ingen tvil om at en krig mot Iran vil bli langt blodigere enn hva tilfellet var mot Saddams Irak.
Lederen for Den iranske regjeringens kommisjon for sikkerhet og utenrikspolitikk, Seyed Hossein Naqavi, er i alle fall klar i sin tale når han truer Israel med kraftige virkemidler ved et eventuelt forebyggende angrep.
«Israel er ikke stort nok til å starte et militært angrep på Iran, men dersom landet tar en slik tåpelig beslutning, vil det iranske militæret kjempe mot sionistsoldatene i Tel Avivs gater … og [vi] vil tvinge dem bort fra den palestinske jord.»
Dessuten er det ikke bare Israel som skal feies på havet. Hele Europa og USA vil bli en slagmark.
«Iranske styrker vil sloss mot fienden med maksimal styrke og makt over hele Europa og USA, dersom Iran kommer under angrep,» gjentok han flere ganger. Han viste til rapporter som antyder at Storbritannia vil kunne komme til å angripe Irans kjernefysiske anlegg, og sa «se på historien, det viser at det britiske regimet har brukt trusler, skremsler, terror og kolonisering hele tiden i løpet av de siste 500 årene.»
«Et land med så mye kriminalitet på rullebladet skulle vite meget godt at Den islamske republikken nyter høy militær kapasitet i dag,» sa han.
Arutz Sheva omtaler uttalelsene som «Teherans mantra» – dette er noe de gjentar og gjentar til stadighet. Trusler er ikke nytt fra den kanten når noen våger å kommentere landets kjernefysiske anlegg. Ingen tviler vel på at det ligger tilstrekkelig hat og handlingsvilje bak til å starte en krig, om de blir satt i en vanskelig nok situasjon. Den eneste grunnen til at Iran ikke for lengst har angrepet Israel er antagelig vissheten om at Israel har atomvåpen. Eller som det heter, kvalifisert gjetning. Israel har som kjent som offisiell policy ikke å kommentere spekulasjoner om landet har kjernefysiske våpen.
FN kan nok utad se ut som de tar problemet på alvor, med rapporten fra IAEA som det lekket ut opplysninger fra i dag. Opplysninger om at Iran driver med utvikling «hvis eneste mulige hensikt er utvikling av kjernefysiske våpen.»
Men stikker alvoret dypt? Og hva er FN, – egentlig? FN er først og fremst en organisasjon som består av dens medlemsland. For det første er svært mange av medlemslandene muslimske og mer eller mindre pr. definisjon Israel-fiendtlig, og for det andre er det mange av de andre medlemsstatene også som tar parti for, og sympatiserer med Israels fiender. Særlig når det er penger med i spillet. Og det er det ofte.
De såkalte sanksjonene mot Iran fra FNs side, som var ment å skulle dempe landets lyst til å fortsette sitt arbeid for å utvikle kjernefysiske våpen, har neppe hatt mye effekt. Man vil gjerne ha det til at de har «hatt en viss effekt,» men så sent som høsten 2010 viste utregninger at handelen fra Iran hadde økt, selv til land som USA og Storbritannia. Snakker vi om land som Kina, hadde vi den gangen en økning på rundt 50%.
De samme landene, USA, Storbritannia, Russland, Frankrike, Tyskland og Kina sto likevel frem og ga uttrykk for at de ville ha «en ny runde med sanksjoner» mot Iran. På dette tidspunktet var faktisk Russland det eneste landet som kunne vise til noen reduksjon i både eksport og import.
Les også
Handel med Iran minker ikke, men øker
Det skulle være klart at om man ikke kan dra noen absolutt slutning av dette, så fremstår i alle fall FN, altså medlemslandene, som en temmelig inkonsekvent gruppe. Nok til at Iran nå har kommet et langt skritt videre med sine våpenplaner, tydelig nok. Så på den ene siden har FN «alvorlige bekymringer» ifølge Aftenposten, på den annen side stimulerer de samme til fortsatt å arbeide for å få frem atomvåpen, når det kommer til økonomiske forhold.
FN er en underlig organisasjon, og verden er en underlig verden. Når man ser slike fakta holdt opp mot hverandre er det i alle fall tydelig at bildet ikke er svart-hvitt. Og det er tydelig at den seriøsiteten som enkelte ønsker å tillegge FN, uvilkårlig får litt hard medfart. Det er vanskelig å beholde tilliten til en organisasjon som viser så lite handlingskraft at selv de mest uttalte forkjemperne for sanksjon ikke selv greier å få til noe bedre enn en klar økning i handelen med den staten de skal sanksjonere mot.
Interessant er det også at oljeprisene øker nå når det går rykter om fare for krig mot Iran, sammen med usikkerheten rundt Euro-regionens tredje største økonomi, og med det også Norges oljeinntekter. Mon tro om dette har noen effekt på de valg norske ledende politikere gjør? Det har vært kraftige fremstøt fra Iran mot norske våpenprodusenter, – hvem vet hva offentligheten vet, egentlig? Det har mer enn en gang vist seg at penger er fristende. Mer fristende enn å gjøre det man vet er best. Statoil har investert flere milliarder i landet. Vi vet det har vært korrupsjon tidligere, tror noen at Norge er unntatt pengebegjær med avsløringen av dette i 2003, tar man feil.
Det viser seg også mellom linjene en underlig dobbelthet. Aftenpostens artikkel levner ingen tvil om at Iran anses som en svært farlig aktør dersom det skulle hende at landet faktisk fikk atomvåpen. Israel er forlengst dømt til å være «the bad guy,» knapt noen medier i Norges land gjør noe annet enn å fordømme Israel når landet forsvarer seg mot terrorisme og rakettangrep. Og da snakker vi langt fra om atomvåpen. Men når de selv trues er det noe annet.
Enhver skjønner antagelig at et Midtøsten med et kjernefysisk Iran utgjør en uhyggelig ustabilitetsfaktor i Midtøsten, og med truslene om sanksjoner mot USA og Europa om noen våger å tråkke på dem, blir det feil nesten uansett hva man gjør eller om man lar det være. Og i denne vanskelige situasjonen er man kanskje innerst inne takknemlig for at Israel har mot til å slå til mot en fiende som er mange ganger sterkere enn dem selv, i alle fall potensielt. Kanskje man innerst inne håper at Israel kan greie å slå til, så de får ta støyten, så man selv slipper.
Russland har som kjent fordømt alle eventuelle planer om å angripe for å forebygge et ragnarokk i regionen. De kaller Israels trusler om å angripe Iran for «ekstremt farlig retorikk» og sier ifølge Aftenposten at «det kan resultere i en katastrofe.»
Ingen er vel i tvil om akkurat det. Men har Russland selv noen forslag til løsning? De hevder de tror på en diplomatisk løsning.
Det skulle fremgå ganske klart av ovenstående at i alle fall økonomiske sanksjoner som ikke virker, ikke har noen effekt. Hadde de blitt gjennomført, kanskje man hadde sett noen resultater. Hva Russland eventuelt har i ermet, gjenstår derfor å se. At rapporten, som Russland hevder, kunne fremskynde et angrep fra amerikansk side, er antagelig en mulighet. Men hvis alternativet er at Iran blir en atommakt, hva er best?
Israel har fulgt utviklingen nøye, og man kan anta at verken Israel eller USA har ligget på latsiden. Viruset Stuxnet, som angrep Irans uransentifuger, og angivelig forsinket landets atomprogram med to år, oppsto ikke av seg selv. Israel har også før vært i krig med fiender som var større enn dem selv. De har også vært i strid med perserne ved tidligere anledninger, og antydninger til dette gjennom filnavn og kataloger i Stuxnet-viruset, henspeiler på denne kampen. Den ble vunnet av jødene den gangen, ved modige menneskers handlinger. Mennesker som ikke sparte seg for å redde sine kjære. Og den kan vinnes også denne gangen.
Condoleezza Rice, tiligere utenriksminister i USA, har tidligere fortalt om at president Bush «alltid hadde den muligheten på bordet», nemlig det å angripe Iran dersom det skulle bli nødvendig. Hun mener at presidenten i USA alltid bør holde denne muligheten åpen. Men hun påpeker at det er lettere sagt enn gjort å angripe Iran. Iranerne har gjort det klart at befolkningssentra vil bli hardt rammet dersom noe slikt skulle skje, og man kan undres på om dette styrker eller svekker forholdet mellom de iranske lederne og befolkningen, skriver The Nation, en engelskspråklig pakistansk nyhetsside.
Rice fremholder at ikke alt er negativt, og viser til Irans produksjonsproblemer, som nevnt over. Avslutningsvis peker hun på behovet for press på det iranske regimet.
