Det var mange som hadde forventninger til talen president Obama holdt 19. mai. Talen ble et antiklimaks for alle som hadde håpet på en mulighet for fred i Midtøsten. Obama reiste krav til Israel om å vende tilbake til våpenhvilelinjene i 1967, som var opprettet under krigen i 1948-49, – en krig som hans forslag derved også vil føre oss tilbake til. Det eneste mulig positive vi finner i Obamas politikk er at den definitivt avslutter den håpløse «Oslo-prosessen» og skjerper de gamle konfliktlinjene. Med stor sikkerhet kan vi slå fast at det blir ingen fred i Midtøsten i vår tid, og sannsynligvis heller ikke i våre etterkommeres. Vi må nå være forberedt på at jødene i all overskuelig fremtid vil måtte forsvare sin eksistens med våpenmakt. Det er det først og fremst Palestina-araberne som kommer til å tape på. President Barak Obamas palestinske stat nummer to blir det ingenting av på slike vilkår.
Visjoner og mot er det man forventer i en tale fra en av verdens mektigste ledere. Men talen USAs president Barak Obama holdt den 19. mai var svak på flere punkter. Den ga lite håp om fred, noe som bekreftes av de negative reaksjonene fra palestinsk side. Obama vil tilbake til 1967 og kjøre de gamle konfliktene og sikkerhetsproblemene i reprise. Glemt er alt som har skjedd gjennom «Oslo-prosessen» med krav om at inngåtte avtaler skal holdes.
Det mangler ikke på viktige emner som Obama kunne ha brukt sin verdifulle taletid på. Vi lever i en tid med store globale utfordringer. Utallige kriger foregår samtidig mange steder på kloden og den islamske terror øker fra dag til dag. Europa og USA er i en økonomisk krise av ufattelige dimensjoner. Titalls millioner lever på flukt fra krig og forfølgelse mens regjeringene i Vesten er opptatte av å selge nye våpen til erstatning for dem som NATO har bombet i stykker. Obamas tale er symptomatisk for denne galskapen. Han bruker mest tid og ressurser på de minste problemene som han bidrar sterkt til å holde ved like.
Mange har håpet at Obama, verdens mektigste leder, skulle ta fatt i noen av verdens virkelige problemstillinger for å synliggjøre sin globale lederrolle og kanskje til og med rettferdiggjøre den fredsprisen han fikk. Men de snevre egeninteressene er blitt for sterke: Mens han hyller opprøret mot diktaturet i «den arabiske våren,» konkluderer han med å føye seg etter de politiske kravene fra det mest erkereaksjonære arabiske diktaturet som finnes, det politisk senile og terrorfinansierende regimet i Saudi Arabia som er hans nære allierte i Midtøsten. Dette hykleriet er i seg selv et klart nok bevis på at drømmen om fred ennå bare kan bli en drøm.
Realpolitisk betraktet var Obamas tale en nødvendig avklaring. Vi som trodde USA var en pålitelig alliert, vet nå at vi til sist bare har oss selv å stole på. Det gjelder Norge så vel som Israel. Propagandaen omkring «Facebook-revolusjonen om frihet og demokrati» og «den arabiske våren» er fremdeles levende hos medier og politikere til tross for at det i Egypt og Tunisia er synlig for alle som vil se at araberne allerede befinner seg langt ut på høsten i sin revolusjonære utvikling. Det valget nå gjelder i araberlandene er hvem som skal kontrollere neste diktator: Islamistene eller de militære? Norge har allerede posisjonert seg ved å støtte islamistene i Det muslimske brorskap, mens USA foretrekker å ha noen de fortsatt kan selge sine altfor dyre våpen til. For jødene betyr hele denne «vårløsningen» at nabolandenes armeer nå får skiftet ut sine antikke sovjetiske våpensystemer med moderne amerikanske og europeiske (med norsk ammunisjon).
Sett fra jødenes side var det viktige skjevheter i Obamas tale. Han stiller konkrete materielle krav til Israel som vil bety en alvorlig svekkelse av landets militære sikkerhet mens han på den annen side lar palestinerne slippe unna med symbolske eller bare verbale innrømmelser som de erfaringsmessig likevel ikke tar alvorlig og overholder. Det er jo dette som er den grunnleggende erfaringen fra «Oslo-prosessen» og som allerede har bevist sin ubrukelighet som fredsgrunnlag mange ganger. Det var med andre ord ikke mye å hente av realistisk fredshåp i Obamas tale.
Araberne hadde heller ingen grunn til å juble, for Obama var meget klar på noen punkter:
”En varig fred vil innebære to stater for to folk, Israel som en jødisk stat og hjemland for det jødiske folk, og staten Palestina som hjemland for det palestinske folk, hvor hver stat nyter selvbestemmelse, gjensidig anerkjennelse og fred.»
Begrepet ”jødisk stat” er allerede kategorisk avvist av araberne. Deres grunnleggende krav er å kunne sende flere millioner etterkommere etter flyktninger til Israel. De aksepterer ikke engang kravet i FN-resolusjon 242 om en rettferdig løsning av flyktningeproblemet. Da kan vi også på det punktet slå fast at Obamas tilbakevending til våpenhvilen i 1967 var en forutsigbar fiasko. Det som gjenstår av «politikk» i Obamas utspill er derfor bare hans åpne kritikk av statsminister Netanyahu som han gir skylden for at det ikke blir fred i Midtøsten. At PLO og Hamas nettopp har inngått samarbeid om å utslette Israel var ikke tema i Obamas fredsinitiativ, men vi kan trygt gå ut fra at Netanyahu vil få skylden også for det. Det er fremdeles intet nytt fra Midtøsten-fronten.
