Op-ed, Ynet, 12.04.2011
Tross Vestens illusjoner fortsetter tingene i stor grad som før etter opptøyene i den arabiske verden
Dramatiske endringer?
President Shimon Peres’ påstand at “de dramatiske endringene i den arabiske verden tvinger oss til å gjøre alt som kreves for umiddelbart å få i gang fredssamtaler igjen” ljomer gjennom fredsleiren, uten ytterligere forklaringer. Dette er øyensynlig den forklaring vi får, fordi rasjonell tenkning ville føre til den motsatte konklusjon.
La oss starte med Egypt. Obama-administrasjonen støttet de unge menneskene som protesterte på Tahrir Square i frihetens, fremskrittets og demokratiets navn. Det ikke så hyggelige resultatet ble beskrevet av New York Times som følger:
“Religion har stått frem som en mektig politisk kraft i kjølvannet av et opprør som var basert på sekulære idealer. Det muslimske brorskap er i frontlinjene, omformet til det militære styrets tause partner… de unge, utdannede sekulære aktivistene som sparket i gang revolusjonen er ikke lenger den drivende politiske makt.”
Islam fremmer demokrati?
I en folkeavstemning om endringer for konstitusjonen stemte rundt 77% i favør av Det muslimske broderskapet. Gruppens leder og talsmann Issam al-Arian oppsummerer: “Folkets ønske om å bevege seg fremover mot islam markerer begynnelsen på demokratiske verdier i Egypt.”
Arian har absolutt rett. En demokratisk majoritet blant arabere ønsker ikke-demokratisk islamisme fremfor demokratisk liberalisme, og derfor er demokrati en engangshendelse over der: de som blir valgt forblir ved makten og får slutt på den diplomatiske prosessen, helt til de blir styrtet i neste revolusjon.
Den frie verden, som fikk se sitt håp knust, truer ikke egypterne i FN, og de tyr ikke til den skremmetaktikken som brukes overfor Israel. Men de tar det bare innover seg som noe som er uunngåelig i Midtøsten, – at ingen ting endrer seg, selv ikke etter en “liberal revolusjon.” I dag ville Vesten gladelig gi sin tilslutning til et moderat og pro-vestlig diktatur av Mubarak-typen i Egypt.
Ingen Jefferson til Den persiske gulf
I Bahrain prekte USA til kongene av Saudi og Bahrain at de skulle føye seg etter sjia-majoritetens krav i demokratiets navn. Den saudiske armé ble invitert til Bahrain, og opptøyene ble stanset med vold. Vesten, som ble tvunget til å holde seg inne med de to kongedømmene, måtte se i øynene at Jefferson ikke ville komme til Den persiske gulf med det første.
Sammenbruddet i Libya
I Libya var vestlig militær intervensjon basert på det naive, kunstige premisset at man antok at tyrannen Gadaffi sto overfor demokratiske, liberale styrker. Men som det viste deg, så ble rbellene støttet av Teheran og al-Qaida. Lederne for rebellene slåss mot Amerika i Irak og Afghanistan, sammen med mange andre som kom til Libya.
Obama kom plutselig nesten i den situasjon at han var i ferd med å dele ut våpen til Bin Ladens menn. Heldigvis for ham avsluttet han den militære offensiven i siste øyeblikk, siden den europeiske offensiven også mistet sin drivkraft. Styrtingen av Gadaffi, som til å begynne med ble presentert som selve hensikten med krigen, er ikke lenger på agendaen, og regimet hans er øyensynlig den aktuelle løsning nå.
I Syria massakrerte Assad sine egne innbyggere midt på lyse dagen, mens Vesten bare kom med svake fordømmelser, fordi de fant ut at alle alternativene ville være enda verre.
Alt som før
Og så, det som startet med et smell, som den arabiske versjonen av revolusjonstiden, endte med et klynk.
[pullquote]Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?[/pullquote]Og her? Her omkring er palestinernes “folkeønske” – både i Ramallah og i Gaza – å utrydde den jødiske staten. Mens både Amerika og Europa vil overleve selv om Det muslimske brorskapet regjerer i Egypt, så vil ikke Israel kunne overleve lenger i sameksistens med en suveren palestinsk stat lenger enn Juliano Mer overlevde i Jenin.
(Se Wikipedia)
Selv om vi alle sammen var som Juliano, og selv om Hamas og Islamsk hellig krig signerte på en “virkelig fred” – så ville alltids noen finne et nytt spennende navn og ta livet av denne umulige freden med automatiske geværsalver og starte en altomfattende krig.
Heller ikke her er Vestens løsning realistisk. Og valget vi har er enten å beholde situasjonen slik den er i dag, – autonomi under israelsk beskyttelse, eller kaos og overtakelse av styrker som truer Den frie verden.
Så hvorfor er fru Merkel i stand til å akseptere de skrøpelige og utilstrekkelige realitetene i hele Midtøsten, mens i et lite hjørne av regionen, hvor spillet faktisk involverer seks millioner jødiske liv, insisterer hun på å kjøre løpet fullt ut? Dette er spørsmålet som Netanyahu skulle ha stilt den tyske kansleren. Og nå som den siste massedemonstrasjonen på Tahrir Square ble spredt av ild fra den egyptiske armé, står det bare ett spørsmål tilbake: Hvor har fredsleiren sett disse sine “dramatiske endringer?” I Kairo? Manama? Tripoli? Damaskus?
