I hvor stor grad støtter USA Israel? 10.4.2002Konkubine i Midtøsten: Utdragg fra «Concubine in the Middle East» av professor Ezra Sohar
Av: Ezra Sohar. Prof Sohar (uttales Zohar) har skrevet flere artikler og bøker innen flere felt og er en av de ledende strateger i Israel. Sohar sitter i styret for Ariel Center for Policy Research (www.acpr.org.il).
Oversatt av Roald Øye
På et svært kritisk tidspunkt i Israels krig mot terror har den amerikanske administrasjonen sviktet oss. Dette er ikke en isolert hendelse, men en gjentakelse av amerikansk utenrikspolitikk ved nesten alle kritiske veikryss i i Israels historie. Her er historien:
I mars 1948, mens Israel kjempet for sitt liv, foreslo USA at FN skulle oppheve sitt vedtak om å opprette en jødisk stat og heller gå inn for å gjøre området til et FN-protektorat.
I mai 1948 forsøkte USA å forhindre opprettelsen av en jødisk stat og ga Israel en ørefik ved å iverksette en våpenblokade. Disse to handlingene sendte signaler til de arabiske stater rundt Israel at de fritt kunne angripe landet Dette var på et tidspunkt da alle eksperter regnet med arabisk seier og utslettelse av Israel som noe som lå i kortene.
USA støttet «i sin helhet» planen til megleren Bernadotte, som foreslo å overgi Jerusalem og Negev til araberne.
Da general Allon og hans tropper gikk inn i Sinai halvøya og jaget ut den utslåtte egyptiske invasjonshæren, støttet USA den britiske trusselen om å gå til krig mot Israel. (Ingen truet Egypt da de invaderte Israel den 15. mai 1948.)
I begynnelsen av 1950-årene foreslo den amerikanske utenriksminister Foster Dulles at Israel skulle avstå deler av Negev til Egypt.
Etter Israels Sinai-krig sammen med Frankrike og England i 1956, truet Sovjet-unionen med å sende «frivillige « mot alle tre landene. President Eisenhower svarte med at USA ville forsvare franske og britiske tropper, men utelot bevisst å nevne Israel. Dette innebar i praksis å kaste Israel ut av Sinai.
USA undertegnet en avtale med Israel der de lovet å åpne Tiran-stredet i tilfelle Egypt stengte det på nytt. I mai 1967 stengte Nasser stredet, men USA sa at de ikke kunne handle på grunn av motstand fra sine europeiske partnere. Dette førte til 6-dagers krigen, som de fleste regnet med ville utslette Israel.
FN-resolusjon 242 forlangte ikke at Israel skulle trekke seg tilbake til tidligere grenser (den grønne linje), men dette var hva USA presset oss til å gjøre.
I Yom Kippur-krigen i 1973 holdt USA tilbake våpenforsyninger i to uker mens Sovjetunionen fra dag en.gjennomførte en luftbro til Egypt. Tilslutt tvang USA Israel til å la en utslått egyptisk hær få trekke seg uhindret tilbake. General Moshe Dayan uttalte at «USA tok fra oss seirens frukter». Henry Kissinger tvang Israel i våpenstillstandsforhandlingene til å overgi deler av Sinai til egypterne og sa uten skamfølelse at dette ville «forbedre USA’s prestisje i Cairo».
President Carter holdt unna viktige opplysninger for statsminister Begin og tvang han faktisk til å undertegne en «fredsavtale» med Egypt, som ikke var fordelaktig for Israel.
USA startet i 1989 en dialog med PLO som tilslutt tvang Israel til å snakke og forhandle med palestinerne.
USA tvang Israel under Gulf-krigen i 1991 til ikke å svare på irakiske raketter og lovte samtidig at en tre del av alle flytokt under krigen skulle rettes mot det vestlige Irak, der rakette mot Israel ble skutt ut. Faktum er at bare 3000 av 118000 flytokt ble rettet mot det vestlige Irak, dvs. mindre enn 3%.
I alle forhandlinger som Israel har hatt med araberne og USA har deltatt, har USA støttet araberne. President Bush lovte i forkant av Madrid-møtet i 1992 ikke å presentere USA’s synspunkter, men i åpningssesjonen lanserte han ideen «Land for fred». Israel har intet land, araberne har ingen fred.
Den 11.september 2001 forsto USA endelig at terror truer verden og må bli bekjempet. Deres eneste allierte i denne krigen er Israel. Dette er den amerikanske administrasjonen inneforstått med. Men på nytt forsøker de å etablere en verdiløs arabisk koalisjon. For å oppnå arabernes tilslutning som har tvilsom verdi, er de villig til å droppe Israel som en varm potet. Dette forpurrer Israels kamp mot terror og utsetter Israel for blodsutgytelse, noe USA har medvirket til så mange ganger tidligere. De vet meget godt at Arrafat ikke på noen måte er bedre enn Bin-Laden, men de kan ikke motstå fristelsen til å la Israel betale prisen, og til igjen å ofre israelske og jødiske liv.
Den amerikanske administrasjonen vet meget godt at USA ikke har en mer lojal alliert enn Israel. De vet, som president Reagan sa i Den kalde krigs tid, at «var det ikke for Israel, ville Sovjetunionen ha sittet på den saudi-arabiske oljen». De vet at 6-dagers-krigen var et vendepunkt i Den kalde krigen. De vet at de militære tjenester som Israel ydet USA i Den kalde krigs tid er mer eller mindre jevngod, målt i dollar, med den amerikanske hjelpen som Israel mottok. Men de synes ikke de behøver å være lojal overfor sine allierte, spesielt hvis de ikke er tallrike, eller kanskje også hvis de er jødiske.
Det er nå tid til å si «nok». Det er tid for Israels statsminister til å stå frem og offentlig regne opp hva amerikanske administrasjoner har gjort mot oss. Hvor mye blod har vi spilt på grunn av dem , og hvor ofte har vi vært forhindret i å beholde fruktene av militære seire? Det amerikanske folk og Kongressen støtter Israel. Den offentlige mening teller svært mye i USA. Det er på høy tid å fortelle president Bush at vi ønsker å leve, det er vår rett å leve. Vi vil ikke tillate deg å overgi oss til Arafat og hans terroristbander. Krig mot terror – ja! Krig mot terror på bekostning av våre liv – nei!
Tilpasset fra Ezra Sohar, «Concubine in the Middle East», 1999, Gefen Pub. og Ariel Center for Policy Research», (792- 03-9063920), p.264. [boken kan bestilles via AFI (Nkr 200 eksl. post) eller www.acpr.org.il ].
«Concubine in the Middle East», By Professor Ezra Sohar 10.4.2002.
At a very critical moment of Israel’s war against terror the American administration is abandoning us. This is not an isolated incidence but a repetition of American actions at almost every critical junction in Israel’s history:
* In March 1948, while Israel was fighting for its life, America suggested that the UN cancel its decision to establish a Jewish state and opt for a «UN trusteeship» instead.
* In May 1948, America tried to prevent the declaration of a Jewish state and slapped an arms embargo on Israel. These two actions signaled to the Arab states around Israel that they are free to attack Israel. This at a time when all experts believed that Arab victory and annihilation of Israel is a foregone conclusion.
* America supported «in its entirety» the plan of UN mediator Bernadott to cede Jerusalem and the Negev to the Arabs.
* When Gen. Allon and his troops entered Sinai peninsula chasing the beaten Egyptian invasion army, the USA supported Britain in their threat to go to war with Israel. (Nobody threatened Egypt when they invaded Israel on May 15, 1948.)
* In the early 50s, Secretary of State Foster Dulles suggested that Israel cede parts of the Negev to Egypt.
* In 1956, after Israel’s Sinai war together with France and Great Britain, the Soviet Union threatened to send «volunteers» against all three countries. President Eisenhower said that America will protect French and British troops, pointedly leaving out Israel. This amounted practically to throwing Israel out of Sinai.
* America signed an agreement with Israel, declaring it will open the straits of Tiran in case Egypt closes them again. In May 1967 Nasser closed them, but the USA said it could not act, due to unwillingness of the European partners. This caused the Six Day war, which was generally expected to annihilate Israel.
* UN decision 242 did not demand Israel to return to the previous borders (the «Green Line»). But this is what America is pressuring us to do.
* During the 1973 («Yom Kippur») war, America held back arms supply by two weeks, while the Soviets operated an air lift to Egypt from day one. Finally America forced Israel to let an encircled Egyptian army leave unmolested. Gen. Moshe Dayan said «America robed us of the fruits of victory». Henry Kissinger forced Israel in the armistice talks to yield parts of Sinai to the Egyptians and said unabashed that this will «improve Americas standing in Cairo».
* President Carter kept from Prime Minister Begin important facts and virtually forced him to sign a «peace treaty» with Egypt, which was not favorable to Israel.
* America started in 1989 dialog with PLO. This and finally forced Israel to talk and deal with them.
* America forced Israel during the Gulf War in 1991 not to respond to Iraqi missiles, promising that a third of all air sorties during the war will be directed to Western Iraq, from where the missiles were shot at Israel. In fact, only 3000 of 118.000 sorties went to Western Iraq, less than 3 percent.
* In all negotiations of Israel with the Arabs in which America took part, it always supported the Arabs. President Bush promised before the Madrid meeting in 1992 not to present America’s views, but at the opening session he said «Land for Peace». Israel has no land, the Arabs no peace. And abandonment now too.
* On September 11, America finally understood that terror endangers the world and must be fought. Their only real ally in this war is Israel. This is well known by the Administration. But again they are trying to establish a worthless Arab coalition. To obtain the Arabs agreement, of questionable value, they are dropping Israel like a hot potato, interrupting Israel’s fight against terror and leaving Israel open to blood shed – as America did so often before. They know very well that Arafat is in no way better than Ben-Laden, but they cannot resist the temptation to pay in Israeli currency and to sacrifice again Israeli and Jewish life.
The American administration knows very well that America does not have a more loyal ally than Israel. They know, as President Reagan said during the cold war that «were it not for Israel, the Soviets would be sitting on the Saudi oil». They know that the Six Day war was a turning point in the cold war. They know that the military services rendered by Israel to America during the Cold War, a more or less equivalent in dollar-value to the American Aid Israel received. But they do no think that they have to be loyal to their allies, especially if they are not numerous and maybe also if they are Jewish.
It is time to say «enough». It is time that Israel’s prime minister gets up and enumerates in public what various American Administrations did to us. How much blood did we spill because of them and how often were we prevented to keep the fruits of military victory. The American people and Congress are supporting Israel. And public opinion counts very much in America. It is time to tell President Bush that we want to live, it is our right to live. We shall not let you deliver us to Araft and his band of terrorists. War on terror – yes, war on terror on the expense of our lives – no.
[Adapted from Ezra Sohar, «Concubine in the Middle East», 1999, Gefen Pub. and «Ariel Center for Policy Research», (792-03-9063920), pp. 246.]
