Jonathan Dahoah Halevi, Global Law Forum, Jerusalem
Oberstløytnant (res.) Jonathan D. Halevi er seniorforsker på Midtøsten og radikal Islam ved Jerusalem Center for Public Affairs. Han var med på å opprette Orient Research Group Ltd., og er tidligere rådgiver for Politisk planavdeling i Israels Utenriksdepartement. (Bildet viser våpenskjoldene til Hamas og Fatah)
Oversatt for SMA av Per Antonsen
Utenriksminister Libermans plan om å hjelpe Gaza-stripen til å bli et uavhengig område har støtt på omfattende palestinsk motstand. Det to-hodete palestinske regimet i Ramallah (Fatah) og på Gaza-stripen (Hamas) forkaster fullstendig Libermans forslag om å mobilisere EU til å bygge kraftstasjoner for å forsyne dem med elektrisitet, avsaltingsanlegg for vann og et kloakkrenseanlegg. Dette var ment som en del av en plan for fullstendig å avskjære alle forbindelser med Israel, noe som ville avskaffe Israels maritime inspeksjon av varer som kommer til Gaza havn, og ville avstenge landets grense mot Gaza fullstendig.
Argumentene mot å etablere palestinsk uavhengighet likner hverandre. Nabil Abu Rudeineh som er talsmann for det palestinske presidentembetet i Ramallah, anser Libermans plan for å være et ”komplott mot det palestinske folks aspirasjoner om enhet, frihet og uavhengighet” og som ”uttrykker aspirasjonene til det israelske ekstreme høyre.” Ahmad Assaf som er talsmann for Fatah-organisasjonen som utgjør grunnlaget for Den palestinske selvstyremyndigheten, argumenterte med at Gaza-stripen fremdeles er under ”israelsk okkupasjon” og vil fortsatt være det fordi Gaza-stripen utgjør et enhetlig sammenhengende geografisk område med Vestbredden og Øst-Jerusalem. Sami Abu Zuheiri, en talsmann for Hamas, forklarte at “selv om Gaza i praksis var frigjort fra nærværet til de militære og bosetterne, så er den fremdeles fra et juridisk synspunkt og i praksis under okkupasjon,” og initiativet til Liberman er ”et forsøk på å unndra seg ansvaret som okkupasjonen medfører.” Abu Zuheiri hevdet at Israel, ”okkupasjonsmakten,” må fortsette med å dekke Gaza-stripens behov, inkludert mat, elektrisitet og drivstoff.
Standpunktet til Hamas eksemplifiserer en av de store absurditetene i den israelsk-palestinske konflikten. Hamas, som skrøt av å ha frigjort Gaza-stripen ved hjelp av jihad, kjemper av all makt for å bevare den «israelske okkupasjonen” av Gaza-stripen og for å forplikte Israel til å fortsette å overføre forsyninger til et område som høytidelig erklærer at det vil frigjøre hele Palestina, utslette staten Israel og drepe og utvise dens jødiske innbyggere.
Hamas får støtte for sitt standpunkt fra internasjonale menneskerettsorganisasjoner (Amnesty og Human Rights Watch), palestinere og israelere. Disse argumenterer intenst, i likhet med Hamas, med at Israel fremdeles er en “okkupasjonsmakt” og at landet derfor må befatte seg med “sikkerheten og velferden til Gazas befolkning.” Uheldigvis reiser menneskerettsorganisasjonenes standpunkt, som Hamas har tillit til, betydelige spørsmål. Dersom Israel fremdeles er en ”okkupasjonsmakt” på Gaza-stripen, slik de hevder, hvorfor krever da ikke disse organisasjonene at Israel oppfyller sine forpliktelser til å ivareta Gaza-beboernes sikkerhet og går imot Hamas-regimet som gradvis innfører islamsk lov på Gaza-stripen og åpenlyst bryter menneskerettigheter, undertrykker opposisjon med jernhånd og ved hjelp av henrettelser?
Dessuten forteller ikke en eneste av menneskerettsorganisasjonene hva som skal være de nødvendige vilkårene for avslutning av ”okkupasjonen,” men de forlanger alle sammen at den bør utvides gjennom en fullstendig åpning av grensen. Dette standpunktet utgjør et paradoks, for om Israel skulle avslutte beleiringen i henhold til kravene fra menneskerettsorganisasjonene (inkludert den maritime blokaden og kontrollen av luftrommet), så skulle okkupasjonen antas å være avsluttet, og Israel ville derfor ikke lenger være bundet av forpliktelsen til å ta vare på befolkningen i Gaza. Selv nå er der ikke noen virkelig effektiv israelsk ”beleiring” og Gaza-stripen er ikke et ”fengsel,” slik informasjonen fra Hamas-regjeringen om innførselen av varer (import på en milliard dollar pr. år) og folk (titusener, inkludert personell fra den militære gren av Hamas) over grensen mot Egypt vil bevitne.
Egypt er også interessert i fortsettelse av okkupasjonen og advarer på ny Israel om at landet ikke bør ta sjansen på å kvitte seg med den. Den offisielle forklaringen tydeliggjør i klartekst den offisielle egyptiske politikken: ”Enighet med argumentet som hevder at Gaza-stripen er ansett som frigjort territorium, medfører tilslutning til planen som søker å påføre byrden med å forvalte området over på naboen som lever i dets nærhet, nemlig Egypt. Dette må man ikke si seg enig i fordi det vil gi Israel en utmerket fluktrute bort fra okkupasjonen og overføre belastningene med den til Egypt, og dette ville kunne føre til at det palestinske problem opphører.”
Mot denne bakgrunn aksentueres spørsmålet om hvorfor alle er så forelsket i den israelske ”okkupasjonen.” Hvorfor står palestinerne fremdeles beinhardt på i sin motstand mot å få total uavhengighet på en del av det palestinske området, i det minste som et første skritt? En mulig nøkkel til svaret på spørsmålet ble gitt av professor Anat Biletzki, tidligere formann i organisasjonen B’tselem, som i en forelesning ved MIT i 2007 advarte mot faren for at det palestinske lederskap på grunn av utmattelse ville kunne bli enige om opprettelse av en palestinsk stat på en del av palestinsk jord og en tostatsløsning. Biletzki argumenterte med at bare løsningen med en enkelt stat på hele Palestinas territorium kan medføre en rettferdig og realistisk løsning, og hun gikk så over til å kritisere skarpt professor Sari Nusseibehs vilje til å gi avkall på flyktningenes rett til å vende tilbake.
Dette er først og fremst logikken bak standpunktet til det palestinske lederskap som ikke har forkastet ideen om å frigjøre Palestina i sin helhet. Det har gått fem år siden den israelske tilbaketrekningen fra Gaza-stripen, og Hamas-regjeringen fortsetter å opprettholde flyktningleirene til tross for deres overbefolkning og nedverdigende tilstand, og de fortsetter å kreve internasjonal bistand og hjelp via UNRWA. Innlosjering av flyktninger i bosettingsområdene som ble forlatt i Gaza (eller av de palestinske myndighetene på Vestbredden), vil ikke påvirke flyktningenes rett til å ta opp spørsmålet om rett til å vende tilbake i forbindelse med forhandlinger, på samme måte som rettighetene til palestinere i utlandet som er definert som flyktninger ikke blir påvirket.
Imidlertid er målet både til Den palestinske selvstyremyndigheten og Hamas-regjeringen identisk, nemlig å holde flyktningproblemets lava på kokepunktet, ettersom dette utgjør nøkkelen til det endelige målet for den historiske palestinske odyssé — utslettelsen av Israel som en jødisk stat. Dette er den virkelige grunnen bak den palestinske kjærlighetsaffæren med den ”israelske okkupasjonen.” Hamas ønsker å spise fra Israels hånd, for så å fortsette med å spise hånden og hele kroppen. Israels motstand mot å legge løkka om halsen sin med egne hender blir fremstilt av Hamas som et brudd på folkeretten.
Global Law Forum
Andre artikler fra Global Law Forum på engelsk om ”okkupasjonen” her…
