Oversatt av Willy Gjøsund
Redaktørens kommentar: Israels selvtilfredse antagelse har vært at til og med et overveldende flertall i Generalforsamlingen i september for å etablere “Palestina” vil ha bare en erklærende virkning. Feil. Jerusalem har glemt UNGA resolusjon 337.
Tidlig i Koreakrigen, da USA var frustrert fordi Sovjetunionen gjentatte ganger brukte vetoretten sin i FNs Sikkerhetsråd for å hindre rådets forsøk på å beskytte Sør-Korea, iverksatte landet det som ble kjent som FNs Generalforsamlings “Uniting for Peace” (Samling for fred)-resolusjon.
Da den ble godkjent i november 1950, sa UNGA-resolusjon 377 at dersom de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet skulle finnes å være uenige, noe som ville gjøre rådet ute av stand til å utøve sitt “primære ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,” så kan Generalforsamlingen ta over. Det utdypes ytterligere: hvis Sikkerhetsrådets permanente medlemmer ikke kan oppnå enstemmighet, og “det oppstår noe som kan være en trussel mot eller brudd på freden, eller en aggresjonshandling,” så kan Generalforsamlingen fylle ut vakuumet ved å utstede sine egne “passende anbefalinger” for “kollektive tiltak” foretatt overfor individuelle stater – helt opp til, og også inklusive “bruk av væpnede styrker når dette er nødvendig, for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”
“Uniting for Peace”-resolusjonen er ikke døde bokstaver. Den ble særlig brukt i 1981 for å omgå Sikkerhetsrådet og anbefale både sanksjoner mot Sør-Afrika fordi landet ville hindre Namibias uavhengighet, og assistanse, også militær, for dem som ønsket at Namibia skulle bli uavhengig.
Det er viktig å peke på at Generalforsamlingens myndighet som det fremgår av resolusjonen er ikke bindende, men det kan avgjort presse samtykkende land til å handle, og i 1981 gjorde det nettopp det. Generalforsamlingen anmodet medlemsstatene å “bistå med økt og vedvarende støtte, samt materiell, finansiell, militær og andre former for assistanse til South West Africa People’s Organization for å sette den i stand til å intensivere sin kamp for frigjøringen av Namibia.” Og den oppfordret medlemsstatene til umiddelbart å bringe til opphør “alle avtaler med Sør-Afrika for totalt å isolere det politisk, økonomisk, militært og kulturelt.”
Gjennomføringen av denne resolusjonen “var et betydelig skritt i prosessen med å pålegge apartheid-Sør-Afrika sanksjoner og deligitimere landet” sier Richard Schifter, en tidligere amerikansk assisterende menneskerettighets-minister som i årevis representerte USA i forskjellige FN-fora.
Og her er det Israel og palestinerne kommer inn, som du uten tvil har funnet ut nå.
Som Israels forrige ambassadør til De forente nasjoner, Gabriela Shalev, forklarte meg denne uken, at UNGA resolusjon 337 eksisterer, og presedensen for bruk av den betyr at “de som tror at de overveielser FNs Generalforsamling gjør kun har betydning som meningsytringer, tar feil.”
Generalforsamlingen, under “Uniting for Peace” har nemlig tenner.
Dessuten, innrømmet Shalev, så “var det først nylig at Israel fant ut dette” – og det takket være forskning foretatt av Jennifer Laszlo Mizrahis “The Israel Project.”
Men palestinerne har åpenbart lest det FN skriver med små bokstaver grundig i lengre tid. Den palestinske forhandleren Saeb Erekat refererte i fjor til mulig bruk av “Uniting for Peace”-resolusjonen i en kommentar til nyhetsbyrået Ma’an sent i fjor.
Både Shalev og flere andre eksperter jeg snakket med denne uken, og også den amerikanske diplomat-veteranen Schifter, mener at det palestinske lederskapet klart beveger seg mot bruk av akkurat denne resolusjonen i september.
Den palestinske ledelsen, det vil si, forutsatt at USA vil nedlegge veto mot deres unilaterale krav om statsdannelse, vil ta saken til Generalforsamlingen. Der vil de arbeide for den nødvendige to tredjedelers støtte i Generalforsamlingen for å anerkjenne “Palestina”, presumptivt langs grensene før 1967, og med “rett til tilbakevending” for flyktninger, under en “Uniting for Peace”-resolusjon for å sikre seg global handling.
Og alle jeg snakket med hadde den samme oppfatningen at dette, dersom dette skulle lykkes – internasjonalt press for å akseptere resolusjonen fra Generalforsamlingen, støttet av potensielle sanksjoner og boikottaksjoner, og hvem vet hva mer – kan bli uhyre skadelig for Israel.
Mahmoud Abbas’ palestinske selvstyremyndigheter har ikke gjort noen hemmelighet ut av at de prøver å sikre seg FNs støtte for sin etablering av Palestina i september.
Veteranforhandleren Erekat gjentok sist denne uken – i kommentarer som ble bekjentgjort og sirkulert til alle israelske legasjoner av Utenriksdepartementet tirsdag – at “de palestinske ledende institusjoner (PLO og Fatah) har bestemt å rette en forespørsel til FN for å anerkjenne en palestinsk stat innenfor 1967-grensene, med sin hovedstad i øst-Jerusalem.” Saken var nå i hendene på Abbas, sa Erekat. Men han la til at “Palestina” måtte levere sin søknad om fullt medlemskap til Sikkerhetsrådet “så snart som mulig.” Så ville rådet i sin tur “be medlemsstatene i FNs Generalforsamling om å anerkjenne Palestina som stat.”
En slik anerkjennelse ville ifølge Erekat bety at “Palestina” ikke lenger ville være “omdiskutert land”, men heller en stat under okkupasjon. Siden “Palestina” hadde “en permanent befolkning, definert territorium (selv om ikke det involverer permanente grenser), en fungerende regjering og evnen til å etablere internasjonale relasjoner,” ville det møte de definerte standarder for en stat slik det er beskrevet i Montevideokonvensjonen av 1933 om staters rettigheter og plikter, slik Erekat ser det.
“Fredsprosessen slik den har blitt styrt så langt, er slutt,” informerte PAs utenriksminister Riad Malk åpent tirsdag, i en tale på Tel Aviv universitet, sponset av Peres’ fredssenter. Og Malki fortsatte med å utlegge en strategi som mer enn tydelig spesifiserte resolusjon 337.
Hvis den type stat palestinerne søker ikke skulle bli oppnådd gjennom forhandlinger i september, slo han fast, “da vil det internasjonale samfunnet ta denne saken til De forente nasjoner… Det jeg prøver å si er at det ikke vil bli oss, det vil bli det internasjonale samfunnet som vil si at det er på høy tid at vi kommer til det å anerkjenne en palestinsk stat.”
Palestinernes unilaterale støt for å få en stat er bestemt til å begynne med en resolusjon i Sikkerhetsrådet – antagelig mot høsten, muligens mye tidligere.
Israel hadde forventet seg at resolusjonen ville slå feil der, at en lignende resolusjon ville få omfattende, men ikke-bindende support i Generalforsamlingen i september, slik at Israels internasjonale legitimitet ville få seg noen riper i lakken, men at den unilaterale tilnærmingen så ville kjøre inn i en blindvei, med USA og resten av de internasjonale nøkkelspillerne som presser på partene for å få dem tilbake til forhandlingsbordet for å finne løsninger på forskjellene. Muligheten for at “Uniting for Peace”-resolusjonen betyr en praktisk oppbakking for at FNs Generalforsamling anerkjenner Palestina, har nå, ekstremt forsinket, begynt å sjokkere noen av de relevante spillerne i Israel, riktig nok ikke alle, i deres selvtilfredshet.
Prof. Shalev, som nå er tilbake på Ono Academic College, hvor hun er president for det høyeste akademiske rådet, fortalte meg at hun nå ikke lenger har noen kontakt med sine tidligere arbeidsgivere i Utenriksdepartementet. Men hun forsikret meg at de på det nåværende tidspunkt var klar over den diplomatiske faren, og følte seg trygg på at påtroppende FN-ambassadør Ron Prosor – “en vidunderlig ansettelse” som hun så fornuftig kalte det – ville ta tak i utfordringen.
Andre “insidere” som jeg snakket med denne uken følte seg heller usikre på at Jerusalem hadde fått meldingen. En av dem som foretrakk å være anonym, mente Israel absolutt nå må få “hodet sitt ut av sanden,” mens en annen tørt kommenterte, “jeg ville bli glad om Israel begynte å delta i “Umm Shmum”-aspektet.”
Noen av de israelske diplomatiske kildene jeg snakket med denne uken påsto hardnakket at det var “diskutabelt” hvorvidt palestinerne ville gå veien til Generalforsamlingen, siden “gevinsten deres muligens ville bli av langt mindre betydning enn problemene det ville forårsake for dem… fordi det ville sette oss fri [å gjøre en unilateral handling].”
Det er langt ifra at alt er tapt, men det kan bli det dersom Israel ikke mønstrer en effektiv respons til den palestinske strategien. Og det første viktige forumet er Sikkerhetsrådet.
Nasjoner som ønsker medlemskap får det av Generalforsamlingen på anbefaling av Sikkerhetsrådet, fremhevet Schifter, som nå leder direksjonen for the American Jewish International Relations Institute. Og det er verdt å regne med at de palestinske strategene vil gjøre sitt ytterste når det gjelder ordvalget når de planlegger sin søknad til Sikkerhetsrådet for å få godkjent en palestinsk stat, for å gjøre det vanskelig for de 15 medlemmene i Sikkerhetsrådet å si nei.
Det antas at de vil vise til relevante FN-resolusjoner. De vil benytte kommentarer og beslutninger som er foretatt av verdens ledere for å supportere Palestina. Shalev sier: “De vil bruke ord som [USAs ambassadør til FN] Rice, [Utenriksminister Hillary] Clinton, [Den tyske kansler Angela] Merkel og andre har brukt for å støtte palestinerne.”
Palestinerne må ha hatt stor fornøyelse av å bevitne de vanskelighetene USA hadde i å få seg til å bruke vetoretten for å blokkere forrige måneds resolusjon imot bosettingene – som hovedsakelig var en testrunde for prosessen med å danne en stat.
Og de vil føle at de beveger seg mot en vinn-vinn situasjon. Enten vil de nødvendige ni eller flere av de 15 medlemmene i Sikkerhetsrådet vil stemme for “Palestina,” og i dette tilfellet vil deres diplomatiske operasjon ha vært en spektakulær suksess. Eller USA vil bli tvunget til å bruke vetoretten, og de vil fortsette til Generalforsamlingen, med denne “Uniting for Peace”-resolusjonen i våpenarsenalet sitt.
Den beste måten for Israel å unngå at noe av dette hender, ville være å oppnå det som i øyeblikket ses på som omtrent en umulighet: å overtale minst sju av de 15 medlemmene i Sikkerhetsrådet til å stemme nei, ikke avstå eller være borte. På det viset ville resolusjonen om stat mislykkes, USA ville ikke behøve å bruke vetoet sitt, og det ville ikke være noen mulighet for palestinerne å kjøre uavgjort overfor Sikkerhetsrådet og på den måten få til “Uniting for Peace” i Generalforsamlingen.
Hvorfor omtrent en umulighet? Fordi Israel har veldig få virkelige venner i det internasjonale samfunn i disse dager, og enda færre blant de 15 nasjonene i Sikkerhetsrådet.
De fleste israelere vil nok tro at den manglende fremgangen i forhandlingene med palestinerne kommer av at den andre siden nekter å innta holdninger som ville garantere Israel dets fysiske og demografiske sikkerhet ved siden av det foreslåtte Palestina. De fleste israelere kan nok kanskje tro at det palestinske lederskapet verken har oppmuntret sitt folk til å akseptere jødenes rett til en stat, eller akseptert dette for sin egen del; og har holdt vedlike et miljø hvor terrorister som skyter mot Israel blir sett på som rollemodeller.
Men det triste faktum er at mesteparten av det internasjonale diplomatiske samfunn rett og slett ikke aksepterer dette narrativet, og ser ut til i økende grad å anklage sterke, suverene Israel for ikke å innrømme de svake, statsløse palestinerne uavhengighet. Rakettangrep fra Gaza, bombinger på bussholdeplasser i Jerusalem, til og med grusomme mord på fedre, mødre, barn og babyer i hjemmene sine, blir sett i kontekst til dette.
Så det er virkelig ingen automatikk i at en stemme blokkerer i Sikkerhetsrådet når palestinerne krever sin stat, det er ikke en gang lett tilgjengelig. Ikke selv om man prøver å etablere denne “staten” alt mens kjernespørsmålene i forhold til nabostaten Israel forblir uløste.
Israel kan ha vanskeligheter med sitt forhold til Obama-administrasjonen, men så langt som jeg kan bringe på det rene, er Amerika det eneste av de 15 landene som blir bedt om å stemme i saken om “Palestina” en gang i nær fremtid som Jerusalem kan stole på vil ta vår side. Shalev sa det rett ut: “Vi har aldri sluttet å forsøke, men jeg er ikke sikker på om vi kan få de stemmene vi trenger for å imøtegå en resolusjon i Sikkerhetsrådet om en palestinsk stat.” Israelske diplomatiske kilder, som ikke vil siteres, synes å være mer pessimistiske.
Hvem ellers kunne tenkes å berøve palestinerne noen av de ni “ja”-stemmene de trenger? Basert på tidligere avstemninger og andre inntrykk, er Kina, Brasil, India, Libanon og Sør-Afrika helt opplagt hinsides alt håp.
Colombia anses for å være en mulig alliert. Men de vitale landene som har kapasitet til å få de andre til å bikke over, sier Schifter og andre, er Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Kunne Tyskland være klar for å si “nei” til unilateral etablering av Palestina? Kanskje, sier noen av dem, hvis statsminister Benjamin Netanyahu kan overbevise Merkel at han er klar for å få kjøtt på beina på sitt løselige snakk om en tostatsløsning.
Hvis Tyskland slår seg sammen med USA, sier flere personer jeg snakket med, kunne det tenkes at Storbritannia og Frankrike kunne gjøre det samme. Bosnia kunne så muligens følge etter. Schifter spekulerer i at hvis Frankrike virkelig ønsker å hjelpe, så kunne de få Gabon med seg. Så er det Portugal, som for sin del høres ut som at de ikke har bestemt seg, men de kan være fristet, eller, bare kanskje, russerne. En av disse to, og jobben ville være gjort. Det siste medlemmet av de 15, Nigeria, antas av noen kanskje å være utenfor rekkevidde.
Mange “hvis”
En av nøklene til suksess i denne diplomatiske striden, sier alle jeg har snakket med, er hvor hardt USA arbeider for å få andre ombord. Landet har stor interesse av å gjøre dette. Aller først landets egen overbevisning som har blitt slått fast mange ganger, at veien til Palestina går via bilaterale forhandlinger mellom Israel og palestinerne, ikke internasjonalt diplomatisk diktat. Og for det andre den vegringen som sitter så dypt i dem mot å gripe til vetoretten igjen; siste måneds veto var første gang på fire år at et veto ble brukt i Sikkerhetsrådet, og Obama-administrasjonen simpelthen mislikte å være i et 1-14 misforhold. Det har faktisk blitt fortalt meg at “Washington var veldig, veldig nære på” ikke å bruke vetoretten i anti-bosetting resolusjonen.
Et mindretall av dem jeg snakket med spekulerte i at USA kanskje ikke vil nedlegge veto nå mot en resolusjon om palestinsk stat. Shalev, en av dem, sa: “Vi kan kanskje tape i Sikkerhetsrådet. Jeg er ikke så sikker på om USA vil bruke vetoretten sin.”
Men de fleste insidere sto knallhardt på at Washington helt sikkert vil bruke sitt veto hvis dette blir nødvendig. Likevel vil Washington mye heller at det ikke skulle bli nødvendig, og det betyr at det er bedre å få noen av de ni “ja”-stemmene palestinerne trenger, til å vende seg bort fra dem.
I de siste månedene har kilder i administrasjonen ofte klaget til meg over at Israel undervurderer det arbeidet som gjøres fjernt fra nyhetsoverskriftene for å forhindre at Israel får enda mer juling i diplomatiske fora. Disse aktivitetene var relevante for eksempel i å holde Goldstone-rapporten borte fra Sikkerhetsrådet, selv om selvsagt også det arbeidet som medlemmer av House Task Force gjorde for Israel i FN også er sentralt i dette bildet.
Arbeider administrasjonen hardt i dag?
En kilde som nylig har vært i regelmessig kontakt med Utenriksdepartementet sto klinkende klart på at svaret er nei. Denne kilden mente at man kan høre amerikanske diplomater klage over at Israel stoler for hardt på at de skal gjøre bakgrunnsarbeidet, og i stedet mener de at Israel burde jobbe hardt for sin egen sak overfor vest-europeerne, russerne og kineserne.
En annen kilde refererte imidlertid til alle typer kontakt mellom diverse prominente senatorer og kongressmenn og lederne for noen av de landene som har en posisjon som vil avgjøre avstemningen i Sikkerhetsrådet. “Land kan beveges” sa denne kilden, “og USAs kongress vil avgjort arbeide for det.”
“Men Israel trenger å gjøre mye mer selv også,” sa denne kilden. “Og det begynner med at Netanyahu prøver hardt å vinne over Merkel.”
En tredje kilde la til at dersom amerikanerne fortsatte å arbeide på dette, så var det en sjanse for at arbeidet for en unilateral statsdannelse vil stoppe i Sikkerhetsrådet. Den amerikanske administrasjonen er avgjørende, sa denne kilden. I grove trekk er det slik at dersom USA trekker seg tilbake, så vil andre fylle dette vakuumet, sa vedkommende. Hvis USA blir overbevist om nødvendigheten av å står frem, så kan andre land godt tenkes å ta vinket fra Washington.
Men dersom Israel mislykkes i å mønstre sju “nei”-stemmer, avholdende eller fraværende, uansett hjelp fra USA, og USA blir tvunget til å bruke sitt veto på en resolusjon om palestinsk stat i Sikkerhetsrådet, da vil kampen flyttes over i Generalforsamlingen.
Også der trengs det to tredelers majoritet for at en resolusjon skal kunne vedtas. Men til forskjell fra Sikkerhetsrådet, så er det snakk om et to tredelers majoritet ikke blant alle de 192 medlemsstatene, men blant de av de 192 medlemmene som er “til stede og stemmer.” Så også der er Israel i alvorlig trøbbel.
Seniorforsker i The Israel Project, direktør Alan Elsner, mener at pro-palestinske resolusjoner vanligvis støttes av mer enn 110 medlemsnasjoner. Å få en to tredelers majoritet blant medlemmer som er til stede vil derfor være godt innen rekkevidde for palestinerne. Shalev deler denne oppfatningen. Og hun advarer om at dersom palestinerne kan oppnå Generalforsamlingens anerkjennelse for en stat under en “Uniting for Peace”-resolusjon, “så vil det være et virkelig hinder, ikke bare et PR-tilbakeslag. Dette ville forsøke å prakke på oss en eller annen form for palestinsk stat.”
Graden av alvor ville jo avhenge, i det minste i en viss grad, av hvor mange stemmer palestinerne får for staten sin i Generalforsamlingen. “Hvis en resolusjon blir vedtatt, noe som antagelig vil skje,” sier Schifter, “så er der en forskjell på virkning mellom en resolusjon som er vedtatt med 150 stemmer, som er det målet palestinerne har satt seg, eller la oss si med 110.”
Absolutt handlingsrom for energisk israelsk diplomati også.
Noen av de kildene jeg snakket med spådde en avstemning etter Generalforsamlingen blant mange land for å åpne ambassader i “Palestina.” De spådde en betydelig oppsving i boikotter og sanksjoner. “Jeg vil ikke høres ut som Åpenbaringen,” sa en, “men det ville kunne bli stilt krav til Israel om å trekke seg tilbake til grensene før 1967, med alle slags forsøk på å presse Israel til å gå med på disse kravene, selv om ingen av kjernespørsmålene har blitt løst.”
Elsner sa at også han forventet en økning i sanksjoner og boikotter. Han trodde at palestineres strategi var skapt for å skru opp det økonomiske presset på Israel, “demonstrere Israels isolasjon, og få Israel tilbake til forhandlingsbordet til bedre odds for palestinerne. Deres mål er en avtale basert på våpenhvilelinjene fra 1949, inklusive “retten til å vende tilbake,” og å forhindre [israelske krav som] den pågående utvikling av israelske styrker på Jordan-elven.”
Laszlo Mizrahi sa at Abbas’ invitasjon til å oppnå et skinn av enhet med Hamas var et utspill for å utmanøvrere innsigelser fra land som kunne hevde at palestinerne ikke kan opprette en stat når de blir ledet av to regjeringer som er i konflikt med hverandre. “Fremstøtet i retning mot enighet” sa han, “har kun å gjøre med Generalforsamlingen i september.”
Det samme er tilfelle med PAs vellykkede fremstøt for å få Latin-Amerika til å anerkjenne en palestinsk stat, og det pågående arbeidet for å få til det samme med Europa, sa han. “De arbeidet under radarhøyde i seks måneder i Latin-Amerika uten at det israelske utenriksdepartementet greide å plukke opp hvor alvorlig inngrepet var, og så rullet de ut land for land.”
Palestinerne har en sterk delegasjon i FN, la Elsner til. “De er svært vel bevandret i sine intrikate floker.”
Og Israel? Vel, Israel har ikke hatt en permanent ambassadør til FN i de seks månedene siden Shalev trakk seg tilbake sist høst, som hun lenge hadde annonsert at hun ville gjøre. Prosor er fremdeles på post som ambassadør i Storbritannia, en uhyre viktig post som han neppe kan forlate over natten – og en overgang er ikke planlagt før om et par måneder eller så.
Noen i Israel, er svært bevisst på faren, det er klart. Faktisk er noe av motivasjonen bak det forestående diplomatiske initiativet til Netanyahu å ta vinden ut av palestinernes seil – å understreke Israels vilje til å gjøre virkelige fremgang, og på den måten undergrave palestinernes påstand om at de ikke har noen alternativer ett den unilaterale veien, grunnet den påståtte uforsonligheten fra Israels side, og grunnet israelsk nybygging.
Ideen er å vinne både over internasjonale aktører, og palestinerne selv, og å overbevise dem at den bilaterale veien er bedre.
Idet han fremholdt at mer enn 110 nasjoner har annonsert sin støtte for en palestinsk stat, fortalte forsvarsminister Ehud Barak sist uke Instituttet for nasjonale sikkerhetsstudier at Israel sto overfor “en diplomatisk tsunami som størstedelen av publikum ikke er klar over.”
Han oppfordret Netanyahu å “få kjernespørsmålene på bordet. Israel må si at det er villig til å diskutere sikre grenser, flyktninger og Jerusalem.” Som saken står, blir Israel “dyttet inn i et hjørne, det hjørnet hvor det gamle Sør-Afrikas nedbrytning begynte,” advarte han.
Barak la til: “Delegitimeringen av Israel kommer til syne.”
Antagelig har han tatt innover seg de finere detaljene i palestinernes FN-strategi.
“Slik situasjonen er nå,” oppsummerte Shifter, “har jeg ingen tvil om at en resolusjon blir bragt til Generalforsamlingen i september, den går forbi Sikkerhetsrådet idet man bruker “uniting for Peace”-resolusjonen fra 1950 til å anbefale en palestinsk stat innenfor våpenhvilelinjene og antagelig vil man vise til FN-resolusjon 194 om “retten til å vende tilbake” for flyktninger.”
Ingen skal si de ikke har blitt advart.
Kilde: Jerusalem Post
