Av Amotz Asa-El,
The Jerusalem Post 06/11/2010
Til norsk ved Per Antonsen
Israels feil i konvoikrisen var taktiske; Tyrkias var strategiske.
I virkeligheten ble Mossad, marinen og regjeringen tatt ved overrumpling, for ikke å snakke om Israels PR-system. Likevel, når vi skal oppsummere, så var feilene deres taktiske, innenfor en fornuftig strategi, som går ut på å forsvare jødene og bekjempe deres fiender. I Tyrkia har det vært omvendt, med en taktisk imponerende utenrikspolitikk som nå viser seg å være en strategisk katastrofe.
I syv år har Recep Tayyip Erdogan lurt alle når det gjelder hans dagsorden og karakter. Ettersom tiden gikk, har imidlertid sminken hans blitt mer tynnslitt og maskene har falt av, og nå har hele kostymeballet endt i stor tragedie og farse.
Erdogans søken etter en ”nullproblemspolitikk” overfor Tyrkias naboer slo an i det internasjonale samfunn som nettopp den typen islam verden så sårt trengte: pragmatisk, tolerant og dialogorientert. Tyrkias ledere kjælte med sine greske erkefiender, feiret en pakt med armenerne, tillot kurdiske fjernsynssendinger, tilnærmet seg Syria og for første gang på tiår, besøkte Irak.
Riktignok viste noen av disse pakkene seg å være dårligere sammensydd enn først påstått. Den armenske avtalen gikk i vasken ettersom den ikke medførte tyrkisk innrømmelse av folkemord, og mimikken overfor kurderne utelot det som telte mest – tillatelse til å drive skoler med undervisning på kurdisk språk. Likevel ga ikke Tyrkia noen grunn til å mistenke landets oppriktighet.
Slik er det ikke lenger. Erdogan har nå skapt mistanke hos sitt lands mange historiske fiender om at han er en løgner, en ulv i fåreklær som tror han kan lure alle hele tiden.
Mistanke om at Erdogan er en diplomatisk svindler dukket opp allerede to uker etter at han dannet regjering, våren 2003, da det tyrkiske parlament la ned veto mot at USA skulle få gå inn i Nord-Irak gjennom Tyrkia. På den tiden var det få som forsto denne utviklingen, som ble løst militært gjennom en improvisert, men godt gjennomført luftoperasjon.
Politisk var dette en erdogansk list på sitt reneste. Den amerikanske operasjonen som han nesten kjørte av sporet, var ikke av det slaget som den tyrkiske regjeringen trenger å søke støtte for i parlamentet. Likevel produserte Erdogan et ”forbud” som tillot ham å late som om han var hindret av det samme demokratiet som hadde fått Amerika til å gå til den aktuelle krigen.
På samme måte ga det første inntrykket av at Erdogan var en moderat muslim som var oppsatt på å holde ved like arven etter Mustafa Kemal Atatürk, etter for en snikende kontrarevolusjon hvor de sekulære militære, mediene og rettsvesenet gradvis har blitt tvunget til underkastelse. Og dette er faktisk problemet med Erdogans mange halvsannheter, avledningsmanøvrer og regelrette løgner: De virker bare en stund. Til sist begynner alle å ane at de har blitt ført bak lyset.
Å høre Erdogan brøle til oss jøder, slik han gjorde i forrige uke, ”Du skal ikke slå i hel” (Jeg vil nå si det på hebraisk!”) er grotesk. Dette er mannen som ikke vil erkjenne sitt lands massemord på armenerne i det forrige århundret, den store elskeren av menneskeheten hvis typisk eskapistiske svar på de amerikanske og svenske folkevalgtes anerkjennelse av det armenske folkemord, var å trekke tilbake sine ambassadører fra Washington og Stockholm i raseri.
Tyrkias mange historiske ofre, fra Serbia og Bulgaria gjennom Romania og Ungarn til Kypros, Armenia, Kurdistan og arabiske land, tar nå i stillhet opp til vurdering mannen bak konvoiaffæren, og de har ikke annet valg enn å anta at de er i business med en tyrker som de alle helst ville glemme. Mannen betyr trøbbel, en islamistisk løs kanon i en verden breddfull av islamistisk oppgløddhet, misnøye og aktører. Det er bare et spørsmål om tid før den tyrkiske middelklassen slutter seg til eliten i undringen over hvor mye Erdogans eventyr vil koste dem.
Det er ille nok at han bringer sitt folk i forlegenhet når han for eksempel sier at han ikke kan tillate skoler å undervise på kurdisk fordi den slags minoritetsrettighet ikke gjelder noe sted i verden. Selvfølgelig er det tillatt, for eksempel i Israel, hvor arabiske skoler underviser på arabisk. Og det er selvfølgelig ille nok når Erdogan er så inkonsistent at han forlanger at Tyskland skal gi sin 0,3 prosent store tyrkiske minoritet den samme kulturelle autonomi som han ikke vil gi sin egen 15 prosent kurdiske minoritet.
Det er heller ikke bra for Tyrkia at landets leder nå oppfattes over hele verden som en demagog. Erdogan oppfattet ikke ironien om seg selv, – mannen som var vert for Sudans tiltalte utøver av folkemord, Omar Bashir, mens han offentlig skriker til Nobelpris-vinneren Shimon Peres: ”Dere dreper små barn i Gaza.” Millioner av andre gikk imidlertid ikke glipp av ironien, og de innser at de har business med en bølle hvis definisjon av moral og umoral er hva som er godt eller dårlig for ham, snarere enn hva som er godt eller dårlig uavhengig av ham.
Det er helt sikkert ille for Tyrkia å bli assosiert med antisemittisme, en sykdom landet aldri tidligere var plaget av.
Erdogan liker å hevde at han avskyr antisemittismen. Han besøkte sjefsrabbineren i Tyrkia etter et terrorangrep mot en synagoge i Istanbul, og i denne uken var han vert for den israelske rabbineren Menachem Froman. Slike symbolske handlinger, foruten å indikere at han skiller mellom jøders rett til sin religion og deres rett til sitt land, blir dessverre meningsløse når han henfaller til den simpleste antisemittiske profanitet – blodsanklagen. Så lenge han sitter ved makten vil Tyrkia være på kant med hele det jødiske folk, en velprøvd oppskrift for den slags nedgangstid som rammet Spania etter utvisningen og Russland etter kommunismen, for ikke å nevne Tyskland etter nazismen. Det verste for Tyrkia er likevel å bli assosiert med provokasjonen som sådan.
Erdogan har overbevist sitt lands mange historiske fiender, mest av alle Russland, om at han er en farlig hissigpropp som må holdes i sjakk. For Russland er det moderne Tyrkia ikke annet enn en reinkarnasjon av den makten de hadde 12 kriger med mellom 1568 og 1917. For Russland var Ankaras innblanding i supermaktspolitikken gjennom å intrigere med Iran og Brasil, et alarmsignal, av det slaget Erdogan til å begynne med var påpasselig med å unngå å gi, inntil han ble overselvsikker og glemte at en atomopprustet islamsk akse av det slaget alle nå mistenker ham for å kultivere, er for Vladimir Putin det samme som den kubanske A-bomben var for John F. Kennedy.
Alle etterretningstjenestene som er mistenksomme overfor Tyrkia – og de teller minst et dusin – kjenner sannheten om konvoien. De vet at den var inspirert og svært sannsynlig iscenesatt av Erdogan: At den var en metafor for hele hans utenrikspolitikk, en høyprofilert, godt finansiert og dårlig kamuflert sjøreise for fanatikere som albuet seg vei om bord i et skip med tosker for å få i stand en slåsskamp der hvor verden minst trengte en.
Erdogan har nå fått alle til å mistenke Tyrkia for i stillhet å fore den selvsamme islamismen som er hele verdens fordervelse. Hvilke tiltak alt dette vil føre til er en sak for seg, men masken har falt av, og det er for sent å sette den på igjen.
www.MiddleIsrael.com
Kilde: Jpost
