Shabbat shalom alle sammen,
Mens jødene feirer Hanukka og Jul og Nyttår står for døren, sender vi leserne vårt ønske om en velsignet helg og alle gode tanker for det nye året. Disse høytidene symboliserer mye lys og glede, men også utfordringer og strid som både jøder og kristne måtte igjennom på historiens vei. Det gode liv i sosial trygghet handler om å finne balanse mellom motpoler. Jo mer vi lærer av historien, desto bedre er vi rustet for fremtiden. Til dette trenger vi kunnskap og evne til å se og forstå også det som til daglig er skjult for oss.
SMA er viet til bekjempelse av jødehat og annen diskriminering gjennom vedvarende folkeopplysning og vil være en stemme for dem som av ulike grunner ikke har tilgang til mediene. Denne rollen er både krevende og belastende, især fordi vi stadig må omtale svært negative og lite oppmuntrende sider ved samfunnslivet. Men, også dette må gjøres, og vår redaksjonelle frihet gjør oss i stand til å gi dere en frisk og annerledes analyse av det som foregår, ikke for å kritisere samfunnet, men for å være med og støtte opp under de gode kreftene som finnes rundt oss, men som sjelden slipper til i mediebildet.
SMA- redaksjon benytter anledningen til å takke hver og en for deres støtte til SMA og Israel gjennom dette året. Vi vil takke for at dere har vært flinke til å formidle SMAs informasjon videre, både via e-post og andre kanaler, slik at vi stadig når flere lesere. Lederartiklene finnes også på SMAs hjemmeside på Internett under rubrikken LEDER til venstre på nettsiden.
Vi runder av dette året med å ønske dere en fredelig høytid, et godt nytt år og mye velsignelse i året som kommer.
Fra oss i SMA-redaksjonen
**********
Hvor ble det av de frie intellektuelles stemme?
Av Michal Rachel Suissa, leder av Senter mot antisemittisme, SMA
Vi avslutter dette året med en vemodig erkjennelse av at grensen for den kunstige økonomiske veksten i USA og EU, basert på voksende lån og kreditter, synes å være nådd. Vi innser at vi står foran en økonomisk nedgangstid som er sammenlignbar med 1929. Vi innser at vi må være med på å betale regningen for det lettbente EU-eksperimentet som vi var så sterkt imot. Det dreier seg blant annet om et forsøk på å redde det som reddes kan av de sparepengene våre som er plassert i papirer og virksomheter som raskt kan gå over ende når krisen brer seg utover i verden. Det kan raskt bli mindre «pæeng på bok» hvis bankene ikke lenger kan gjøre opp for seg.
Når nedgangstiden melder seg er det viktig å sette et kritisk blikk på vårt samfunns fundament, og se hva det er som mangler og hva som må gjøres av forsterkninger. En av den viktigste lærdommene av historien er imidlertid at vi mennesker nettopp ikke tar lærdom av historien. Albert Einstein definerte galskap som det å gjøre den samme handling om og om igjen og forvente forskjellige resultater.
Mye tyder på at vi handler nettopp slik. Man behøver ikke å være ekspert i økonomi for å forstå at naturens og samfunnets lovmessigheter gjelder også her. Man skaper ikke verdier av intet og noen må betale for andres overforbruk. Man kan ikke holde fest på lånte penger og tro at man alltid kan låne mer for å betale den neste regningen. Vi har forklart dette enkle faktum tidligere, men vår stemme rekker ikke inn til dem som styrer. De har heller ikke lest eller forstått Max Webers bok om Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd som kom ut for 108 år siden.
Statsminister Jens Stoltenbergs beslutning om å låne 55 milliarder kroner til Pengefondets EU-redning har ikke engang skapt seriøs debatt i Norge. Det virker som om folk flest har resignert og lever i troen på at vi befinner oss utenfor verdens skjeve gang. Et alvorlig tegn på dette er at det heller ikke ble offentlig debatt i Norge av det foredraget vår utenriksminister ga ved Handelshøyskolen i Bergen, 15. september 2011, med tittelen: Europa som geografi og Europa som idé.
Mens hele korthuset til EU var i ferd med å rase sammen, sto utenriksminister Gahr Støre frem i Bergen og ønsket å nominere EU som kandidat til Nobels fredspris. Støre presenterte en begeistring og en visjon om fortsatt utvidelse av det økonomisk og politisk konkursrammede EU-prosjektet som tilkjennega en åpenbart religiøst inspirert holdning til EU-saken fra hans side. Dette var på et tidspunkt da tre av fire nordmenn valgte å si nei til norsk medlemskap i EU. Ikke bare virket han betenkt over at Russland og Tyrkia holdes utenfor EU, men han var meget klar på at han også skulle ønske at de nye islamistiske regimene i Egypt og Tunisia skulle finne sine plasser i det europeiske økonomiske og politiske fellesskapet.
Utenriksministeren, som forlengst har sluttet med å utforme vår utenrikspolitikk på grunnlag av bred enighet i Stortinget, viser i økende grad en betenkelig form for forakt for våre nasjonale interesser som han formelt er satt til å ivareta på våre alles vegne, og i stedet induserer i vår hverdag en form for globalisme som aldri har vært hverken debattert eller vedtatt som norsk utenrikspolitikk. Utenriksministerens atferd vitner om en politisk galskap som ligger til grunn for personlige ambisjoner og som ser ut til å mangle grensesetting og kontroll. En viktig årsak til denne absurde situasjonen er at det ikke lenger finnes en samlet, sterk og kvalifisert politisk opposisjon til norsk julenissepolitikk. Alle sitter lydig og venter på julegaven. Det er hva som lønner seg mest, tror de.
I det foredraget han holdt i Bergen byttet politikeren Større rolle med de økonomene, forskerne og akademikere som lyttet til ham. Han sto frem som en sterk verdensfrelsende ideolog og visjonær profet som ville overbevise oss om at det fallerte EU fortsatt er i stand til å løse folkets problemer. Hvor er motreaksjonene mot det tøvet han presterer? Er det rett og slett ingen som tør ta ham i ørene av frykt for å få mediestormen mot seg? Er det ingen blant våre intellektuelle eliter som oppfatter at når en enslig politiker kommer så langt i sin visjonære galskap at han fra sin posisjon kan komme til å sette landets og folkets interesser over styr, da har landets ledelse behov for veiledning?
Vi lever i et land hvor både politikere, akademikere, medier og de intellektuelle eliter er lønnet over Statsbudsjettet. Som «statsfunksjonærer» fungerer de som et ekko av den politiske maktelitens drømmer og visjoner om endeløs karriere, og går over til heller å ivareta sine egne nære interesser. I faget organisasjonssosiologi snakker man om en atferd som retter seg etter «Oligarkiets jernlov,» som sosiologen Robert Michels formulerte for 100 år siden, og som forklarer atferden til ansatte i alle slags organisasjoner. En svensk statsråd uttalte for noen år siden at «Norge er den siste sovjetstaten.» Han ble latterliggjort i mediene den gang, men ville han blitt det i dag, hvor den norske elitens frivillige og selvtilfredse ensretting har nådd et nivå som faktisk noen ganger minner om Sovjetunionen, og det ikke bare når det gjelder forsyningen av smør? Er det bare utlendinger som ser dette?
Siden vi ikke har tradisjon for private universiteter i Norge og nesten ikke lenger har medier og frivillige organisasjoner som er uavhengige av statskassen, er den frie stemmen så å si fraværende i vår offentlige debatt. De få som er igjen har samlet seg på noen få Internett-steder hvor de stort sett samtaler med hverandre under mistanke om undergravende konspirasjon. Det vi har fått i stedet er en slags forutsigbare «politiske telefonsvarere» som dukker opp over alt i mediene og forklarer og forsvarer det politisk korrekte. Men dette har de jo også i Nord-Korea. Demokrati handler om aktiv deltagelse av demokratiets borgere for ivaretakelse av deres egne interesser og ikke om å applaudere ledere og «eksperter.»
Det er noe i vårt samfunn som gjør oss politisk passive og fører til at vi overlater både tenkningen, politikken og beslutningene til et indre nettverk av etablerte «eksperter.» En illustrasjon på denne passiviteten fikk vi gjennom Arbeiderpartiets kommunevalg i Oslo der 11 av 20 som ble valgt er folk med innvandrerbakgrunn. Dette skapte problemer for Arbeiderpartiets ledelse som nå selv ønsker å kontrollere nominasjonen og valgene. I stedet for å innrømme det faktum at nordmenn passivt velger bort demokratiet, vil man hindre valgkupp ved å frata velgerne valgfriheten og dermed innskrenke demokratiet. Det gjorde man også i Sovjetunionen.
Det vårt samfunn trenger, akkurat som Nord-Korea og den arabiske verden, er nettopp det motsatte. Vi må styrke demokratiet ved å sikre aktiv deltagelse av folket, og ikke overlate vår skjebne til karrierebyråkrater og politikere som går sin egen vei når vi ikke følger med og passer på dem.
En fri og uavhengig presse som vil formidle en fri intellektuell og kritisk stemme må være vårt første ønske på veien mot den norske våren.
Godt nytt år!
