Hvem er imot en palestinsk stat?

Shalom alle sammen,
I kveld begynner jødenes forsoningsdag, Yom Kippur, som varer i 25 fastetimer. På denne dagen er jødene pålagt å gjøre opp moralsk regnskap og se hva enhver kan gjøre for å bli et bedre medmenneske.  De 10 dagene før Yom Kippur står jødene tidlig opp til ekstra bønn i Synagogen.  Den kalles Selichot, tilgivelse.  Sist onsdag kveld kom om lag 2000 jøder til Sikem for å be ved Josefs grav. Gravmonumentet har vært ødelagt av arabere flere ganger de siste årene, og den gamle bygningen har vært revet og påtent, og i mars 2004 ble den omgjort til moske.  Torsdag morgen fant jødene graven tilgriset med hakekors.  Slik fortsetter fredsprosessen.
I mellomtiden kan vi glede oss over at en israelsk vitenskapsmann har fått Nobelprisen i kjemi for 2011. Daniel Shechtman fra det tekniske universitet, Technion i Haifa, oppdaget at atomer i metaller kan ordne seg i en ny ukjent form kalt kvasikrystaller.  Oppdagelsen hans var så utradisjonell og radikal at enkelte forskere så på ham som en unormal person.  Vi slutter oss til gratulantene og noterer at 0.2 prosent av verdens befolkning tilsammen har vunnet mer enn 22 prosent av Nobelprisene.
Shabbat shalom fra oss i SMA-redaksjonen

**********

Hvem er imot en palestinsk stat?
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA
Den talen Mahmoud Abbas holdt i FNs generalforsamling 23. september, inneholdt alle de velkjente angrepene på Israel, og han tok dessverre fremdeles ikke avstand fra terror. Han åpnet ikke for anerkjennelse av det jødiske folks rett til sitt eget land og ga ingen form for forståelse for at jødene også har krav på sikre grenser, slik FNs Sikkerhetsråd vedtok i 1967.  Det var ingen selvkritikk å spore i talen, kun krav både til Israel og verdenssamfunnet.  Ifølge vår utenriksminister talte Abbas til sine egne.  Ingen på den siden synes å forstå at fred oppnår Abbas bare dersom han velger å tale om fred til israelerne. Talen hans ble imidlertid møtt med applaus fra salen.
I talen til Israels statsminister Benyamin Netanyahu, ble Abbas flere ganger invitert til samtaler og samarbeid om en fredelig etablering av en palestinsk stat. Netanyahu ga utrykk for respekt og forståelse for Palestina-arabernes ønske om egen stat. Det samme har jødene akseptert og ønsket siden det først ble foreslått for den britiske regjering i 1937.  Netanyahu ønsker, som sine forgjengere, at de Palestina-arabiske lederne, sammen med lederne for den jødiske staten Israel, skal komme til enighet om dette gjennom forhandlinger.  Det som skal til er anerkjennelse av motparten som fredspartner.
Det Netanyahu sa i sin FN-tale gjenspeiler det Jødene alltid har sagt: At de er villige til å dele sitt lille land med araberne som bor blant dem. Da mandatområdet Palestina, som opprinnelig var lovet jødene, ble delt i to og tre fjerdedeler ble gitt Palestina-arabere og en fjerdedel ble reservert til et hjemland for det jødiske folk, ble det akseptert av jødene i håp om at denne ordningen ville styrke freden. Den brakte dessverre bare mer krig og intensivert kamp mot jødene, med massakrene i Jerusalem og Hebron i 1929 som høydepunkter.  Peel-kommisjonen fra 1937 som kom som følge av arabernes krig mot jødene, konkluderte med at arabere og jøder ikke kan leve sammen side om side og foreslo deling. Jødene sa ja til forslaget, men araberne svarte nei og har fortsatt med terror mot jødene frem til i dag.
Hvis vi overser den politiske støyen rundt dette spørsmålet og konsentrerer oss om de realpolitiske forholdene, kan vi lettere se hva araberne egentlig krever fra Israel og verdenssamfunnet.  Den historiske prosessen som førte til oppdeling av Midtøsten i nasjonalstater var en følge av oppgjøret etter den første verdenskrig, hvor det tyrkiske imperiet, som i århundrer hadde okkupert det meste av regionen, sto på den tapende siden og måtte gi fra seg landområdene til stormaktene, som i sin tur delte dem opp for å imøtekomme nasjonenes ønske om selvstendighet.  Også den jødiske nasjon var en del av dette bildet, og et lite landområde i deres historiske hjemland, «Palestina,» ble reservert for dem.  Araberne i Midtøsten ble tilgodesett med det aller meste, blant annet i form av nye selvstendige land som Irak, Syria, Libanon og Jordan. 
Disse landene reflekterte i liten grad etniske forskjeller mellom befolkningene, men i stor grad stormaktenes deling av Midtøsten i «interesseområder.»  I dag kan vi imidlertid merke oss at når det gjelder den pågående konflikten mellom jødene i Israel og Palestina-araberne, så ble det folkerettslige grunnlaget for å løse den lagt inn i rettsoppgjøret etter den første verdenskrig.  De rettigheter det jødiske folk den gang fikk anerkjent av det internasjonale samfunn, hviler på det samme grunnlag som de arabiske folkenes og landenes rettigheter som ble fastslått samtidig.
Det faktum at den Palestina-arabiske ledelsen i ettertiden har motsatt seg å innrømme det jødiske folket deres rett, er ikke en mangel ved folkeretten, men snarere et problem som hefter ved Palestina-arabernes ledere.  Helt fra den såkalte «stormuftien» Amin al-Husseini og frem til Mahmoud Abbas, har de med svært voldelige midler underbygget et krav om eksklusive rettigheter i Palestina, i strid med folkerettens klare bestemmelse om at dette landet skal være et nasjonalhjem for det jødiske folk, en rett som er eksplisitt garantert i FN-paktens Artikkel 80.  Ingen av de palestinske lederne har villet anerkjenne den jødiske staten Israels rett til å eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser, slik Sikkerhetsrådets resolusjon 242 krever.  Konfliktens realpolitiske kjerneproblem, som nå igjen er lagt frem for FN, er derfor at palestinerne krever folkerettslig aksept for at de skal være unntatt fra folkerettens forpliktelser. 
Norges problem er at Utenriksdepartementet har erklært i FN at Norge støtter palestinernes sak.  Det innebærer at Norge ikke bare vil holde palestinerne fritatt fra internasjonale forpliktelser når det gjelder deres forhold til egne og andres inngåtte avtaler, men at vi også støtter slike hovedpunkter i deres sak, som en jødefri palestinsk stat, utslettelse av staten Israel og at de palestinske flyktningene som bor på Vestbredden og Gaza-stripen ikke vil kunne bli statsborgere i en ny palestinsk stat.  Når vi i tillegg, som leder i den såkalte «giverlandsgruppen,» er det eneste landet som fortsatt vil ha råd til å understøtte den palestinske staten økonomisk, bør det være klart for de fleste at den norske regjeringen, anført av vår utenriksminister, har brakt landet inn i en særdeles krevende internasjonal situasjon. 
En av nøklene til å begripe hvordan dette kan ha skjedd, kan ligge i den oppfatningen av en opphøyet rolle vår utenriksledelse synes å tillegge uttalelser i FN som kilde til folkerett.  Utenriksministeren har selv gitt uttrykk for at han kanskje tror enhver påstand i en resolusjonstekst fra FNs Sikkerhetsråd innebærer nytt innhold i folkeretten.  Det er en farlig misforståelse.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort: