Hva om jorden likevel er rund?

Warren Goldstein  er sjefsrabbiner i Sør-Afrika.  Artikkelen sto i The Jerusalem Post 23. juni 2007.
Til norsk for SMA ved Per Antonsen
Enkelte ganger gjør vi de mest grunnleggende feil.  Når et stort antall mennesker gjør feil — endog monumentale feil — er det nesten umulig å utfordre den rådende oppfatningen som skapes av feilen.  En gang var det allmennkunnskap at jorden er flat.  Hvis noen i gamle tider hadde våget å hevde at jorden var rund, ville de nedlatende ha blitt omtalt som fjerne fra virkeligheten.  Da Nikolaus Kopernikus på 1500-tallet våget å antyde at solen, og ikke jorden, var sentrum i solsystemet, ble han ansett som en kjetter.
I dagens verden blir ethvert forsøk på å forklare den arabisk-israelske konflikt med noe annet enn ”Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk land”, eller ”fornektelse av palestinsk nasjonal selvbestemmelsesrett”, ofte betraktet lik en erklæring om at jorden er flat og sentrum i universet.  Men hva om denne oppfatningen er uriktig?  Hva om vi i forståelsen av den arabisk-israelske konflikten befinner oss i før-kopernikanske tider?  Hva om den jødiske staten, som er ansett for å være roten til alt ondt i Midtøsten, i stedet er offeret?
Sør-Afrikas apartheidhistorie blir ofte påberopt mot Israel, både internasjonalt — av tidligere president Jimmy Carter blant mange andre — og i Sør-Afrika av fagforeningsledere og politikere.  Men hva om den virkelige apartheid i Midtøsten er den som rettes mot jødene?  Og hva om Israel er mer i slekt med Den Afrikanske Nasjonale Kongress (ANC) — den berømte sørafrikanske frigjøringsorganisasjonen som var ledet av Nelson Mandela og som nå er regjeringsparti?
I Sør-Afrika var konflikten forårsaket av et hvitt rasistisk apartheidregime.  ANC var alltid rede til å tale fred, men regimet avslo kontakt med dem om konfliktløsning, og ANC ble tvunget inn i en væpnet kamp.  Som ANC har den israelske regjeringen alltid vært rede til å tale fred, men har siden den jødiske stats fødsel blitt tvunget inn i en væpnet forsvarskamp fordi den antisemittiske araberverden ikke har vært rede til å tale fred.
ANC måtte føre en væpnet kamp i mange år inntil sørafrikanerne endelig var rede til å samtale, og da ble den langvarige konflikten løst forholdsvis raskt.  Til forskjell fra ANC har Israel ikke funnet genuine forhandlingspartnere.  Derfor fortsetter kampen og fred forblir en fjern drøm.
Hva om sionismen ikke er kolonialisme, men snarere et uttrykk for et gammelt folks nære bånd til sine forfedres historiske paktsland?  Hva om den egentlige kolonialismen er arabisk ekspansjonisme som bestrider retten til en jødisk stat endog på bare 1/520 — del av det arabiske landområdet?
For nesten 4000 år siden bodde forfedrene til det jødiske folk, Abraham, Isak og Jakob i Israels Land som Gud for alltid hadde lovet dem og deres etterkommere.  Det løftet ble bekreftet på Sinais Berg og det ble, etter Moses’ død, innfridd av Gud gjennom Josva for mer enn 3300 år siden, da det jødiske folk gikk inn i landet etter å ha blitt befridd fra egyptisk slaveri og undertrykkelse.  For omkring 3000 år siden etablerte kong David Jerusalem som hovedstad i Det Lovede Land. 
Det jødiske folk bodde i Israels Land i 850 år før de ble drevet ut av invaderende babylonere.  De vendte tilbake i stort antall 70 år senere og ble der i mange århundrer før de ble kastet ut av romerne.
Til tross for vedvarende antisemittisme og forfølgelse klarte noen jødiske samfunn mot sterke odds likevel å forbli i Israel i det lange intervallet mellom den romerske utdrivelsen og hendelsene som ledet til gjenopprettelsen av den jødiske staten i 1948.
Hva om disputten aldri har dreiet seg om en palestinsk stat, men egentlig om utslettelse av jødene og den eneste jødiske staten på jorda?  I 1917 ga Balfour-erklæringen, som senere ble bekreftet av folkeretten gjennom Nasjonenes Forbund, uttrykk for at det i det britiske mandat over Palestina skulle opprettes et nasjonalhjem for det jødiske folk, idet man anerkjente jødenes 4000-årige tilknytning til landet og den uretten som skjedde gjennom ødeleggelsen av det gamle Israel av romerne og deres tvangsflytting av det jødiske folk.
I 1922 tok britene 76% av landet som var avsatt til en jødisk stat i Palestina og ga det i stedet til araberne, idet de øst for Jordanelven skapte et nytt land som da ble kalt Transjordan, og som senere ble kjent som Jordan, og som fremdeles har palestinsk folkeflertall.
I 1947 stemte FNs Generalforsamling for at det opprettes to stater — en arabisk og en jødisk — vest for Jordanelven på de gjenværende 24% av det opprinnelige landområdet hvor det var påtenkt en jødisk stat av det internasjonale samfunn.
Til tross for denne innsnevringen av det opprinnelige området, godtok jødene tilbudet, men araberne avviste det.  Dette var begynnelsen på en lang historie med arabisk avvisningspolitikk.  Og så, i 1948, ble den nyfødte staten Israel invadert av arabiske armeer fra Egypt, Libanon, Irak, Syria og av den Arabiske Legion, som alle gjorde det helt klart at de hadde til hensikt å ødelegge den lille jødiske staten under dens gjenfødelse og å massakrere dens innbyggere, blant hvem mange var overlevende fra Holocaust.
Israel overlevde krigen, og i årene fra 1948 til 1967 var Vestbredden og Gazastripen på arabiske hender, og det var da ingen ”okkupasjon” av disse områdene.  Hvis årsaken til den arabisk-israelske konflikten er ”okkupasjonen” av Vestbredden og Gaza, hvorfor pågikk da konflikten likevel uopphørlig i disse årene, med vedvarende arabisk nektelse av å anerkjenne Israel og å inngå fred med sin jødiske nabo?
Hvordan kan det ha seg at de arabiske lederne krevde Israels ødeleggelse sommeren 1967, like før 6-dagerskrigen, før Vestbredden og Gaza kom på jødiske hender?  Hvilken ”okkupasjon” var det da saken gjaldt?  Hvorfor beordret den daværende syriske lederen sine soldater om å angripe jødiske sivile mål og ”… brolegge arabiske veier med jødiske hodeskaller”?
I de 19 årene Jordan kontrollerte Vestbredden og Egypt Gazastripen, hadde araberverdenen anledning til å opprette en ny palestinsk stat i de områdene, og de valgte ikke å gjøre det.
Hvorfor ikke?  Dersom konflikten dreier seg om opprettelse av en palestinsk stat, hvorfor var det overhode ikke snakk om en palestinsk stat i alle de 19 årene?  Etter 6-dagerskrigen gjorde Israel omgående forsøk på å få i stand forhandlinger med araberverdenen om den politiske fremtiden til Vestbredden og Gaza.  Svaret kom fra den all-arabiske Khartoum-konferansen 1. september 1967 i form av de famøse tre nei — ”nei til fred, nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse.”  Og så, da Yassir Arafat i Camp David i 2000, uten å komme med motforslag, avviste Israels forslag som ville gitt ham 95%  av Vestbredden og Gaza, så vel som kompensasjon for de resterende 5%, var hans gjenstridighet helt i tråd med arabisk avvisning av et hvilket som helst jødisk nærvær.
Hvis den arabisk-israelske konflikten dreier seg om en palestinsk stat, så har det alltid foreligget en åpenbar løsning med to stater som lever i fred side om side.  Konflikten er imidlertid mer fundamental og derfor langt mer umedgjørlig, — den dreier seg i virkeligheten om arabisk avvisning av selve eksistensen og nærværet til en jødisk stat, og sannsynligvis til nærværet av jøder overhode i hjertet av Midtøsten.
Derfor krever vedtektene til Hamas mord på alle jøder i verden.  Og raketter fra Gaza fortsetter å ramme israelske sivile endog etter at Israel har evakuert området.  Trusler om folkemord og et nytt Holocaust, sammen med fornektelse av det forrige kommer fra Iran. Og araberverdenen oversvømmes av den mest rabiate og ødeleggende antisemittisme.
Hva om den krigen som er rettet mot staten Israel i virkeligheten er den verdensomspennende krigen som det fundamentalistiske tyranniet fører mot frihet og demokrati?  Da kan vi faktisk slutte at alle de som med de beste intensjoner tror at de forsvarer et sårbart offer, i virkeligheten er medskyldige i en av de verste uretter i den menneskelige sivilisasjons historie.  De vil ha tatt parti for dødens og ødeleggelsens krefter ut fra frykt og fordommer.
Hva om verden har tatt parti mot det eneste fyrtårn for frihet og demokrati i Midtøsten, og dermed setter oss alle i fare, fordi jøders skjebne ofte er et tegn som varsler om fremtiden?  Hitler satte etter jødene først og så angrep han verden.  Selvmordsbombingene begynte i Jerusalem og utvandret så til New York, Bali, Madrid, London og Nairobi.
Vi trenger klarhet for å forstå disse forvirrede tider.  Vi trenger også en endelig visjon om fred og forsoning mellom arabere og jøder.  Konflikten i Midtøsten foregår blant brødre og det er den virkelige tragedien.  Vi er alle Abrahams barn; jødene er barn av hans sønn Isak og araberne er barn av hans sønn Ismael.
Talmud forteller oss at selv om Abrahams sønner sloss i mange år, ble Isak og Ismael forsonet ved hans grav da han ble begravet i Hebron.  La oss alle be til Gud om at vi må fortjene å få oppleve den dagen da bror igjen vil bli forsonet med bror i Midtøsten.
 Jerusalem Post



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: