Av: Rolf Jarl Sjøen
Hvorfor blir det ikke fred i Midtøsten – hvorfor er tilgivelse, forsoning og fred så vanskelig i denne delen av verden?
Jeg hadde tro på Osloavtalen og Camp David forhandlingene. Jeg trodde at tilbudet fra Israel – om en egen palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, samt deler av Jerusalem – skulle føre til enighet og fred. Men Arafat avslo til sist tilbudet – han ville fortsatt ha alt.
Israel beskrives i norske medier, av araberne og av Kåre Willoch som en okkupasjonsmakt. Men mener de det samme når de snakker om okkupasjon? Forstår jeg Willoch rett, mener han at Vestbredden av Jordan og Gaza er okkupert område, mens araberne mener at hele staten Israel er okkupert land. Det er dramatisk forskjell på disse to forståelsene! Dersom palestinerne mener at hele Israel er okkupert område blir en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza bare et steg på veien mot utslettelse av staten Israel.
Israel har før byttet land mot fred. Ved å gi tilbake Sinai fikk Israel varig fred med Egypt. Da Ariel Sharon i 2005 overlot Gaza til palestinerne sa han at nå har vi gitt dem Gaza – nå får vi se hva de bruker det til. Siden har de sendt om lag 8000 raketter og granater mot Israel. Noen israelere er drept, og ca 800 000 lever i frykt – og har sekunder på seg fra sirener uler til de må være i skjul.
Hva ville Hamas oppnå med rakettangrepene mot israelske boligområder? Trodde de at de kunne vinne over den israelske militærmakt med disse enkle rakettene? Neppe. Hamas har hele tiden visst at før eller siden måtte Israel slå tilbake. Trodde Vesten og FN at dette kunne fortsette uten at Israel før eller siden svarte? Neppe. Hva gjorde FN for å stoppe smugling av våpen? Ingenting. Verdenssamfunnet lot Israel rydde opp alene – som i Libanon i 2006. Hamas har oppnådd det eneste de kunne oppnå – å vinne enda større sympati i vesten – og at Israel igjen sitter igjen med redusert sympati.
Israel har vunnet en del kriger. Frigjøringskringen i1948, seksdagerskrigen i 1967, Yom Kippur-krigen i 1973, Libanon i 2006 – og sist nå i Gaza. Israel kan fortsatt vinne en krig – eller flere – men de kan kun tape en. Da er staten Israel historie.
Krig er brutalt. Sivilbefolkningen brukes som levende skjold, unge mennesker skal ta raske avgjørelser som betyr liv eller død. Om lag 1300 palestinere ble drept. Mange uskyldige. Noen hevder at det er med overlegg fra Israel. Gaza har 1,5 ganger Karmøys areal, men det bor 1,5 millioner mennesker der! Når vi ser ødeleggelsene, er det utrolig at ikke flere liv er gått tapt.
To-statsløsningen synes for mange av oss som det eneste realistiske alternativ for å skape fred. Det er flertall i Israel for en slik løsning. Men vil palestinerne ha en slik løsning?
Mandatområdet Palestina som Storbritannia fikk ansvar for etter første verdenskrig, omfattet landområder på begge sider av Jordanelven. Området øst for elven, «Transjordan», utgjorde ca 75 %, og ble etter andre verdenskrig staten Jordan. De 25 % av området som lå mellom Jordan-elven og Middelhavet foreslo FNs å dele nokså likt i en jødisk og en arabisk stat. Jødene fikk dermed en brøkdel av det gamle mandatområdet.
Araberstatene godtok aldri dette og gikk til krig mot Israel. Under Camp David forhandlingene var en også nær en to-statsløsning. Men Arafat brøt forhandlingene. Iran’s president vil jage jødene på sjøen – og er i ferd med å utvikle atomvåpen. Hamas har som mål å utslette staten Israel. Hva vil Vesten og FN gjøre med det?
Det er moderate palestinere som aksepterer en to-statsløsning og fred med Israel. Hamas snakker ikke om varig fred med Israel – men til nød om en tidsbegrenset våpenhvile – noe som sier mye om deres perspektiv.
Jeg tror at den dagen Israel får en varig fredsavtale med trygge anerkjente grenser til naboer vil de akseptere en to-statsløsning – og vi kan få fred i Midtøsten.
Rolf Jarl Sjøen – leder Karmøy KrF
