Av Michael Freund, Jerusalem Post, 8. juli 2010
Oversatt av Per Antonsen
Vestmuren er rettmessig og historisk vår. Vi trenger ikke Abbas for å gi oss noe vi allerede har.
Tidligere i denne uken, like før statsminister Binyamin Netanyahus besøk i Washington, oppsto det en opprømt stemning i mediene da ryktene spredde seg om noe som syntes å være en stor forsonende gest fra palestinernes side.
I en godt timet lekkasje rapporterte den arabiske London-avisen Al-Hayat sist helg at presidenten for den palestinske selvstyremyndigheten, Mahmoud Abbas, hadde tilbudt Israel Vestmuren og det jødiske kvarteret Gamlebyen i Jerusalem, som en del av en fremtidig fredsavtale. Forslaget var, ifølge avisen, en av flere ideer Abbas nylig hadde sendt skriftlig til den amerikanske Midtøsten-forhandleren George Mitchell. Resten av Øst-Jerusalem, erklærte han, ville utgjøre hovedstaden i en palestinsk stat.
Ved første øyekast kunne det se ut som om tilbudet fra Abbas bebudet en klar form for fremgang. Når alt kommer til alt, har det tornefulle spørsmålet om kontroll over Jerusalem og byens hellige steder, lenge forpurret forsøk på å komme frem til et forlik mellom de to partene. Ved å innrømme Israel et fotfeste i hjertet av det gamle Jerusalem, ville Abbas tilsynelatende innrømme at det jødiske folk kan gjøre et legitimt krav på dette spesielle stedet.
Men ved nærmere ettersyn kommer det frem at denne palestinske “avståelsen,” som så mange før den, i virkeligheten ikke er særlig mye mer enn en hul og inkonsekvent handling. Og det ville være dumt av Israel og landets støttespillere å bli lurt til å tro noe annet.
For det første: Hvordan kan Abbas tilby Israel noe som vi allerede har? Forrige gang jeg sjekket var Vestmuren trygt og sikket under vår kontroll. Det var faktisk i sommer 43 år siden Israel, som en selvforsvarshandling under Seksdagerskrigen, frigjorde dette stedet fra jordansk okkupasjon.
Som alle vet, ble Vestmuren bygget av Herodes som en del av tempelområdet hvor det jødiske folk tilba G-d to tusen år før PLO ble dannet.
Vestmuren er rettmessig og historisk vår og, takk G-d, den er på israelske hender. Vi trenger ikke Abbas eller noen annen for den saks skyld, for å gi oss noe vi allerede har. Og vi trenger ganske bestemt ikke å anse hans angivelige erkjennelse av en realitet som å utgjøre en ”avståelse” eller en ”gest” som fordrer en gjensidig respons.
Å gjøre det, ville være å innrømme palestinerne en diger fordel ved forhandlingsbordet, for det ville være å gjøre deres verbale aksept av sannheten til noe som Israel skulle forventes å betale for med materielle verdier.
Om palestinerne spør: ”Vil dere at vi skal anerkjenne at Israel har rett til å leve og puste? — vel, bla opp! Vil dere ha oss til å anerkjenne at dere har rett til ikke å bli kastet i Middelhavet? — så la oss få et avdrag!”
Dette er ikke en oppskrift på fred. Det er en formel for fiasko.
Den palestinske anerkjennelse av Israels rett til Jerusalem, akkurat som deres anerkjennelse av Israels rett til å eksistere, må ses på som en forutsetning for, snarere enn som en del av enhver diplomatisk prosess.
Israel verken kan eller må tillate Abbas å tilrive seg en rolle hvor han tvinger oss til å gi etter i bytte mot bare ord. Slik det forholder seg, strekker hans autoritet seg knapt utenfor de fire hjørnene på hans eget skrivebord, noe som igjen er en grunn til ikke å ta hans erklæringer altfor alvorlig. Men dersom vi lar oss lede av Abbas sin lunefulle godkjenning, vil vi ganske sikkert uopprettelig svekke vår egen stilling.
I alle fall ble det spørsmålet som den palestinske lederens tvilsomme sjenerøsitet reiste, raskt omstridt. Mindre enn 24 timer etter Al-Hayat-oppslaget gikk den palestinske sjefsforhandleren, Saeb Erekat, ut på israelsk radio sist søndag for å benekte at palestinerne hadde fremsatt et slikt tilbud angående Vestmuren eller Gamlebyen. Jerusalem, insisterte han, må være under palestinsk kontroll.
Så mye for palestinsk fleksibilitet.
Ikke overraskende ble, midt oppi alt dette rotet, lite oppmerksomhet viet til den virkelig store saken angående Abbas, som enda en gang viste sitt sanne jeg ved å lesse på med hyllest til en massemorder. På lørdag sendte han sine kondolanser til familien til Abu Daoud, mannen som ledet terroristangrepet mot det israelske laget til Olympiaden i München i 1972, og som døde dagen før.
“Han er savnet,” skrev Abbas i sitt brev til Abu Daouds slektninger, idet han hyllet terroristen som “en av de ledende figurer i Fatah,” og takket ham for å ha “tilbrakt sitt liv med motstand og oppriktig arbeid, så vel som fysisk offer for sitt folks rettferdige saker.”
Blant Abu Daouds “rettferdige saker” var å ta 11 israelske olympiadedeltakere som gisler i München, hvorav alle ble drept under det tyske politiets mislykkede redningsforsøk. “Jeg angrer ingenting,” fortalte Abu Daoud til det tyske magasinet Der Spiegels TV-kanal i 2006, og tilføyde trassig at: “Dere kan bare drømme om at jeg ville be om unnskyldning.”
Når Abbas lovpriser en slik mann og sørger over hans bortgang, forteller det svært mye om hva slags person Abbas i virkeligheten er, — svært mye mer enn en hvilken som helst gest han har eller ikke har gjort.
Så la oss slutte med å se “innrømmelser” der hvor det ikke er noen, og fredsskapere der hvor de ikke eksisterer. Det burde være åpenbart at fra slike folk som Abbas trenger vi verken anerkjennelse eller velgjørenhet. Og vi bør heller ikke logre for dem for å få det.
